Husmannsfamilien på Vermøya

En gammel mann med hatt sitter med hendene om en bok. Kunstneren er Margaret Beale, født Crookshank. Mellom 1903 og 1911 tilbrakte hun somrene sammen med familien på Nyheim øverst i Sunndal. Mens hun var her malte hun mange bilder av personer i øvre Sunndal samt interiør og landskaper. Bildet av den gamle mannen er ikke ferdig, hendene er bare skissert inn med blyant, men ansiktet er levende, fullt av rynker. Beale malte minst en versjon til av dette motivet der fargene er ferdig, men fra en anen vinkel. Det er et ansikt som forteller om et langt liv med hardt arbeid utendørs. Alderdommen har innhentet ham og salmeboken gir trøst. Mannen på maleriet hadde fem barn som overlevde til voksen alder, men har i dag ingen kjente etterkommere(?).

Ole Vermøy på sine eldre dager, malt en gang mellom 1903 og 1910 av Margaret Beale.

Ola Wormoen har Margaret skrevet nederst. Ole OIsen Vermøien var husmann på plassen Vermøy under Ner-Nisja. Sunndalsboka har en kort beskrivelse av Ole og hans familie. Han bygslet husmannsplassen etter sin far Ole Olsen (avstamming ukjent) i 1864 og ble samme året gift med Magnhild Siversdatter fra Ner-Nisja. Det var altså datter til husbonden, men i Sunndal var vel ikke forholdene større enn at det gikk fint. De to drev husmannsplassen sammen med Oles foreldre i flere år og fikk fem barn: Ole, Marit, Marit, Johanna og Sivert. I Sunndal het halvparten av den mannlige befolkningen Ole på denne tiden, det samme for Marit på kvinnesiden. Til alt overmål er det to døtre, begge overlevde til voksen alder, som ble hetende Marit. På den tiden var det viktig å kalle opp etter besteforeldre, begge bestefedrene ble oppkalt (Ole og Sivert) og så var det slik at begge bestemødrene het Marit så da ble det to da. Vi vet ikke hvordan Marit I og II ble skilt til daglig, men antagelig var det vel Stor-Marit og Litj-Marit. Aquarellene av Ole er den eneste avbildningene av ham jeg kjenner til. Han skal ha fått foto tatt av seg, kanskje av fotograf Gravem, men bildet er ikke kjent i dag.

Men historien om folket på Vermøya finnes enda hvis en ser nærmere i kildene. Noe forteller folketellingene. I 1900 bodde Johanna og Marit I på Vermøya, det samme gjorde Sivert, Ole og Magnhild. Her er også opplistet Marie Engelsdatter som er født samme år. I tillegg bor gammel-Marit her enda, 85 år gammel og mor til Ole Olsen den eldre. Hun levde ett år til før hun døde i en anselig alder av 86 år.

 I en kasse på loftet i Raustuo sto en kasse med brev, gitt til museet på et eller annet tidspunkt. Det viste seg å være brev skrevet av og til familien på Vermøya. Her får vi et innblikk i personligheten til søsknene og om samfunnet rundt dem.  Brevene forteller om en religiøs familie, kanskje mer enn folk flest den gangen da alle gikk i kirken og var aktive i det religiøse liv. Morbror Nisja som nevnes noen ganger, Steingrim Nisja, var kjent som en religiøs og aktiv mann i hele bygden. Slekten har nok også fortsatt på samme spor.

Fiskerfruen

Mor til vesle Marie nevnt i folketellingen er Johanna som senere dette året gifter seg med far til barnet, Ingvald Andreassen. Han var fisker og bodde på Vermøya en tid mens han ikke var ute i fiske. Fra brevene vet vi at det ble enda flere barn på Vermøya. Vesle Ole ble født etter 1900. I et brev fra Johanna til Marit I i 1903 ser vi at Ole var stor for alderen og at vesle Marie var veldig glad for en bok som ble sendt henne til bursdagen hennes. Marie var syk et brev i 1903. I et brev fra januar februar 1904 får vi høre at Johanna er sengeliggende etter en fødsel. De tenker på å kalle jenta Villhelmine, Marit II synes det er et merkelig navn og spør sin søster Marit I i Kristiansund om det ikke finnes kortere pikenavn på V. Det nevnes at barna er snille så sent som april 1905 så minst to levde enda da. Ingen av disse barna er å finne i Sunndalsboka eller i supplementet utarbeidet av Knut Sæther.

Johanna og den yngre broren Sivert virker til å ha hatt et ekstra godt forhold seg imellom å dømme fra kommentarer andre søsken har skrevet.  Marit II skriver våren 1905 at hun ikke tror at Johanna og Ingvald vil reise denne våren. Den våren har Johanna hatt en blodstyrtning, står det, som gjorde at hun nesten døde. Gamlefar Ole fant henne på gulvet hjemme i Vermøya og sprang til Nisja etter hjelp og telefon.

En gang etter 1906 fulgte hun sannsynligvis mannen til et annet bosted og forsvinner ut av sunndalshistorien. Hun er den eneste av barna til Ole som får barn vi vet av, men hvordan det går videre med denne delen av familien er altså ukjent.

Amerikafareren

Hva så med resten av folket på Vermøya. Den førstefødte er Ole Olsen (III) og han utvandrer til Amerika i 1884. Ole var også en trofast brevskriver og sendte i vei 2-3 brev i året der han forteller om livet i statene. Brevene er først og fremst skrevet til hans far, men et og annet er også lagt ved til moren. Han har først endt opp i Salida- Colorado hvor han hadde slekt. Hans tante på morssiden har gård sammen med mannen sin der. Også flere andre sunndalinger ser ut til å ha vært i nærheten. Her har han arbeidet som løsarbeider med gårdsarbeid slik som steinplukking. Han skriver at han klarer å legge til side nok penger til at han ikke lider noen nød når sesongarbeidet tar slutt. Etter hvert flytter han til Denver. Han skriver også fra Sheridan Military port i 1890. Det er det siste brevet vi har fra han og fram til da har han vært “frisk på gammelt vis”. Er det en del brev vi ikke har, eller har det hendt ham noe i USA? Han kom i alle fall ikke tilbake til Sunndal og ingen nevner han ibrevene sine søstrene imellom. De er skrevet noen år etter at Ole sluttet å skrive brev, det kan tyde på at noe er hendt ham der. I følge muntlig overlevring døde han brått der borte i Colorado.

Tjenestejenta

Marit I flyttet en tid til Kristiansund og tjente både hos folk fra Flatvad og hos kirkesanger Bae i Brunsviken. Vi har mange brev til henne der spesielt fra Marit II, men også fra Johanna. Hun får også amerikabrev, men ikke fra broren. Det er venninner som skriver. Vi vet at hun spilte instrument, et søskenbarn på Ner-Nisja skriver og tilstår å ha tyvlånt hennes “guitar”. Ellers er det tydeligvis gårdsarbeid og praktisk husarbeid som hun har drevet med i Kristiansund. Senest i 1909 flyttet hun hjem til Sunndal igjen.  I folketellingen fra 1910 bor hun på Gravem hos sin svoger og er arbeidsdyktig. Marit ble aldri gift eller fikk barn.

Gardkjerringa og den religiøse vekkelsen i øverbygda i Sunndal

Marit II ble gift med Peder på Gunnarstua Gravem. Hun skrev mange brev til sin søster Marit I, mens denne levde i Kristiansund, med sirlig skrift. I likhet med resten av familien var hun svært religiøst innstilt og menighetsliv har en stor plass i beretningene hun skriver om. Hun ble gift i 1890, men over ti år etter er det ingen barn. Det ligger igjen flere sanger og dikt med hennes håndskrift, alle med religiøst innhold. Kanskje har barnløsheten gjort henne og mannen ekstra religiøse. Denne religiøsiteten toppet seg vinteren 1905/1906. Da skriver Marit II til Marit I at det har “været aandelige brydninger” i øvre Sunndal.

Bakgrunnen for åndskampen i Øverbygda er at det har kommet predikanter til bygda. Det er nevnt flere i brevene, men de fleste har vært der kort tid og ikke oppnådd noen vekkelser. Denne gangen ble det annerledes. Først kom en predikant kalt Stueland, en stillfaren type som alle likte godt. Men Marit skriver at hans besøk ikke førte til noen vekkelse, slik sett var alt vel når han dro igjen etter 14 dager, hvorav fem av dem på Gravem. Stueland som ikke hadde oppnådd at noen ble vekket til ny tro varslet at en annen predikant, Grendahl, skulle komme senere og at han nok ville være rette mann for å vekke øverbygdingene “for her er en syg jordbund og her skal ivrigt arbejde til for at opbryde nyland”. Så skal også ha skjedd. Grendahl kom til Øverbygda og etter bare noen dager “brød vækkelsen løs”. Men også “forfølgelsen”. Marit II er blant de som ble vekket sammen med hennes mann og flere andre. Men flere syntes dette gikk over styr og mente det var snakk om en ny sekt. Enkelte av de eldre i grenden blant annet Endre Nisja tok predikanten i forsvar, men da fikk også de motbør. Endre Nisja skal eller ha vært “hjertens glad” for at han hadde funnet en slik lykke å bli vekket på sine eldre dager. 

Gamle Endre Nisja var blant folket
som ble vekket av predikant Grendahl
ifølge Marit II. her malt av
Margaret Beale (Crookshank) med
barnebarn på fanget. To versjoner er kjent av motivet.

Marit og Peder Gravem var med Grendahl til fjellgårdene og her ble hele kretsen vekket, “den ene husfar etter den anden tog hele familien med paa kne og raabte til Gud om Naade for sig og sine”. Bare fire mann, Ole Bortate, Iver Andersen og Kristoffer Røimo gjensto som uvekket. Slikt ble alt for mye for enkelte som syntes denne nyreligiøse iveren var både fremmed og truende. “Satan og verden syntes dette gikk for vidt”.

Ingebrikt Forseth, bonde i Svisdalen, tidligere lærer i øverbygda, ordfører i Sunndalen formann i styret for Romsdals amtsskole, samt stortingssupleant for Romsdals amt to ganger, var en sentral person i Øverbygda. Han var blant de som ikke ble vekket og som heller ikke gikk på et eneste møte,  opponerte mot denne vekkelsen og sendte et protestbrev på predikant Grendahl  til presten. I følge Marit var alt han skrev løgn. Peder Gravem var prestens medhjelper og ble bedt om å se til saken og fikk en kopi av brevet, men han var jo vekket og syntes alt var såre vel. Presten kom også på besøk og syntes vekkelsen bare var bra. Dette har imidlertid ikke stagget motstanderne av vekkelsen som lagde styr rundt husene og forstyrret bønnemøtene. Det virker som om de fleste ikke har blitt vekket og det er et problem for Marit II som ber for de stakkars synderne.

Ingebrikt Forseth var en framtredende
mann i Sunndal og protesterte på
sine sambygdingers religiøse knefall
under vekkelsen som feide over fjellgårdene 
før påske i 1906.

Det verste for Marit II er nok likevel at vekkelsen har ført til splid innad i familien. Yngstebror Sivert var på besøk mens Grendahl bodde på Gunnarstua på Gravem. Sivert prøvde da å snakke henne til rette og tenke over ansvaret man hadde med å dra andre inn i denne vekkelsen. Siden har det nesten ikke vært besøk fra den kanten. Lillesøster Johanna hadde kommet på besøk i Gravemshagen der Sivert nå bodde og fått høre historien fra det ståstedet. Langfredagsaften etter kirketid skulle de nyvekte ha bønnemøte på Gunnarstua og da kom Johanna dit og ble oppskjørtet over hvordan det artet seg med folk som knelte og bad. Bråket startet med en diskusjon mellom Johanna og hennes svoger der Peder skal ha sagt Johanna ikke hadde funnet jesus, en påstand som “forarget” den yngste søsteren og som førte til et kvast ordskifte. Det var da mange gode kristne, blant dem bygden frommeste mann “morbror Steingrim”, som slett ikke gjorde slikt så ikke var man en dårlig kristen om man ikke knefalt. I ordskiftet som fulgte mellom de to søsknene kom det også fram at mor Magnhild var bekymret for vekkelsen i Gunnarstua. Deretter reiste Johanne fra Gravem og tok følge med Sivert nedover bygda der “dem nu blev enig om kristendommen, som dem før har været enig om alt andet”. Denne uenigheten ser ut til å ha vært så oppskakende at Marit II straks tok pennen fatt og skrev til Marit I om det hele, mens tårene rant som hun skriver. Akkurat som Johanna og Sivert ser ut til å ha hatt et ekstra godt forhold mellom seg skriver Marit til den andre Marit at hun er den eneste søsteren hun kan betro seg til. De nyvakte i øverbygda følte seg både tydelig forfulgt og faste på at de hadde funnet den rette tro.

Gårdbrukeren i Gravemshagen

Yngstemann Sivert giftet seg til gårdparten Gravemshagen i 1902. Han ble gift med enken Marit som hadde arvet Gravemshagen etter faren noen år før. Der drev han også som handelsbetjent. Det kan ikke bare ha vært enkelt med alle Maritene. Sivert hadde to bestemødre som het Marit, to søstre, og nå het kjerringa det også. Det var nok helt nødvendig med utnavn og gårdsnavn etter fornavnet for å skille dem fra hverandre. Det var ikke noe stort bruk han hadde tatt over, men han var selveier, men Sivert bodde bare noen få år på Gravem

1909 - dødens år

Det var blitt noe av alle de fem søsknene fra husmannsplassen Vermøya. Slik sett kunne nok Ole Olsen og Magnhild være fornøyd med hva som var oppnådd. Men etterkommere var det enda lite av. Vi regner 4 barnebarn og ingen av dem i Sunndal og hvor mange som overlevde av disse igjen er uvisst. Men like før det første tiåret av 1900-tallet tar slutt snudde alt dette på seg. I Januar 1909 døde Marit II, kanskje er dette grunnen til at Marit I flytter hjem til Sunndal, det trengtes kvinnfolk i huset i Gunnarstua. Marit I ser ut til å ha hatt et greit forhold til sin svoger på Gravem ut fra brevene de skrev. Men dette var bare begynnelsen av sorgens år.

Ole Olsen hadde skrantet en stund og fått komme til Gravemshagen med kona Magnhild for å bo hos sønnen Sivert. Hen døde senere dette året, Sunndalsboka sier ikke noe om når. I august samme året dør også Sivert, bare 40 år gammel. Rakk Ole å oppleve at to av barna døde døde før han selv fallt fra? Året etter døde også Magnhild. Sivert fikk ingen barn og nå var den eneste som levde igjen av søsknene i Sunndal Marit I, ugift, barnløs og 48 år gammel. Kanskje hadde ingen hørt fra Ole i Amerika siden 1890 og Johanna hadde vel nå få grunner til å ta med seg døtrene til Sunndal igjen. Her forsvinner sporet etter familien fra Vermøya. Det er folk som har levd, blitt mange, skrevet til hverandre om følelsene sine og som var foretaksomme på mange vis. Men noe spor har de ikke satt etter seg. Eller har de det? For Margaret Beale har malt gamle Ole Vermøy og brevene som ingen lengre hadde behov for havnet i arkivet på Leikvin. Slik sett har også de siste husmennene på Vermøya satt spor etter seg for “evigheten”. Det er slike historier vi kan fortelle på museet når slikt materiale er blitt tatt vare på.