Historien om fiskestengene fra Gravem

 

I 2009 ble jeg kontaktet av Lars H. Gravem som hadde rodd for britene i Driva. Han hadde to stenger han ville gi til museet. Den gangen skrev jeg en liten artikkel om gaven til museet. Så ble stengene utstilt og det har de vært fram til i høst. De var de eneste stengene vi hadde å vise fram tross at det var den britiske lakseturismen som er hovedfokus for utstillingene på Leikvin. Denne høsten fikk museet tak i del av en større samling britisk fiskeutstyr for å begynne å bøte på dette. Vi skal lage en ny utstilling dedikert fiskeutstyret lakselordene brukte når de var her på Nordmøre. Dette har vært et ganske ukjent fagfelt for undertegnede med en bratt læringskurve. Etter å ha mange flere gjenstander og mer kunnskap om dem til disposisjon ble det også sett nærmere på de to stengene vi hadde fra før.

Hardy slukstang i greenheart, brukt av Hubert Wilson Fox. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Lars Gravem hadde fått tak i stengene fra sin far Hågen som også hadde rodd for britene. Begge stengene kom i hans eie på 1950-tallet. Begge stengene er produsert av Hardy Brothers LTD som hadde base i Alnwick i England. Hardy er et av de mest legendariske merkene innen britisk fiskeutstyr har laget utstyr til toppsjiktet i det britiske samfunnet fra 1872. Ikke de første til å gjøre dette, men absolutt av de mest vellykkede. Dette var kostbart utstyr som de fleste ikke hadde råd til. I motsetning til mange andre av de britiske produsentene har Hardy overlevd utviklingen i utstyr etter andre verdenskrig som satte kroken på døra for mange av de mest velrenommerte utstyrsprodusentene og eksisterer i beste velgående i dag.

En av britene Hågen og Lars rodde eika i elva for var Hubert Wilson Fox, mangeårig sunndalsvenn. Han gav bort en stang til Hågen etter at den hadde hatt lang og tro tjeneste, antagelig fordi han ventet seg å oppgradere utstyret. Dette er en tredelt slukstang. Skaftet bortsett fra snellefestene er laget av kork, antagelig med en stålkjerne innenfor. Selve stangdelen, inklusiv en ekstra tupp er av et treslag kalt greenheart. Tretypen er svært robust og tåler fukt og innsekter relativt bra. Gjennom store deler av 1800-tallet og til rett etter andre verdenskrig var denne typen det vanligste treslaget i fiskestenger. Norske stenger av tretypen kan gjerne være lagd av materialer fra båtproduksjon hvor greenheart ble brukt til dekksplanker. De tre delene av stangen settes sammen ved hjelp av fastmonterte messinghylser der en trer den tynnere enden ned i den tykkere og dreier en runde rundt for å feste med en slags gjenger. Sammensettingen kalles lockfast og ble først patentert av Hardy, men senere også brukt av andre stangprodusenter. Når stangen ikke er sammensatt er det satt tre og korkender ned i endehylsene for at det ikke skal komme smuss nedi. Stangdelene oppbevares samlet i en pose sydd spesielt til formålet med lommer for hver del. Når stangen skulle lagres ble den hengt opp ned i en hempe på enden. Det tok mindre plass og hindret at stangen ble misformet.

Lockfastender. Tappen dreies inn i et spor på enden av hver stangdel. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Ser vi nærmere på bilder fra tiden Fox fisket i elven kommer vi over et bilde av Fox sammen med Hågen Gravem ved Eika. En ku har nysgjerrig oppsøkt dem for å se hva slags karer dette var. I hånden har Fox to stenger, den ene mistenkelig lik vårt eksemplar. Så lang har vi ikke visst hvilken type snelle som var på stangen, bildet kommer ikke ned i detaljene, men en viss formening kan vi ha. Sannsynligvis har det vært en hardysnelle på stangen. Siden alle deres sneller passer på alle stenger er det årstallet vi har å gå etter. Det ser ut til å være en bred snelle med perforert trommel. Hullene ser forholdsvis store ut. Siden bildet ikke er bra nok er det vanskelig å si noe sikkert, men en av de mest sannsynlige modellene ut fra utseendet er en Silex Major, de ble produsert mellom 1923-1952, altså i stangens levetid.

Hågen Gravem i eika og Hubert Wilson Fox på land med stengene. Stangen med tupp mot venstre er antagelig vårt eksemplar.

Lars mente denne stangen var eldst av de to han gav bort siden den var i Greenheart. Men utseendet kan bedra. Produksjonsnummeret viser at stangen ble produsert i 1922.

Den andre så nyere ut og en splitcanestang med stålkjerne. Men produksjonsnummeret viste at den var laget allerede i 1908. Denne stangen fikk Hågen Gravem kjøpt for 100 kr av H.S.H Guiness på 1950-tallet. Stangen var da altså nesten 50 år gammel. Men den hadde mye liv i seg enda. Faktisk brukes så gamle splitcanestenger enda av enkelte entusiaster. Hardy var kjent for framifrå håndverk og akkurat denne stangen personifiserer dette. På stangen står «Palakona perfection» i kursiv. Denne modellen ble lagd så tidlig som i 1885 og fortsatte å var i produksjon helt til 1971. Altså nesten hundre år. En av grunnene kan nok være at en Palakona vant gullmedalje i 1883-utstillingen av fiskeutstyr. Hardy markedsførte seg dessuten som den første til å lage slike heksagonale splitcanestenger. Det er i virkeligheten et markedsføringstriks, det var andre produsenter på banen hele ti år før. Det skal eksitere flere stenger Guiness solgte for 100 kroner så kanskje hadde han med seg brute stenger nettopp for salg, kanskje kjøpt billig av eierne i Storbritannia. 

Men hva er en splitcane. Det er en stang laget av sammensatte bambusstenger skåret i snitt med trekantet profil. Etter hvert rundt en stålkjerne for økt styrke. Bambusen som blir brukt i en splitcane er oftest av arten tonkin, en bambustype som før den ble oppdaget som stangmateriale bare vokste på et lite område i Asia. Denne bambusen vokser jevnt og har svært gode egenskaper. Det er viktig siden hver av delene som settes sammen i hvert segment av stangen skal være identiske. Når en tenker på at mye av stangen er satt sammen for hånd gir det et lite innblikk i håndverket og den medfølgende prisen for slikt utstyr. Det er en grunn til at Hardy var brukt av fiskere fra flere av Europas kongehus, bortsett fra dyktig markedsføring.

Stangen har tett rød surring med jevne mellomrom nedover stangen til avstiving og for å feste ringene til snøreføringen. Enderingene i start og slutt har hatt innerring av edelstenen agat. Bortsett fra å være dekorativt tjente dette til å redusere slitasje på snøret. I dag er bare enderingen på de to stangtuppene igjen. Den større startringen mangler fordi man på et tidspunkt har brukket stangen ved enden av den tykkeste seksjonen og reparert den ved å ta av hylsen i enden og sette den på lengre nede. Det mangler slik omtrent 50 cm av nedre del av stangen som likevel er 4,4 meter lang. Dette er en tykk fluestang beregnet til å dra inn den største laksen.

Vi vet ikke å mye om stangens opprinnelige eier Mr. Guiness. Han skal ha vært gift med en norsk dame og var i korrespondanse med statsarkivar Todal om historien til den lokale lakselordene. På 1950-tallet hadde britene vært i norske elver i over 100 år og han var tydeligvis interessert i denne delen av historien.

Disse to stengene representerer utstyret som var i bruk i elva i perioden etter at Cochrane og Arbuthnott var gått ut av historien. Hvilket utstyr de brukte og om vi har noe tilsvarende i samlingen nå når vi har fått tak i såpass mye mer får bli tema en anen gang.  Vi tar gjerne mot mer fiskeutstyr, og er det noen som har bilde av fiskere som tydelig viser utstyret de bruker er vi også takknemlige.

Hardy Palakona Perfection splitcanestang fra 1908. På stangposen reklamerer Hardy med at dette er Gold medal brand. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.