Hov - gården, hovet og kirken

Hov Kirke, to ting som nærmest er motsetninger av hverandre. På Urgermansk, tilbake i tiden før kristus betydde det en høyde, navnet betyr “gård” på tysk, men har i løpet av vikingtiden her i Norden fått betydningen av et sted med en bygning der de norrøne gudene blir dyrket. Det var gjerne på slike steder man fortsatte å dyrke kvitekrist fra slutten av vikingtiden. Kultkontinuiteten gjorde det lettere å innføre den nye religionen, og stedene var jo også gjerne sentralt plassert slik at det var praktisk. Propagandamessig var det også hensiktsmessig, det viste hvordan kristendommen hadde seiret over hedendommen. I Sunndal kommune er det tre steder kirkene har blitt plassert ved fortidens religiøse steder, Ålvund (nedlagt i middelalderen), Løykja (nedlagt 1685-1707) og Hov. Det var derfor med spenning vi satte i gang med arkeologiske undersøkelse ved Hov.

Nykirka på Hov innvies i 1887. Foto: O. J. Gravem d.e, fra Sunndal bygdemuseums fotosamling

Forhistorien

Hvor mye vet vi om forhistorien til Hov fra før? Før det skrevne ord er det bare gjenstander og strukturer som kan fortelle oss noe. I dag ligger Hov så nær sentrum at nærmest hele området er overbygd med boliger og offentlige bygg, men før 1900 var det bevart flere synlige rester etter forhistorisk aktivtet her. En bautastein sto ved inngangen til kirkegården på slutten av 1700-tallet, den var omtrent 2,5 meter og vistes godt i landskapet. I 1878 hadde den fått selskap av enda en bautastein flyttet fra Åker. Da dannet disse minnesmerkene inngangen til kirkegården. Like ved lå en mindre gravhaug. I utmarka, sannsynligvis på Holten lå det er par større gravhauger. En spydspiss fra vikingtiden er funnet et sted her. Øst for kirkegården er det funnet flere kokegroper, og det sannsynlig at det er spredt slike under jorda i hele helsetunparken. Dette er et tydelig tegn på at mennesker har samles og at religion er utøvd her. Vi ser det samme på Ålvund og på Løykja.

I dag ligger hovedkirken i Sunndal på Hov, like i nærheten av kommunesenteret. Men går vi langt nok tilbake har ikke dette vært den viktigste kirken, eller det mest sentrale stedet i Sunndal. Den æren tilfaller Løykja. Her er det største gravfeltet, landets største samling kokegroper og her lå hovedkirken fra kristendommen ble innført. Det var først rasfaren under den lille istid som gjorde at hovedkirken endte opp på Hov etter kirken på Løykja var blitt ødelagt i 1685. Sporene fra forhistorien tyder likevel på at det har vært et slags religiøst senter på Hov, tross aktiviteten på Løykja. Hvordan henger det sammen?

Spydspiss til kastespyd funnet et sted på Hov. Foto: Kulturhistorisk museum

Det har sannsynligvis sammenheng med at landhevningen i Sunndal er så stor. For 10 000 år siden stå sjøen 120 meter høyere og når vi kommer til perioden rundt år 1 e. Kr sto sjøen i bakken nedenfor der kirken ligger i dag. Da stakk området med Hov og Sjøland utover som et nes, mens sjøen fortsatte opp til Furu og dekte mesteparten av de lavere delene av Sande. Lengre tilbake i tiden var dette neset enda mindre og tilbake til tiden da de første jordbrukerne kom til Sunndal var det i Holsbrekka at stranda lå, mens området på Hov var en grunne. Mesteparten av forhistorien har altså området Hov/Sjølland ikke vært en del av dalføret Sunndal. Her har det dannet seg sitt eget senter, opprinnelig sikkert med bare en gård som het Åker. Det er en nær sammenheng mellom navn som viser til forhistorisk religion og gårder med dette navnet. 

Slik ville det sett ut på Hov hvis havet steg til slik det var for 2000 år siden. Landtungen sto lengre ut i sjøen da, mye er tatt av elva etter den gangen.

Dette neset var betraktelig større enn man ser i dag, elva grov bort store deler av Sjølandområdet i 1789 og har nok også gravd tidligere. På et eller annet tidspunkt har det blitt skallet av en egen gård Sjøland fra Åker som fremdeles fortsatte å være den største jordeiendommen i området. Stormannen på Åker her hadde sitt eget hov på høyden der han bodde. Når vi kommer så langt som til vikingtiden var flaten nedover til sjøen blitt flatt prima jordbruksland og hovet på Åker lå nå på høyden i nærheten av der kirken lå i dag og var noe av det første folk så når de komseilende inn sunndalsfjorden. Byggingen av Hov er gjerne plassert til vikingtiden, som et motsvar til kristendommen som stadig krøp nærmere. Som den største gården i Sunndal og like ved sjøen var Åker blitt en utfordrer til Løykja. Et sted her, kanskje rundt kristningen når hovet har utspilt sin rolle har den stadig større befolkningsøkningen, kanskje et arveskifte eller et kjøp ført til at de høyere områdene ved hovet har blitt en egen gård med navnet Hov. Ganske snart har dette blitt prestegård og etter hvert har nok selve gården til daglig blitt kalt “Prestgarn”, mens gårdsnavnet holdt seg i navnet på kirken og sognet.

Kirkene

Ivar smed gjorde meg Maria eier meg står det på 

runenøkkelen fra hovskirken.

 Foto: Universitetsmuseet i Bergen.

Fra middelalderen har vi et interessant funn fra Hov, en nøkkel med runeskrift. Denne er oppgitt at er fra Sunndals kirke i opplysningene vi har om den. Siden disse er fra 1800-tallet er det rimelig å regne med at det er Hov det er snakk om. Nøkkelen havnet på museum i Bergen, dette var før landsdelsmuseene hadde fordelt landet mellom seg og det var om og gjort å bygge opp samlingene. “Ivar smed gjorde meg, men Maria eier meg”. Kirken på Hov var altså viet Maria. Det var da sikkert en stavkirke som sto her, men hvor mange og når de ble bygd vet vi ingen ting om. Det var antagelig en langkirke siden det ble satt to kors på enden av kirken når det ble utført reparasjoner i 1642.

Presteboligen med kirken av 1863 før 1887.
Foto: O. J. Gravem d.e.

Noen år etter, i 1647, brant kirken ned. Det som da kom, var en korskirke uten tårn. Men enda i 1649 manglet det meste av inventar, så det var kummerlige forhold for kirkegjengerne. Først utpå 1650-tallet ble det noen benker og bordkledningen var bare så vidt startet i 1660-årene.  Det hadde da tatt så lang tid med ikke helt ferdig tak og vegger at kirken var forfalt mens man bygde den så å si. Det var stadige reparasjoner på 1680 og 1690-tallet, for eksempel ble det lagt nytt gulv under deler av kirken og byttet vinduer og det skrevet at tak og bordkledning er i ferd med å råtne. De var altså ikke malt enda. Men ellers ble lite gjort ok kirken sto “til nedfalls” sier man på tinget på Sunndalsøra 1720. Kirkene var da privatisert, solgt av kongen for å betale krigsgjeld, det var de private eiernes plikt å ta vare på kirkene fra den inntekt de hadde fra dem. Hov eide deler av flere gårder rundt om som det ble betalt avgift av. Men det ser ut som om de forskjellige private eierne for det meste har tatt all inntekten og ikke gjort mye vedlikehold. Det måtte dermed ny kirke til på Hov og den sto ferdig i 1726. Den gamle kirken ble altså ikke hundre år en gang. Bare et par år etter ble denne vesntlig ødelagt av fonnagusten og helt tatt ned og bygd opp igjen i 1729. Nok en gang var ikke arbeidet gjort helt ferdig, for biskopen kunne observere at det verken var skikkelig tak, bordklending og vinduer. Nå var kirken blitt hovedkirke også, men det hjalp lite. Enda i 1746 var ingen ting gjort, bordkledning var blåst av, klokkene ubrukbare, benker var falt ned inne i kirken og det var løse og manglende gulvbord. Når vi vet at folk kunne bli begravd under kirkegulvet kan man se for seg at dette kunne være ganske ubehagelig. Etter dette skal det ha vært gjort noe, men på langt nær nok. Det led utpå 1750-tallet før noe vesentlig skjedde og enda i 1777 var kirken som bare var 50 år gammel bare så vidt i stand. I 1796 ble det dalens innbyggere som ble eiere.

Altertavle fra 1700-tallet fra Hov. På 
Sunndal bygdemuseum

Bøndene i Sunndal har nok gjort noe, men kanskje på grunn av det dårlige arbeidet tidligere måtte hdet ny kirke til på 1860-tallet. Da ville man legge kirken lengre sør for å unngå fonnagusten, men presten motsatte seg dette slik at den nye ble bygd på samme sted i 1863. Det var denne kirken som Ole Pedersen Tøfte (gammeltøftinj) ikke spådde mer enn 20 år. Nebbvinden ødela den. Det gikk også slik og dagens kirke ble bygd i 1887.

 Gården

Prestgården har omtrent alltid ligget på samme sted, men ikke på samme vis. Det første hovedhuset nevnt i kildene erstattet en eldre bygning i 1648. Dette sammenfaller med kirkebrannen, og kanskje har denne spredt seg. Ny ble bygd i 1726 og en ny “herrestue”, en egen stue til presten i enden av hovedhuset. Byggmester var Peder Tøfte, oldefar til “Gammeltøftinj” som bygde Romfo og Ålvundeid kirke. Beretning fra 1815 forteller at på Tøfte var det flere generasjoner med framifrå selvlærte håndverkere, kanskje var Peder Tøfte den første av disse. Denne bygningen ble dårlig vedlikeholdt og i 1802 ble deler av taket revet bort av nebbvind. På den tiden skal bygningene i hovedsak stått på tvers av dalen, kanskje nettopp med tanke på denne vinden. I 1830 erkærte man at “vånebygningen på Sunndals prestegård er så gammel ubekvem og innknepen, at dens like ikke gives i dette stift”.  Den var da “bare” 100 år gammel og med rett vedlikehold burde den fint ha fått bedre skussmål. Ny måtte til, det ble det råd med samme året. Tapet var det til og med i finstua til presten! Dette huset brant ned allerede i 1859. Brannen oppsto i Borgstua og spredte seg derfra. Nytt hus ble bygd i 1860 og det står fremdeles som prestebolig i dag, om en ikke på samme sted. Det ble flyttet til dagens sted i 1936 da nyveien kom. Veien gikk før sør for tunet, vi fant spor av den under utgravningene nå i høst. Men før dette skal veien ha blitt lagt om flere ganger.

Borgstua i dag, Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Men hva med den nevnte Borgstua? Et hus med det navnet er nevnt allerede i 1751, da må den ha vært gammel for den trengte en del reparasjoner. I løpet av de neste 50 årene kom det en ny bygning med samme navn. Her bodde gårdens folk, men allmuen hadde også et rom her som kunne brukes til møter etter 1844 når den ble ombygd. Deler av den var satt sammen med et annet hus av ukjent alder og denne delen ble nå solgt. Dermed trengtes mer plass. I 1859 brant denne Borgstua ned og ett menneske døde. Den nye ble kjøpt fra Almskåra der den var blitt laget til for salg. Deler av denne skulle kommunen disponere, på et vis var den altså “rådhus”. Det er denne som fremdeles står og som er i kommunalt eie.

Ellers har det naturligvis vært mange slags hus på Hov, de fleste i dag er borte: stabbur, eldhus, do, vedbu, tørkestue, en “lillestue” som var blitt brukt til skole, en “nystue” som også er nevnt som skole og hvis halvpart kanskje var blitt lagt til Borgstua for så å bli solgt til Hoven i 1844. Smie har det vært og naturligvis fjøs, sommerfjøs, saufjøs, stall, løe/låve og en brønn. Rester av murene fra alle disse kan nok fremdeles finnes. Flere av disse bygningene er nevnt som erstattet flere ganger slik at det er utall bygninger som har stått her og i flere himmelretninger. En frukthage og flere forsøk på alleer har det også vært. I tillegg til flere omlegginger av vei og flytting av kirken og presteboligen er det altså mangt som kompliserer tolkningen av spor under grunnen når en graver i jorda på Hov. Flere av bygningene har hatt kjellere som nok har gravd bort de fleste spor etter forhistorien. I moderne tid er det også blitt gjort en del arbeid mot skråningen ned mot butikksenteret, deler av jorda og undergrunnen er blitt skallet av. Det var derfor lite å finne når vi grov her nå i høst, men er vi heldige ligger fremdeles spor av hovet et annet sted, i hagen til presteboligen eller i helsetunparken er vel de mest sannsynlige stedene å finne noe. Men antagelig er nok sporene borte, fjernet under grunnarbeid med de mange kirkene på Hov. En kokegrop og et dyrkingslag er slunken fangst, men kanskje kan dateringen av disse fylle ut historien om gården Hov og Hovet som stod her når de legges til det vi ellers vet.

Utgraving ved prestgardsfjøset på Hov november 2021. En kokegrop som ble datert til før-romersk jernalder og et dyrkingslag er alt som er igjen i undergrunnen her. Rester etter gamle bygdeveien midt i sjakta på bildet.

Kilder: 

Seljedal, I 2019: I Kirkerne i Sunndal Pretegjeld - Litt av deres historie gjennem tidene, I: Leikvin - Lokalhistirisk årsskrift for Sunndal 2019.

Seljedal, I 1967 Sunndalsboka bind 3, Sunndal, Ålvundeid og Øksendal sogelag.

Stavik, J 202X: enda upublisert fagfellevurdert artikkel om gårdsnavn

Gårdsmappen for Hov