Historien om Flå Del 9 – Ole Einarsen Flå og den store hussjauen

En skulle ikke være redd for arbeid før i tiden, men enkelte var likevel mer arbeidsomme. Ole Einarsen Flå synes å ha vært en slik mann. Han utvandret til Amerika og ble der i flere år og tilsynelatende nesten hver krone ble sendt hjem til å betale gjelden på gården. Til dels var det kveldsarbeid på jernverk der han rengjorde ovnene mens de andre arbeiderne var dratt hjem for dagen, det var 12 timers skift og få fridager. Når store deler av arbeidsstokken ble overflødig på grunn av økonomisk nedgang fikk Ole fortsette tross at han var relativt ny. Arbeidsviljen hadde lønt seg.

Flå en gang før 1931. Fjøs kårbolig med eldhus i enden, stabbur og stuebygning.

I 1897 reiste Ole hjem og tok over gården. Enda var det skyhøy gjeld, men faren var død og noen måtte gjøre det. Eldstebroren hadde kastet kortene for en stund siden og overtatt husmannsplassen Hjelltrøa. Så mye penger som var investert i gården ville det være en tung avgjørelse å gi opp og det gjorde han da heller ikke. Det ser ut som han kastet seg ut i arbeidet på gården med mål om nedbetaling av gjeld. I tillegg til flere banklån skyldte folket på Flå også lensmann Øye 1693 kr i diverse saksomkostninger. Denne gjelden overtok nå lensmannens enke.

Ole (Ola) Einarsen Flaa og Ane Larsdatter Flaa (f. Rødset).

Atter var det skogen som var bergingen på Flå. I tillegg til tømmer ble det lagd ved, dette arbeidet var vinterarbeid og her kunne de svaksynte og etter hvert blinde søsknene som fortsatte å bo på gården bidra også. Så ble det å ta femrøringen fra naustet og frakte den full av ved til Sunndalsøra, da kom vel kjempekreftene til bror Gunnar til nytte (han hadde vist arvet farens styrke). I skogen ble det også hugd tønnebånd om høsten. I tillegg solgte han tømmer på rot der kjøperne fikk bruksrett på skogteiger i flere år. Skogområdene på Flå fortsatte å gi av rikdommen sin slik den hadde gjort så lenge kildene kan spores.

Også laksen fortsatte å gi en inntekt, selv om det ikke var i samme størrelsesorden. Den største inntekten kom nok fra geitsetra som fortsatte å være i drift. Her var Helga Flå seterjente, etter hvert veldig svaksynt og til slutt blind. Hun fikk kongens fortjenstmedalje for det lange arbeidet på geitsetra i Lauvvika. Det ser ut som om osteproduksjonen fortsatte i like stort mon som under Einar Ivarsens tid, selv om Ole ikke hadde. Ble det født oksekalver ble disse solgt som kjøtt når de var vokst seg til, men sgeitekjøttet stort sett ble spist på gården. Slakt ble sendt til Kristiansund.

Men utgifter var det også. Han giftet seg etter et par år som gårdbruker og fikk fire barn. I tillegg var det flere på gården, tjenstenfolk og ugifte slektninger som skulle føs og kanskje lønnes. Mange gamle hus krevde også sitt. Og Ole hadde også en drøm, han ville bygge nytt stort våningshus på gården, men det lot enda vente på seg. Det ble med å lappe på det gamle, kvernhus, fjøset på geitsetra. Nye seterhus ble bygd i 1909 og 1911. Det ble bygd sag i Sagbukta ved gården, noe som visst ikke lønte seg stort. I 1917 ble endelig den største gjelden innfridd. Det ble gjeldfritt på Flå etter at gården hadde stått i gjeld i omtrent 200 år. Nå ble i stedet arbeidslysten til reell inntekt. Det ble penger til overs, de skulle komme godt med. For nå var drømmen om nytt hus innen rekkevidde.

Stuebygningen er i ferd med å rives. Stabburet har allerede blitt og smia er ombygd til vedskjul.

Allerede mens han bodde i Amerika hadde han sendt hjem en tegning av ny stue. Det ble spart tømmer og bordkledning lenge. I 1931 var det duket for bygging. Men først måtte det fjøres plass til det nye. Stabburet var i veien og den gamle stuebygningen for enden av det igjen lå også veien for nybygget. Derfor måtte stabburet først flyttes dit det står i dag. Paralellt med stua lå kårhuset, det måtte også vike. Kårstua hadde etter at kårfolket døde blitt brukt til ekstra sengeplasser for folket på gården. Tidligere var Kårstua flyttet i forbindelse med brannen i 1850. Her var det eldhus i enden.

Parallelt med stua mot sjøen lå smia bygd i 1847. Nå ble den omgjort til vedskjul. I tillegg ble det lagt til en ende og en andre etasje på denne bygningen. Det ble også bygd nytt eldhus. Den nye smia ble lagt til en badstu (brukt til å tørke korn) som ble flyttet et stykke fra gården.

Smia var badstu (til å tørke korn) en gang og ligger i dag ovafor gården mot fjellet. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Dagens smie har årstall 1868. Mesteparten av tømmeret er nok fra den gangen hvis en ser på laftet, men en del tømmer ser eldre ut og har ikke samme ending på lafteknutene. Til sammen er kanskje 1/3 av smia eldre enn årstallet som er skrevet. Kanskje 1700-tallet. Som vi har sett gjennom artikkelserien var gjenbruk regelen, det var ikke ofte en kunne bygge helt nytt. Men det gjorde altså Ole Flaa i 1931. Så hadde han vel god grunn til å se fornøyd ut med resultatet.

Nyhuset er bygd. En stolt Ole (Ola) Flaa er avbildet foran det splitter nye huset.