Utpågang – nattevisitas – romantikk i gamle dager

Valentinsdag har aldri hatt noe fotfeste i Norge. Det er ikke en viktig gammel merkedag og noe kort og blomster ble ikke delt ut i før i tida. Potteplanter var det langt mellom og roser og andre prydblomster var slik en fant i fintfolks hager om sommeren, ikke i februar på kalde Nordmøre.

Men kjærligheten fantes naturligvis. Ja ordentlig til gangs får en si. Kjærlighet var ikke bare en privatsak i gammel tid. Da snakker vi et hundreår og vel så det tilbake i tid. Kirken og samfunnet skulle ha et og sikkert flere ord også med i laget. Hvem man giftet seg med var det gjerne eldre slektninger som styrte. En skulle ikke gifte seg nedover. «Torva gifter lårva» gikk et gammelt ordtak i Sunndal.

Ingen kjærlighet uten alkohol i gamle dager. Det skulle drikkes rikelig i bryllup.

Eliasskapet på Leikvin og andre eliaser i Nordmørsmusea

Spredt rundt om i Møre og Romsdal, Nord-Gudbrandsdalen, deler av Trøndelag og Nord-Østerdalen finner vi kister, kirkearbeider, skap og lignende med kraftige utskjæringer og friske farger med et bibelske motiver som ligner hverandre mye i utformingen. De fleste av disse som er laget i siste halvdel av 1600-tallet viser profeten Elias i ørkenen. Så mange og ensrettede er de at man antar at de er verket til en omreisende treskjærer som etter motivet blir kalt Eliasmesteren. Ut fra stilen kan vi videre tillegge samme treskjærer æren for en rekke andre verker med andre bibelske motiver.

Eliasskapet på Leikvin

Når AI «vet for mye»: Et eksperiment i arkeologisk illustrasjon

Utgangspunktet for dette forsøket var ikke å lage et eksperiment. Jeg har rett og slett rotet bort rullen til formidlingsopplegget vårt forhistoria på rull. Dette er en tidsline i form av en duk omtrent 6 meter lang og 1 meter bred med tegninger av natur på en side fra isbjørn til eple, etter når de kom til Norge, boliger i midte fra steinalderleir til osebergdronningens begravelse (jeg har alltid synes dette kræsjet med hva resten av kolonnen skulle vise). Den siste linjen har materialer og redskaper. Ett av disse er en hånd som holder noen kornstrå som blir kuttet med flintsigd. Jeg la ved bilde av en flintsigd, en ekte gjenstand og altså uten skaft og beskrev hvordan den skulle festes i skaftet.

Første forsøk. Sigden er helt feil og hvorfor skjærer den i kornaksene etter at kornet allerede er skåret?

 

Konge og adelsmakt i Møre og Romsdal i tidlig middelalder

 Fagfellevurdert artikkel, trykt versjon i "Fogderifylket Møre og Romsdal" fra 2022

Husby i Øksendal, en gang kongelig eiendom

 - Spor av  forskjeller i kongelig administrering mellom Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre.

I sen vikingtid og tidlig middelalder var det norske kongedømmet i en formativ periode. Allerede under begynnelsen av Harald Hårfagres maktkonsolidering beskriver Snorre Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre som egne kongeriker. Bjørn Ringstad argumenterer for at dette i alle fall for Nordmøres del må være riktig. [1] En skal alltid være kritisk når en tolker sagamaterialet, men om ikke Snorre her har helt rett viser dette likevel at man i høymiddelalderen når sagaene ble skrevet har hatt en oppfatning om at en tredeling av dagens Møre og Romsdal har hatt dype røtter. Det virket slik kanskje naturlig på folk i fylket når Norge ble inndelt i fogderier i 1595 og disse fogderigrensene fulgte de langt eldre administrative grensene fra vikingtiden og middelalderen.

Tredelingen av fylket har altså lange tradisjoner, tilbake til organisasjonen av områdene i fylker, sysler og len i middelalderen og kanskje egne kongedømmer i tidlig vikingtid. Nordmøre ble tidlig i middelalderen delt i to Fosen og Edøy hvorav sistnevnte utgjør Nordmøre slik vi kjenner det i dag. Fogderitilhørigheten i Møre og Romsdal har slik en lang historie knyttet til langt eldre administrative enheter.

Samer på Nordmøre - En gang mer vanlig enn vi har trodd?

 I samlingene til Nordmørsmusea i Sunndal ligger flere skinnpunger med fin dekor. Vel har de virket noe fremmede i forhold til andre gjenstander i samlingene, men siden det var flere av dem fra forskjellige gårder var det antatt at slik var det tobakkspunger i Sunndal så ut på 1700-tallet. Så viser det seg at dette slett ikke er slik sunndalingene har laget tobakkspungene sine. En del av samlingene er digitalisert og tilgjengelig på nett på digitaltmuseum.no og det var der et våkent øye observerte og tipset oss om at dette er samiske punger.

Tobakkspung fra samlingene ved Bygdemuseet Leikvin, Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea AS

Litt om datering av gamle bygg

 “Hvor gammelt er egentlig huset? Jeg har et hus som skal være styggamalt”. Dette er typiske setninger vi på museene hører stadig vekk. Hvis man vil vite det sikkert kan man bestille for egen kostnad en dendrokronologisk datering, det er en datering basert på årringene i treet. Men først kan det likevel være greit å se etter andre gamle trekk som tyder på at bygningen er så gammel som man tror, ofte kan en bygning være yngre enn man tror, mens en bygning som fra utsiden kan se relativt ny ut kan være mye eldre enn man tror. Så hva skal man se etter?

Flåstuo på Bygdemuseet Leikvin er fra 1450, 1590 og ca 1700. Det har den eldste daterte stokken i Sunndal.

Eldste huset i Ålvundfjorden* og et frammifrå eldhus

 

Stabburet på Rykjem er delt i to med plass til mye mat. Den eldste delen er delen til venstre. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Høyt over fjorden på en grusrygg etter istiden med utsikt langt mot flere retninger ligger Rykkjem.

Rykkjem, også skrevet Røkkum, er først nevnt i skriftlige kilder i 1590. Gården er nok langt eldre enn dette og er antagelig blant områdene som først ble bosatt i Ålvundfjorden. Gårdene Ålvund, Hals, Rykkjem og Nes ligger etter hverandre på høydedrag over fjorden, de tre sistnevnte er alle plassert på toppen med utsikt langt ut over fjorden med lettdrenerende jord godt egnet for de første jordbrukerne i området. Det som var bra for de første bøndene fortsatte å gjelde utover mot moderne tid. En flintspiss ble funnet i jorden et sted på Rykkjem og innlevert av daværende gårdbruker Martinus Røkkum, den kan stamme fra tiden da de første jordbrukerne slo seg ned i Ålvundfjorden.

Almhjell - En lang historie om skred og arbeidslyst

 

Der dalen smalner etter Fale bru ligger gården Almhjell. Store istidsmasser er å se på hver side av riksveien ved brua, bratte hjeller ned mot dagens sletteland ved elven. En gang dannet disse dalbunnen i Sunndal, og før det var dette en langstrakt grunne innerst i fjorden. Landskapsformingen her er dramatisk. De gjenværende hjellene ovafor Gikling (Klinghaugen), Moen (Osphjellen) og Almhjell (Gammelheimen) er det som er igjen av en endemorene der isen en gang sluttet. En stund dannet siste resten av isen en propp i landskapet med en ferskvannsdam bak før isproppen på tvers av dalen fløt opp og vannet fosset lengre ned i dalen. Igjen ble flat fjordbunn liggende.

Kart over Almhjell med navn

Utistu på Hol – Ei gammel stue og den lange historien på Hol

 I dag ligger Hol nede på elvesletten nedenfor Nerbakkan. Men før 1689 lå husene oppe på hjellen der det i dag kalles Nerbakkan. Det er deler av åkeren en får på høyre side når en har kjørt opp Holsbrekka. Der er nok tomta fra vikingtiden og framover da det er funnet en rekke gjenstander som tyder på aktivitet fra denne tiden og lengre tilbake i jernalderen med metalldetektor på flaten. Grunnen til flyttingen var snøskred.

Hol er smekkfullt av løsfunn og graver. Skjermdump fra Askeladden.

Hov - gården, hovet og kirken

Hov Kirke, to ting som nærmest er motsetninger av hverandre. På Urgermansk, tilbake i tiden før kristus betydde det en høyde, navnet betyr “gård” på tysk, men har i løpet av vikingtiden her i Norden fått betydningen av et sted med en bygning der de norrøne gudene blir dyrket. Det var gjerne på slike steder man fortsatte å dyrke kvitekrist fra slutten av vikingtiden. Kultkontinuiteten gjorde det lettere å innføre den nye religionen, og stedene var jo også gjerne sentralt plassert slik at det var praktisk. Propagandamessig var det også hensiktsmessig, det viste hvordan kristendommen hadde seiret over hedendommen. I Sunndal kommune er det tre steder kirkene har blitt plassert ved fortidens religiøse steder, Ålvund (nedlagt i middelalderen), Løykja (nedlagt 1685-1707) og Hov. Det var derfor med spenning vi satte i gang med arkeologiske undersøkelse ved Hov.

Nykirka på Hov innvies i 1887. Foto: O. J. Gravem d.e, fra Sunndal bygdemuseums fotosamling

Nytt gammelt fiskeutstyr på Leikvin del 2

Tiden fra rundt 1900 og fram til 1945 var det en rivende utvikling i fiskesneller i England. Samtidig som flere og flere alminnelige mennesker fikk bedre råd og kunne starte å fiske ble det også flere og flere rikfolk som tok turen over til Norge for å fiske laks og ørret. Utstyret var nå etter hvert utstyrt med utløsere for kast, slitesterke bremsemekanismer og moderne materialer. Der vi før så elfenben og horn, messing og stål, var det nå kunststoff som ivorine og ebonitt, og ikke minst det dyre og eksklusive metallet aluminium.

Hardy Silex No 2, har tilhørt dirtikstlege Pettersen, Sunndal.

Nye gamle fiskesneller på Leikvin del 1

 Aura Avis skrev for en tid siden om Alf Mæhle som videreformidlet en rekke gamle gjenstander til museet gitt av Eli Melkild Larsen som hadde dem etter sin far Ingolf Larsen. Gjenstandene ble mottatt med stor takk og interesse. Vi har en spesiell interesse i det britiske laksefisket på Leikvin, men som kjent sysler vi også med de fleste andre perioder og temaer innen sunndalshistorien. Fra før hadde vi bare to eksemplarer av britisk fiskeutstyr som kunne knyttes til Sunndal, en splitcanestang fra 1909 og en greenheartstang fra 1922. Begge var laget av Hardy Brothers Ltd. De to stengene hadde tilhørt en Mr. Guiness og Hubert Wilson Fox. Men noen snelle å sette på hadde vi ikke.

S. Allcock snelle fra 1840- eller 1850-tallet. Dette er den eldste av snellene fra larsensamlingen

Husmannsfamilien på Vermøya

En gammel mann med hatt sitter med hendene om en bok. Kunstneren er Margaret Beale, født Crookshank. Mellom 1903 og 1911 tilbrakte hun somrene sammen med familien på Nyheim øverst i Sunndal. Mens hun var her malte hun mange bilder av personer i øvre Sunndal samt interiør og landskaper. Bildet av den gamle mannen er ikke ferdig, hendene er bare skissert inn med blyant, men ansiktet er levende, fullt av rynker. Beale malte minst en versjon til av dette motivet der fargene er ferdig, men fra en anen vinkel. Det er et ansikt som forteller om et langt liv med hardt arbeid utendørs. Alderdommen har innhentet ham og salmeboken gir trøst. Mannen på maleriet hadde fem barn som overlevde til voksen alder, men har i dag ingen kjente etterkommere(?).

Ole Vermøy på sine eldre dager, malt en gang mellom 1903 og 1910 av Margaret Beale.

Hovet innerst i Ålvundfjorden

 I 1309 og 1440 nevnes en Alfundynjar kirke på Ålvund. Når en kommer så langt som til reformasjonen er denne kirka borte og Ålvundeidingene har begynt å dra over fjorden til Øksendalen mens Ålvundfjordingene dro til Stangvik. Enda heter det Kjerkjehæn der kirka skal ha stått.

Fra gammelt av vet vi at det var vanlig at kirkene ble plassert der som det før hadde vært hedensk gudsdyrkelse. Slik ble det kirke på Hov og Leikvin i Sunndal. Disse stedene tilhørte gjerne den fremste mannen i nærheten. Gudsdyrkelsen ble utført på gården til den lokale høvdingen, tilberedning av store mengder mat var involvert og høvdingen selv ledet gjerne seremoniene. Men er det tilfelle for Ålvundkirka? Har det ligget et hov på toppen av Kjerkjehæn i forhistorisk tid? Om det tier de skriftlige kildene.

Kjerkjehæn. Opprinnelig var den brattere, men fyllmasse er lagt til sidene for å hindre erosjon under jorbruket.

Historien om Flå del 7,5

Einar Ivarsen Flaa arvet mye gjeld og klarte ikke å betale den, tvert om ser den ut til å ha økt. Det endte som tidligere skrevet med konkurs, men hvordan kunne det gå sånn over styr med en så evnerik og driftig mann. Lars Flaa har spekulert i om alkohol kunne ha noe med saken å gjøre. Einar har selv skrevet i «boken», et håndskrift der han forteller om seg selv og om gården, at han i perioder «vandrede i sus og dus» og at han fra «juni 1880 har jeg ikke smagt Brendevin eller andre sterke drikke for at breuse mig». I tillegg var det altså to kår, dårlig helse, en nedbrent gård i generasjonen før og gammel gjeld. Muligens er hovedårsaken at han var med på et sagbruk i Sandvika som gikk konkurs, men detaljene om dette er diffuse.

Einar I. Flaa var en mann med pengeproblemer

Elvefiske i Arbuthnotts og Cochranes tid.

Hva slags fiskeutstyr var det William Arbuthnott sto med i elva i 1869? Det får vi kanskje aldri svar på, men det er mulig å komme med antagelser og etter at Hon. Mr. Arbuthnott var ute av bildet på Elverhøy ble det tatt noen foto der fiskeutstyr er med på bildet. Det eldste er sannsynligvis et kjent bilde av en gjeng folk på trappa på Elverhøy, frua selv sittende i bakgrunnen. Her er det flere tjenere og naboer på bildet, men også et par velkledde unge herrer med fiskefluer satt fast i hattene og hver sin stang.

Utsnitt av bilde fra trappa på Elverhøy. To unge lakselorder rett etter 1880. Innklippt nedre del av en beslektet stang fra samlingen på Leikvin og beslektet snelle. Foto: O. J. Gravem de., fra fotoarkivet ved Sunndal bygdemuseum, gjenstandsfoto: Jarle Stavik, Nordmøre museum..

Historien om fiskestengene fra Gravem

 

I 2009 ble jeg kontaktet av Lars H. Gravem som hadde rodd for britene i Driva. Han hadde to stenger han ville gi til museet. Den gangen skrev jeg en liten artikkel om gaven til museet. Så ble stengene utstilt og det har de vært fram til i høst. De var de eneste stengene vi hadde å vise fram tross at det var den britiske lakseturismen som er hovedfokus for utstillingene på Leikvin. Denne høsten fikk museet tak i del av en større samling britisk fiskeutstyr for å begynne å bøte på dette. Vi skal lage en ny utstilling dedikert fiskeutstyret lakselordene brukte når de var her på Nordmøre. Dette har vært et ganske ukjent fagfelt for undertegnede med en bratt læringskurve. Etter å ha mange flere gjenstander og mer kunnskap om dem til disposisjon ble det også sett nærmere på de to stengene vi hadde fra før.

Hardy slukstang i greenheart, brukt av Hubert Wilson Fox. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Historien om Flå - Del 11 - Almskåra og Amskårstuo

 Almskåra ligger ved fjorden like ved dagens grense til Tingvold. Her har det vært husmannsplass i lange tider. Den første kjente husmannen her het Ole Størkersen.  Vi vet navnet fordi det i kirkeboka for Tingvoll i 1706 er anført en begravelse for et av hans barn. Når det ble husmannsplass her er ikke godt å si, kanskje var Ole Størkersen den første, men Ingebrikt Hågensen Løken skriver at det var en gammel plass og han ble født i første halvdel av 1700-tallet. Så kanskje har det vært husmannsplass her enda lengre. Som vi har sett tidligere har det imidlertid vært bosetning til og fra på Almskår fra slutten av eldre steinalder.

Almskår med srtuebygningen fra 1800-tallet til venstre. Fjøs som består av av blant annet den gamle stuebygningen til høyre. Bildet er tatt i 1911. Fra Nordmøre museums fotoarkiv.

Historien om Flå Del 10: Vegen, ungdomshuset og Flåbasaren

 Vi er kommet fram til 1900-tallet i historien om gården Flå. Til alle tider hadde sjøen vært veien til og fra Flå slik det var for de andre bygdene rundt fjorden også. Men det var nye tider. Folk andre steder var begynt å kjøre bil. Veiene oppover til Oppdal var vesentlig forbedret og det var bygd vei fra Sunndalsøra til Ålvundeidet. Folket på var som vi har sett driftige mennesker. De så nok for seg at det ikke kom til å bli noen vei til dem med mindre de gjorde det selv. Og det fikk de da også rett i. Ved stor egeninnsats og pengeinnsamling ble det endelig vei til Flå. Til dels er dette den samme veien som går dit enda.

Flåvegen  slik den var under krigen. Her var det for trangt for biler, men hester og gående kom seg fram. Foto: Albert Kiel, fra Sunndal museumslag fotosamling.

Historien om Flå Del 9 – Ole Einarsen Flå og den store hussjauen

En skulle ikke være redd for arbeid før i tiden, men enkelte var likevel mer arbeidsomme. Ole Einarsen Flå synes å ha vært en slik mann. Han utvandret til Amerika og ble der i flere år og tilsynelatende nesten hver krone ble sendt hjem til å betale gjelden på gården. Til dels var det kveldsarbeid på jernverk der han rengjorde ovnene mens de andre arbeiderne var dratt hjem for dagen, det var 12 timers skift og få fridager. Når store deler av arbeidsstokken ble overflødig på grunn av økonomisk nedgang fikk Ole fortsette tross at han var relativt ny. Arbeidsviljen hadde lønt seg.

Flå en gang før 1931. Fjøs kårbolig med eldhus i enden, stabbur og stuebygning.