Utistu på Hol – Ei gammel stue og den lange historien på Hol

 I dag ligger Hol nede på elvesletten nedenfor Nerbakkan. Men før 1689 lå husene oppe på hjellen der det i dag kalles Nerbakkan. Det er deler av åkeren en får på høyre side når en har kjørt opp Holsbrekka. Der er nok tomta fra vikingtiden og framover da det er funnet en rekke gjenstander som tyder på aktivitet fra denne tiden og lengre tilbake i jernalderen med metalldetektor på flaten. Grunnen til flyttingen var snøskred.

Hol er smekkfullt av løsfunn og graver. Skjermdump fra Askeladden.

Den gangen var det enken Marit Jonsdatter som satt med bruket med sine barn. Hendelsen er dokumentert i skrifts form på en fjøl som tidligere var i fjøset, men som nå henger i gangen

SNE SKREIN KOM AF FIALDET STOR

NEDSLOG DEN GAAER SOM HEDER HOL

EN ANKE MARET JONSDATTER MED SIN RØG

MAATTE FLØTTE UNDER BAKKEN FOR AT BLIV TRØG

OM DU VIL VIDE DEN TID OG HVAD AAR

1689 DET VAAR

 

SKREVET AF INGE

Hol har hatt sin del av naturkatastrofer. I 1676 var det flom som førte til elveskade. Så i 1679 gikk et snøskred som ødela deler av husene. Men man reparerte og fortsatte å bo der man alltis hadde bodd. I 1684 gikk det stein og snøskred over åker og eng, samt at det var elveskade. Så kom altså året 1689. 9. januar gikk det nok et skred med kraftig gust. Det traff bolighusene. Kårmannen på nabobruket på Hol døde og et par mennesker til. Nå bestemte man seg endelig for å flytte husene lengre unna fjellet. Da ble det spørsmål om dele opp jorda ordentlig mellom de to brukene i samme slengen. Intill da var det som vanlig var teigblanding, man hadde små jordlapper som ikke hang sammen med resten av eiendommen, men som ble brutt opp av jordlapper tilhørende nabobrukene. Den ene brukeren fikk velge tomt først, øst eller vest, den andre fikk velge jord. Så gikk det slik at den første valgte den nederste tomta, mens den andre brukeren gikk hen og valgte jorda som var nærmest denne tomta. Dermed ble eieren for gården i vest sittende med jorda i øst og omvendt. Også i 1724 var det flom, i 1727 et nytt ras og i 1789 kom storofsen og flomla store deler av åkrene. Men ingen flere døde i disse hendelsene. Slik sett var flyttingen en suksess.

Deler av husene ble nok med og brukt om igjen. Noe av dette ser i alle fall ut til å ha vært brukt i stua på Utistu. Den eldste delen av stua er Nystue, men altså eldst. Det er en treromstue. Men det meste av inventar som er typisk for slike er flyttet til andre enden av stuen når den ble bygd tidlig på 1800-tallet. Langbordet i denne enden er alt for kort til å tilhøre stuen som ikke har enkeltdør motsatt side av dørene til entre og kave og er nok brukt i den eldre stua før den ble nystue. Da var bordet blitt for slitt til å være presentabelt.

Langbordet i stua (1813) på Hol har stått der det står i manns minne. Hadde det vært bygd for stua ville det imidlertid ha gått etter hele veggen siden det ikke er dør her. Dermed er nok bordet fra vestenden som en gang har vært hovedstua

Bygningen er bordkledd og den eldste delen av vært det lenge, det er dermed vanskelig å aldersbedømme tømmeret visuelt annet enn veldig grovt. Tømmeret i eldste enden er rundt, altså ikke avflatet og dette trekket finnes i begge etasjer, det er en tydelig annen byggefase enn østenden som er nyest og som kan tidfestes mer nøyaktig til 1813 fra malt skrift over dørene i dagligstuen.

Hvor mye og hvilke deler er det som er blitt med på flyttingen i 1689?

Det er rimelig å anta at det da har vært en røykovnstue. Ved flyttingen har imidlertid en del også blitt lagt til. Siden dette var på 1600-tallet har også dette tømmeret fått samme profil. I vestenden av huset var det en lett innbygd ende. Etter skikken har den vært med stående veggtiler og laft i andre etasjen. Allerede Rundt 1900 var imidlertid dette trekket borte. Taket over denne og den lille stuen og entreen som ligger under der i dag viser klare tegn på røykfarge, nesten alle trobord, laftestokker og sperrer på mørkloftet er svartfarget av røyk og må være fra røykomnstua. Mørkloftet over resten av den eldste delen deler imidlertid ikke dette trekket, de er naturlig mørknet tre. Trobordene er for øvrig kløyvd og høvlet, bortsett fra et par reparasjoner på begge mørkloft i den eldste delen. Kjernen i den eldste delen av bygningen er altså vestenden hvor det har vært en mindre treromsløsning en gang. Siden tømmeret er overmalt er det ingen spor etter røyk i etasjene under og det er heller ikke ventelig siden man vasket så høyt man nådde og det har måttet blitt lagt til en etasje på høyden.

Den gangen det var røykovnstue var det et enkelt rom som stue. En peis sto i ene hjørnet ved døra som gikk inn til kammerset. Den var åpen i toppen og slapp røyken direkte ut mot taket der en ljore slapp ut røyken. For å lyse opp hang det en spikhylle i midten av rommet. Det var en røykhatt med en metallhylle hengende under hvor man brant spik for opplysning av rommet. Her ble arbeid som trengte lys gjort på kvelden. Så satt man gjerne rundt spikhyllen med småpraten og historiene.

Det gikk nok et godt stykke ut på 1700-tallet før man bygde om på Hol og hevet bygget med en etasje. Da var lysovnen kommet. En åpen peise med en støpejernsovn ved siden av.

Eldste gården i Sunndal?

I jorda på Øverbakkan, rett ved riksveien ligger et tykt svart jordlag bevart under matjord og et lag med grov grus. Det er kommet en rekke ting fram fra jorda fra tiden 500-1200 e. Krf med metalldetektor her. Men det er pløyd fram fra de øvre lagene. Under gruslaget, som ser ut som flommasser, er historien altså eldre enn dette. Her har det bodd folk en lengre periode for omtrent 5000 år siden. Den gangen var dette enden av fjorden. Kanskje var det akkurat her på den veldrenerte jorda på Hol, like ved sjøen den gangen, at de første jordbrukerne slo seg ned? Sporene etter dette er ikke spektakulære eller synlige. Derimot er det andre mer synlige kulturminner på innmarka til Østistu på Hol.

På den delen av hjellen hvor det i dag er åker og parkeringsplass er det et gravfelt. Dette jordstykket kalles Nerskeidet. På Holskeidet ligger et lite gravfelt, en gang enda større enn i dag. Ridevegen gikk over her og her samlet man seg i vikingtiden til hesteløp. Skeid betyr et sted for hesteaktiviteter som salg og løp. Vi finner det også i Surnadal og andre steder i landet. Det var en del av det større aktivitetsområdet rundt kultsenteret på Leikvin. Flere vektlodd og deler av istykkerklipte sølvmynter er også funnet her. De største gravene på området er fremdeles bevart i åkerkanten her.

Den mest synlige gravrøysen på Holsskeidet. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Folketro og sagn

Det er en del sagn og folketro som er ivaretatt på Hol. På Østistu har samme slekta sittet med gården minst siden starten av 1600-tallet. Det har gjort at man har tatt vare på tradisjoner og sagn. Et av dem griper tilbake til bruken av området i jernalderen og handler om Holskeidet. De fleste av gravene er branngraver. Her har det nok også vært fyrt opp adskillige kokegroper. Så sies det at en mann fra Hol gikk over skeiet og så da 12 hodeløse menn rundt et bål på skeiet som satt og drakk. Kanskje en overlevering fra den tiden det var ritualer med bål, øl og gravlegginger her.

I lia ovafor Skeidet holder det også andre skapninger til: Blauhåsokallain. En gang mannen på Hol gikk på bakken og pløyde såg Blauhåsokailljenta ned fra Løkhamran ovafor Hol en mann som pløyde. Hun tok et steg ned og tok med seg mannen, hesten og plogen i hånda si og viste fram den nye leken til faren. Han sa «ta e ikkje nå leik, ta er folk du må sett ho ned att».

To flate steiner på Nerbakkan ble kalt for huldresteinene. Når veien ble lagt for nære steinene flyttet huldra til andre sida av elva. De er i moderne tid flyttet ned til tunet og ligger i dag rundt flaggstanga på Hol da de gamle tuftene ble dyrket opp.

Krig og okkupasjon

I 1936 hadde Nasjonal Samling på Holseidet. Lokalavisen omtaler arrangementet som vellykket med omtrent 400 frammøtte. Det var flere talere, og tale av Vidkun Quisling ble framført fra gramofonplate. Området fortsatte å spille en rolle under krigen. Det var en stund dobbelt så mange tyske soldater i Sunndal enn det var innbyggere og leire ble lagt flere steder. En av disse ble liggende nedunder bakken på Hol. Det var også fangeleir for russiske krigsfanger. Omtrent 300 fanger ble holdt her i Sunndal og brukt til tvangsarbeid av okkupasjonsmakta. Flere av dem døde og ble gravlagt på det som er den sovjetiske krigskirkegården. Etter krigen i 1945 ble det lagt gjerde rundt kirkegården som ble innviet med britiske soldater til æresvakt. Rett under halvparten av de døde var fra Ukraina.