Konge og adelsmakt i Møre og Romsdal i tidlig middelalder

 Fagfellevurdert artikkel, trykt versjon i "Fogderifylket Møre og Romsdal" fra 2022

Husby i Øksendal, en gang kongelig eiendom

 - Spor av  forskjeller i kongelig administrering mellom Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre.

I sen vikingtid og tidlig middelalder var det norske kongedømmet i en formativ periode. Allerede under begynnelsen av Harald Hårfagres maktkonsolidering beskriver Snorre Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre som egne kongeriker. Bjørn Ringstad argumenterer for at dette i alle fall for Nordmøres del må være riktig. [1] En skal alltid være kritisk når en tolker sagamaterialet, men om ikke Snorre her har helt rett viser dette likevel at man i høymiddelalderen når sagaene ble skrevet har hatt en oppfatning om at en tredeling av dagens Møre og Romsdal har hatt dype røtter. Det virket slik kanskje naturlig på folk i fylket når Norge ble inndelt i fogderier i 1595 og disse fogderigrensene fulgte de langt eldre administrative grensene fra vikingtiden og middelalderen.

Tredelingen av fylket har altså lange tradisjoner, tilbake til organisasjonen av områdene i fylker, sysler og len i middelalderen og kanskje egne kongedømmer i tidlig vikingtid. Nordmøre ble tidlig i middelalderen delt i to Fosen og Edøy hvorav sistnevnte utgjør Nordmøre slik vi kjenner det i dag. Fogderitilhørigheten i Møre og Romsdal har slik en lang historie knyttet til langt eldre administrative enheter.

Det er tidligere hevdet at fordelingen av husbygårder andre steder i landet kan ha en sammenheng med den senere inndelingen i fogderier. [2] Fordelingen av husbyer i Norden tilsvarer til dels administrative områder fra middelalderen[3]. I Møre og Romsdal var det ikke slik. Vi ser her en forskjell mellom nord og sør i dagens Møre og Romsdal i opprettelsen av husbyer. Men denne delingen er ikke helt konsekvent etter fogderigrensene og de administrative enhetene som kom før dem. Det er bare en Husby i Romsdal, i Eresfjord, i tillegg kan kongsgården Hustad ha hatt samme funksjon. I resten av området, også der man ellers ville ventet seg en Husby hvis mønsteret fra Nordmøre skulle ha blitt fulgt, er det ikke noen husby.

Husbyene er de siste tjue årene blitt inngående behandlet i et nordisk perspektiv i to artikkelsamlinger, En bok om husbyar og Husebyer - status quo, open questions and perspectives. [4]  I tillegg kan nevnes Atle Steinar Langekiehls to artikler i Collegium Medievale fra 2003 og 2005, Christer Westerdahl og Frans-Arne Stylegards artikkel i Viking 2004, Barbara E. Crawfords artikkel i Viking 2006 og Merete Moe Henriksens artikkel i Viking i 2007.[5]For Møre og Romsdal  har Kristoffer Dahle skrevet om husby i Eikesdal, samt om Husby i Øksendal i en arkeologisk rapport.[6]

I Norge er det minst 57 gårder med navnet Husby, Huseby eller Husaby, de fleste i Trøndelag og på Sørøstlandet. [7] De fleste steder hvor de finnes (så nær som i Danmark) er det snakk om anselige gårder som er plassert perifert i forhold til hvor kongsmakten hadde sin opprinnelige maktbase. [8]  De tidligere navnene til Husbygårdene ble erstattet av Husby i forbindelse med endringen av funksjonen til gården. [9] Det er den tradisjonelle forklaringen på hvorfor Husbyene er vanligst i Trøndelag og på Sør-Østlandet, men de finnes også enkelte andre steder i landet. Nærmere undersøkelser viser at en hel del av Husbygårdene ikke er spesielt store eller sentralt plassert. [10] Det er også tilfelle for noen av Husbygårdene på Nordmøre og i Romsdal som vi skal undersøke her.

Hvorfor var det husbyer i deler av det senere Møre og Romsdal og ikke i andre? I denne artikkelen vil jeg vil jeg nærme meg svar på hvorfor Romsdal har en slik splittet status i kongelig administrasjon, hvorfor det ikke er husbyer på Sunnmøre og hvorfor det er det på Nordmøre. Kjernespørsmålet i denne artikkelen er om fraværet av husbyer i deler av de senere fogderiene har en sammenheng med sterke lendmenn i området i perioden rett etter rikssamlingen.

I tillegg vil jeg se kort se på en forklaring for hvorfor det var ekstra viktig for kongsmakten å ha mer direkte kontroll på Nordmøre og deler av Romsdalen. I den sammenhengen vil jeg undersøke om lokaliseringen av husbygårdene har en sammenheng med transport av og tilgang til viktige skattbare ressurser. Tidligere arbeider om husbyene i Norge har sett på hele Norge eller andre områder av landet. De har også i liten grad fokusert på hvilke ressurser husbyene skulle samle inn til kongen og om det var avgjørende for plasseringen av disse. I sin artikkel om svenske husabyar skriver Thorsten Lemm at det antagelig er kronologiske og geografiske forskjeller i Skandinavia i etableringen av husbyer og utfordrer derfor forskere til å identifisere mindre geografiske områder hvor man kan granske husbyer i en mindre skala. [11] Denne artikkelen kan i så måte ses på som et svar på denne utfordringen.

Juridisk var Møre og Romsdal todelt mot slutten av vikingtiden og var det et stykke inn i moderne tid. Sunnmøre tilhørte Gulatinget, mens Romsdal og Nordmøre tilhørte Frostatinget. Dette skillet gikk omtrent ved dagens skille mellom trøndersk og vestlandsk språkområde. Tilsynelatende ser det ut som om myndighetene etter rikssamlingsprosessen har brukt ulike metoder for skatteinnkreving og maktutøvelse i det som i dag er Møre og Romsdal fylke, der delene som tilhørte Gulatinget har hatt en anen ordning enn de som falt inn under Frostatinget. På Nordmøre og i deler av Romsdal var det husbyer som sto for innsamling av skatter, mens i store deler av Romsdal og på Sunnmøre var det ikke slike. Ofte har man hevdet at husbyer ble anlagt på steder der kongemakten sto svakt, kanskje hvor motstanden under rikssamlingen har vært hardest.[12] I så fall skulle det tyde på at kongemakten har stått sterkere eller hatt allierte på Sunnmøre, mens den har stått svakere under rikssamlingen i det som var det trønderske lovområdet, Romsdal og Nordmøre. På Sunnmøre dominerte giskeætten på slutten av vikingtiden og et godt stykke utover middelalderen. Flere av disse hadde et nært forhold til de norske kongene.

Husbyene og deres rolle i kongsmakten – oppummering av diskusjonen så langt

Fenomenet husbyer finnes i hele Skandinavia. Husby betyr «gård med mange hus». [13] Gårder med husbynavn i Norden ble først grundig behandlet av Asgaut Steinnes på midten 1950-tallet. Han behandlet gårdene i Sverige og Danmark hver for seg som enheter og gikk i dybden på det norske materialet. Teorien om husbygårdene som kongelig eiendom var da allerede kjent og akseptert og det er også denne han tar med seg videre i behandlingen av materialet.[14] Husby/huseby har vært brukt både som gårdsnavn og benevnelse på en funksjon i Danmark og Sverige. Denne funksjonen er brukt om gårder som har en kongelig representant hos seg og som er eid av kongen, men kan også forbindes med et sted der det er overnattingsmulighet. [15] I Norge er ikke en appelativ bruk av Husby kjent, men betydningen av navnet, opprinnelig «husabær», er fremdeles brukt på Island for å betegne ett sted med mange hus. [16] Husbyene kan ha vært del av det kongelige godset kjent som bona regalia, det tilhørte kongsmakten og var ikke personlig eid av kongen.[17] Selv om Steinnes ble berømmet av kolleger i sin samtid møtte han også kritikk for sine tolkninger som ble oppfattet som dristige og ikke alltid like godt fundert. I ettertid er mange av hans påstander når det kommer til datering og sammenhengen han så mellom husbygårder og gårder med Ull-navn avvist.[18]

På mange måter ser ordningen med husbyer ut til å være en naturlig forlengelse av veitslesystemet som var vanlig i vikingtiden. [19] De fleste husbyene har imidlertid oftest ikke vært sete for den omreisende kongen spesielt lenge, hvis i det hele tatt. Det er det større gårder som har vært, med andre navn. Kongens betrodde menn har styrt hver sin gård og representert ham lokalt. [20] Arkeologien kan kanskje støtte dette, i alle fall på Østlandet og i Danmark, der man ser et forhold mellom ryttergraver tolket til å tilhøre stormenn underlagt kongene i vikingtiden og fordelingen av husbyer. Men denne påstanden har møtt motbør.[21]

Husbyene er altså blitt sett på som et redskap i maktutøvelse tidlig i perioden etter rikssamlingen i de nordiske landene. [22] Det kan se ut som om alle Husbyene i Norge må ha blitt til i perioden før 1200 og ikke tidligere enn 900. [23] Det er ikke enighet om alderen på ordningen i det historiske og det arkeologiske miljøet og alt etter fag ser man ut til å kunne komme fram til forskjellige resultater.[24] Noen eldre andre yngre. Langekiehl mener for eksempel at de først ble opprettet i det uppsvenske kjenerområdet rundt 750 e. Krf, mens Iversen mener de ble etablert utover 1000-tallet og før 1100.[25] Dateringen må derfor regnes som usikker.[26] Gårdene endrer funksjon fra 1200-tallet. Da tok festningene over rollen til husbyene i innsamling av skatter. [27]

Det finnes unntak fra den vanligste tolkningen av husbygårdene som kongsgårder. Nils Hallan kritiserte allerede i 1956 Asgaut Steinnes’ tolkning av husbyene som administrasjonsgårder for kongen. Hallan mener heller husbygårder har hatt gjestehus.[28] Merete Moe Henriksen fortsetter denne tanken og  Lydia Carstens finner den samme forbindelsen mellom gjestehus og husby i de litterære teksten som Henriksen foreslår ut fra geografisk plassering av gårde. [29],[30]

Frode Iversens artikkel om husbyer er særlig interessant i vår forbindelse siden han mener å se en klar sammenheng mellom fordelingen av husbyer og de senere fogderiene i Norge. Forbindelsen henger sammen med at Iversen mener å se en sammenheng mellom husbyenes plassering og middelalderens sysler. Han setter likhetstegn mellom sysler og «shires»/fogderier.  Unntakene er hvor han mener klostre i stedet har samlet inn skatter på kongens vegne og da fra flere sysler på en gang. I tillegg er det noen husbyer som har måttet samle inn skatter til flere sysler samtidig eller hvor det i stedet ser ut til å være en sammenheng med skipreidene. Det blir tolket som at husbyvesenet ikke har vært implementert samtidig i hele landet slik at de tidligste er plassert ut fra eldre administrative enheter enn syslene. Syslene er først å finnefra Olav Haraldsons tid og gikk for det meste over til å bli fogderier innen større len med samme geografiske utbredelse i unionstiden. Der det er mer enn en husby i et fogderi mener Iversen det har bakgrunn i praktiske forhold når det kommer til ressursinnsamlingen.

Iversen mener at lokaliseringen av Husbyer langs handelsruter og ved gode havner kan ha vært en faktor for hvor husbyene ble liggende selv om gården i dag er lite sentralt plassert. Han mener at det er en av grunnene til at kongemakten valgte gårdene til Husbyer i stedet for å se det som indikasjon på at de ikke var kongsgårder slik blant annet Moe Henriksen gjør. [31] Iversen peker blant annet på at de indre husbyene på Nordmøre og i Eresfjord er sentralt plassert for å samle inn skattene fra innlandet. På svensk siden framhever også Magnus Olausson plassering i forhold til ressurskontroll og strategisk kontroll som sentral i lokaliseringen av Husbyene. [32] Jeg vil undersøke dette nærmere avslutningsvis i artikkelen.

 I denne artikkelen plasserer jeg meg på linje med Iversen og andre i dette spørsmålet. Husbyene som ikke er sentrale sett med moderne øyne, men er godt plassert i forhold til ferdsel, slik som Husby i Stjørdal i Henriksens artikkel som er plassert ved et vadested og ikke sentralt i bygda, er vel også faktisk sentralt plassert akkurat ved sin plassering ved vadestedet. Iversen forklarer mangelen på husbyer i enkelte områder ved at det her er klostre etablert på 1100 som har hatt denne rollen i stedet[33]. Han vektlegger husbygårdenes rolle i skatteinnkreving og mener at på Sunnmøre var det klosteret på Selja som hadde denne rollen. Det forklarer dermed hvor skatter har vært samlet inn på 1100-tallet, men ikke hvorfor det i utgangspunktet ikke var husbyer i disse områdene.

I sin doktoravhandling skriver Frode Iversen at at lendmannsgårder og kongsgårder utelukker hverandre. [34] Det er altså ikke kongsgårder i områder forvaltet av lendmenn og motsatt. Han går imidlertid ikke videre i denne tankebanen når han skriver om husbyene over et tiår senere og ser i stedet på klostre som alternativer i skatteinnsamlingen. Antagelig fordi han mener at ikke alle husbyene var eid av kongen. Iversen skriver for øvrig at lendmannsvesenet var ekstra tallrikt på Vestlandet og i Agder hvor det er få husbyer, men setter ikke dette i sammenheng med husbyene når han i sin senere artikkel skriver om fraværet av husbyer i disse regionene. Imidlertid er det denne tanken som står som grunnlag for min forklaring. om at det er lendmennene på Giske som er grunnen til at det ikke er husbyer på Sunnmøre og deler av Romsdal.

Husbyene i Møre og Romsdal

I Møre og Romsdal er det seks gårder som heter eller har hett Husby plassert i Aure, Smøla, Rindal, Todal, Øksendal og Eresfjord. Steinnes regnet Hustad som del av husbysystemet. Men dette er i ettertid blitt kritisert. Det er også kommet argumenter for at Huse på Sandøy kan ha hatt en husbyfunksjon[35]. Det passer i så fall godt i fordelingen av husbyene mellom indre og ytre strøk som vi ser ellers på Nordmøre og Romsdal. Kilden til denne påstanden, veimester Olav Ødegaards artikkel om «Reiser og veivakt i Vikingtid» som gikk i Romsdal Sogelags årsskrift fra 1960-63, må imidlertid behandles med forsiktighet. Samme kilde mener også at det kan ha ligget en husby, eller burde ha gjort det, omtrent der gården Devold ligger nederst i Romsdalsdalføret ut fra hvordan andre husbygårder eller gårder med samme funksjon er spredt. Men Ødegaard innrømmer at det ikke er noen holdepunkter ellers for å si at det har vært en Husby her. Ødegaard mener også at den gamle kongsgården Bjerkestrand på Frei kan ha vært en husby eller hatt en slik funksjon. Teorien er først nevnt av Steinnes, men Ødegaard finner ekstra holdepunkter ved den ved å peke på at det rett ved gården ligger en ås kalt Husåsen som kan være et minne etter en tid da Bjerkstrand var husby.[36] Geografisk gir dette god mening, med plasseringen like ved utløpet av to fjordsystemer med hver sin husby i bunnen. Men Ødegaards husbyer er ikke belagt i kildene og i den lokale dialekten uttales navnet Hysåsen. Derfor velger jeg å ikke ta med Ødegaards nye husbyer i listen over husbyer i fylket selv om de gir god mening i den geografiske fordelingen eller Hustad slik det er foreslått av Steinnes. Som vi skal se kan det være andre gode grunner for hvorfor det ikke er husbyer i disse områdene.

Husbyer i Møre og Romsdal. Kart bearbeidet av Jarle Stavik

Det er gode indikasjoner på at det er en forsvunnet husbygård på Smøla. [37] Skattelister fra 1600-tallet nevner gården flere ganger, men av en eller anen grunn er gården allerede da i ferd med å forsvinne. Tross nær avstand på kartet er det en god dagsmarsj over vanskelig fjellterreng for å gå mellom hver av de indre Husbyene. De ytre husbyene kan bli nådd i løpet av en dag med effektiv seiling fra de indre. Husby i Eresfjord ligger lengst unna via sjøveien fra de andre, det er imidlertid ingen stor hindring da det var et kjent båtdrag over Tiltereidet som skiller Langfjorden fra Tingvollfjorden.

Frans Arne Stylegar går gjennom alle husbyer i landet der det er kjent arkeologiske undersøkelser. [38] Ingen av husbyene i fylket er med i denne oversikten, men her har Stylegar hatt en glipp, kanskje fordi rapporten fra undersøkelsen ikke ser ut til å ha blitt ferdigstilt. Fra Husby i Øksendal, den desidert største i gammel landskyld av husbyene på Nordmøre, har vi en relativ stor flateavdekking med funn av flere hus. Blant annet er var det et hus som kan ha vært brukt til metallarbeider, dette er funn som har paralleller funn på husbyer i Sverige. [39] I Øskendal har det også vært senere undersøkelser med funn av enda flere hus. [40] Etter Stylegars artikkel fra 2016 er det også utført mindre undersøkelser på Husby i Todal med funn av husrester. [41]

Nordmøre og deler av Romsdal er godt dekket ved innsamling av skatter ved hjelp av husbysystemet. Et lignende system burde være mulig for resten av Romsdal og Sunnmøre også. Men her er det altså ikke husbygårder som står for skatteinnkrevingen. Romsdal er i en slags mellomsituasjon, mens Sunnmøre helt mangler dem. Hvem som står for innsamlingen av skatter i stedet kan være forklaringen på hvorfor Husbyvesenet ikke ble etablert på Sunnmøre.

Giskeætten og maktfordelingen i Møre og Romsdal

Hvis man følger Snorres framstilling av samlingen av Møre og Romsdal var det i tiden før Harald Hårfagres rikssamling en konge i hvert av det som kom til å bli de tre fogderiene i Møre og Romsdal. Kongen på Nordmøre og i Romsdal var nærskyldt (svogere) og gikk til felles kamp mot Harald Hårfagre ved Solskjel hvor de tapte. Ragnvald Øysteinson Mørejarl ble satt til jarl over det erobrede området. Han var kongens kjæreste venn sier sagaen. Året etter hadde Solve Klove, nordmørskongens sønn, alliert seg med kongene på Sunnmøre og i Sogn som atter satte Harald Hårfagre i stevne ved Solskjel. Etter å ha tapt nok en gang ble Ragnvald jarl også over Sunnmøre. Men lenge etter fortsatte Solve Klove å være et problem for kongemakten. Bjørn Ringstad mener det er grunn til å tro at det er reelt at det har eksistert et eget kongedømme på Nordmøre.[42] Tilsvarende analyse er ikke gjort for Romsdal og Sunnmøre.

Man har gjerne forbundet mørejarlene med Giske, men det er vanskelig å vise noen sammenheng tilbake i tid og hvilken sammenheng de har i forhold til ætten som dominerer på Giske fra slutten av vikingtiden. Senest mot slutten av vikingtiden finner vi arnungene på Giske, og ætten fortsatte å være sentrale personer i rikspolitikken gjennom store deler av middelalderen. I likhet med Mørejarlen var Arnungene kongens menn i vikingtiden, for eksempel var giskemennene Kalv og Finn Arneson tildelt sentrale roller i Trøndelag av Olav Haraldson. [43] På denne tiden var det imidlertid Arnunger på begge sider av striden, både med og mot kongen noe som ledet til problemer for giskemennene i ettertid. Også i borgerkrigstiden var Giskeætten sentral. Den dør ut på mannssiden i 1265, men fortsetter på kvinnesiden med inngifte i Bjarkøyætta i Nord-Norge og en generasjon senere med Sudrheimætta slik at eierne av Giske da sto som eiere av de tre største godssamlingene i Norge i Middelalderen og som suverent rikeste slekt i landet.

Kalv Arneson fra Giske stod i striden mot Olav Haraldson i 1030 og enten han eller søskebarnet med samme fornavn skal ha vært kongens banemann på Stiklestad. Brødrene hans kjempet på Olavs side i slaget. Illustrasjon: Halfdan Egedius.

Giskeætten og husbyene – lendmannstyring vs kongelig administrasjon.

Under Olav Haraldsons regjeringstid ble landet inndelt i sysler. Fra syslene skulle lendmenn og årmenn samle inn skattene. Det ligger i dette at det var enkelte områder som var administrert av lendmenn, andre av årmenn. Husbyene er ikke nevnt i denne sammenhengen, men årmennene er forbundet med forvaltning av kongelig eiendom, herunder husbyene. Arnungene på Giske var Lendmenn, men hva var en årmann? I sen vikingtid var de ombudsmenn utnevnt av kongen og de kom gjerne fra lavere sosiale lag, opprinnelig var tittelen brukt om kongelige gårdsforvaltere. Også i middelalderen er årmannen forbundet med bestyrelse av krongods og altså skatteinnkreving. [44] Årmennene blir erstattet av sysselmenn på midten av 1100-tallet.

Per Sveaas Andersen skriver at kong Olav brukte brukte årmenn til å begrense stormennenes makt. [45] I Trøndelag var det spesielt mange årmenn. De kom fra et lavere samfunnssjikt og var forvaltere av kongsgårdene. [46] Her er det også mange husbygårder. Hvis en følger dette argumentet kan husbyene, kanskje enkelte med stedegne årmenn, på Nordmøre og i deler Romsdal være en motvekt mot det adelsstyrte Sunnmøre og den andre delen av Romsdal. I denne varianten av min forklaringsmodell er det altså motsetningsforholdet mellom konge og adel i stedet for et tillitsforhold som er begrunnelsene for husbyene.

Hvis Giskeætten hadde mindre makt i Romsdal og på Nordmøre kan en forvente at dette ville reflekteres i hva de har eid i området. Kjerneområdet til Giske len var på Sunnmøre, der det ser ut til at Giskegodset har omfattet omtrent 50% av alle gårder i høymiddelalderen. Dette tallet omfatter Rosenkranzgodset som ser ut til å ha utgått fra Giske, en medgift eller arv fra tidligere tider. [47]

Hva giskemennene eide når vi kommer tilbake til høymiddelalderen er basert på retrospeksjon. Først og fremst ut fra Gørvel Fadersdatters regnskap fra 1563 som er blitt brukt for å illustrere hva giskeætten har rådet over av jordegods. Det var da Norges største godssamling. I forordet til opptegnelsen av regnskapet over Giske og Giskegodset skriver historikeren Per Sandberg at kjernen i giskegodset har eksistert siden vikingtiden og besto i 1563 av 104 gårder på Sunnmøre og 50 i Romsdal, hovedsakelig langs kysten fra Ona til Herøy. [48] Godset inneholdt også gårder på Shetland. Disse er de eneste vi har en mer konkret tidfesting for når de ble del av Giskegodset. Sandberg mener de ble tillagt godset rundt 1195. Men det finnes også argumenter for at det har skjedd på 1200-tallet.

 Andreas Holmsen argumenterer for at mange gårder har blitt liggende øde etter svartedauden og slik ikke er med i regnskapene. Tross at man ikke finner tegn på kjøp øker nemlig antall gårder jevnt utover etter kronen overtok giskegodset, et tegn på at ødegårder tilhørende Giske før Svartedauden blir ryddet igjen. Flere av disse er klumpet sammen i fjordbunnene i innlandet. Når vi i tillegg vet at en del er blitt avhendet opp gjennom tiden var det antagelig langt flere gårder som tilhørte giskegodset på 1200-tallet enn hva regnskapene viser for 1563.[49] Holmsens retrospeksjon i dette tilfeller er blitt kritisert fra flere hold. Retrospeksjon som metode forutsetter nemlig at fenomenet som blir studert er relativt stabilt over tid, noen man kan vise til at giskegodset ikke er i de kildene man har tilgang til fra 1600-tallet.[50] Man kan dermed ikke vente seg at det har vært stabilt i tiden før heller. Det har som nevnt vært avskalinger og tillegg og at Giskegodset har vært så omfattende allerede i vikingtiden eller tidlig middelalder er derfor tvilsomt.

Det er slik usikkert hvor mange av gårdene i Romsdal Giske eide i starten av middelalderen, men noen har det nok vært. En klynge av disse finner vi ved innløpet til Romsdalen der Giske dominerer som godseier. Dette er det gamle senteret i Romsdalen i førkristen tid. Her hadde det passet godt med en husby, men her er det altså heller sterke giskeinteresser på alle de største og mest sentrale gårdene i nedre del av Romsdalen og i Isfjorden. Når ble disse del av giskegodset?

Gravminner fra vikingtiden er gjerne regnet for å være tilknyttet odel på gårdene.[51] Hvis de største gårdene i nedre del av Romsdal ikke var selveiende i hedensk tid, men allerede da en del av giskegodset, vil man derfor forvente seg at det er få eller ingen gravminner fra vikingtiden her. Det er ikke tilfelle. Det er, eller har vært, synlige graver fra vikingtiden på flere av disse gårdene. Herfra har vi også noen av de mest spektakulære vikingtidsfunnene fra fylket. Følger vi denne argumentasjonen videre ser det altså ut som stormennene i indre del av romsdalen var sine egne herrer i vikingtiden iallfall fram til kristningen. Kanskje er det dette vi ser reflektert i Snorres beretning om en konge for Romsdalen om det ikke nødvendigvis har vært en egen konge her. Hvis man fester lit til sagaene kan dette være noe som tok slutt med rikssamlingen. I alle fall på Olav Haraldsons tid sitter det en giskemann som ansvarlig for Romsdalen, så kanskje er det også da giskemennenes eiendommer i Romsdalen har blitt lagt til.

Også for ytre del av Romsdal fogderi er det mange giskegårder, i det hele er det giskegods spredt rundt på de fleste av øyene i området. Her skulle vi også kunne forvente en hysby hvis vi fulgte mønsteret fra Nordmøre, men her også er det ingen. Derimot er det ingen giskeeiendommer i Eresfjord hvor det er en Husby. For Romsdals del er det altså godt samsvar med at det ikke er husbyer der Giskeætten dominerer.

Andreas Holmsen regner med at man kan trekke fra minst 50 av gårdene vi finner i 1563 når vi kommer så langt tilbake som til 1200-tallet. Når vi kommer tilbake til tidlig middelalder kan altså de 50 gårdene i Romsdal ha blitt langt færre, og før den kristne delen av vikingtiden er det grunner til å hevde at det var ingen. Slik at Giskegodset da kanskje «bare» var en stor krets rundt Giske. Det som også i historisk tid var kjerneområdet i giskegodset.

Hva så med Nordmøre? Dagens Nordmøre er kalt Edøy len i middelalderkilder. Men hvem som satt som lensherre her er uklart i kildene. En Peter av Edøy er nevnt i diplomer fra 1329, hvorvidt denne adelsmannen var lensherre for Edøy len er ikke nevnt, men denne Petter skal ha vært ridder så det er nok usannsynlig. [52] Gustav Storm nevner en Peter Andressøn fra Nordmøre. [53] Han er den eneste av lendmennene i middelalderen som er nevnt fra Nordmøre og det så sent som rundt 1300. Kongen er imidlertid eier av Edøy gård ved starten av moderne tid, dette var den nest største av gårdene han eide på Nordmøre, den største er Husby i Øksendal. [54] Det kan dermed ikke ha vært setet for denne Peter Andressøn.

Spredning av giskegodset slik det var kjent fra senmiddelalderen og plasseringen av viktige kongsgårder og husbyer i Møre og Romsdal. Kart bearbeidet av Jarle Stavik.

Det kan slik se ut som Nordmøre i mesteparten av middelalderen ikke har vært dominert av en sterk lendmannsslekt slik tilfellet var på Sunnmøre. Nordmøres sterkeste slekt, Aspaætten, hadde eierinteresser mange steder, men langt fra i samme omfang som Giske. Slekten kan heller ikke spores stort lengre tilbake enn til senmiddelalderen. Altså etter at husbyene hadde mistet sin rolle i administrasjonen. Hans Sigurdsson fra Giske hadde flere gårder på Nordmøre på 1400-tallet, men de er ikke regnet som en del av giskelenet og var en sen tildeling. Edøy len ble en periode knyttet til Giske fra 1339 da Bjarne Erlingsson av Giske og Bjarkøy fikk Edøy len etter en ridderturnering. Giskeættens tilknytning til Nordmøre er slik av relativ ny dato og altså fra tiden etter at husbyene har mistet sin rolle i statsforvaltningen.

Ut fra dette ser vi at det var en lang tradisjon og praksis at områdene i dagens Møre og Romsdal var inndelt i noenlunde de samme enheter som senere ble fogderier, men at disse ble styrt forskjellig. I alle fall for Sunnmøres del og deler av Romsdal var det adelen som styrte på kongens vegne, mens kongen tilsynelatende hadde en mer direkte form for styring gjennom årmenn og varierende lendmenn på Nordmøre og deler av Romsdal. Dette har gjort at Romsdal har havnet i en slags vinglende mellomstilling tross de lange linjene i administrativ inndeling.

Lendmenn og husbyer i nasjonalt perspektiv

Lendmannsklassen som Giskemennene tilhørte var ikke stor og det var flere områder i landet det ikke var lendmenn på slutten av vikingtiden. Hvis Giskeættens dominans på Sunnmøre og deler av Romsdal er grunnen til at det ikke er husbyer her bør dette også være tilfeller i andre deler av landet. Oversikten over lendmenn i Norge i vikingtid og middelalder støtter seg på Gustav Storms gjennomgang av sagakildene fra 1884. En gjennomgang som fremdeles står seg i dag. Dessverre er det ikke alltid klart hvor den enkelte lendmann har sete

Lendmenn og husbygårder fordelt på sysler i sen vikingtid/ tidlig middelalder. Vi ser et fravær av husbyer i områder med lendmenn.[55]

Frode Iversen har som nevnt forbundet klostre med de husbyløse områdene. For eksempel Selje for Sunnmøre og Halsnøy for Sunnhordaland og Rogaland. I begge disse områdene var det også sterk og rik adel. Det er jo for så vidt bakgrunnen til klostrene i denne sammenhengen. Det er gaver fra rike adelsmenn. Klosteret på Halsnøy ble for øvrig opprettet av en av dem, Norges rikeste mann - Erling Skakke, som jo var kongens far. [56] Dette forklarer hvordan skattene ble samlet inn der det ikke var husbyer på 1100-tallet, men ikke hvordan situasjonen var før dette.

Etter mitt syn er det derfor gode grunner til å si at kongens årmenn tjente som en motvekt til områder med sterk adel slik Per Sveaas Andersen foreslår allerede i 1977 og må vi legge til, at disse administrerte kongens husbyer om de ikke nødvendigvis hadde dem som bosted.

En innvending mot dette er at man i Trøndelag har mange husbyer, men også flere lendmenn helt fra vikingtiden og ut i høymiddelalderen. Fra Magnus den godes tid er nevnt lendmenn på Gimse, Egge, Austråt og Råsvold. Det er mellom fire og to lendmenn fra Trøndelag generelt, spesielt fra Austråt i resten av middelalderen. Men både Kalv på Egge og Finn Arneson på Austråt etterlater lendmannfrie områder i Harald Hardrådes tid i flere tiår. I motsetning til dagens Møre og Romsdal som besto av et fylke for hvert av de senere fogderiene var Trøndelag delt i langt flere fylker. Fire inntrønderske og fire uttrønderske. [57] Det er bare en husby i det inntrønderske området, kanskje har dette sammenheng med sterk adel i de andre områdene? Det forholdet at det var både husbyer og sterke lendmenn i Trøndelag behøver altså ikke være en direkte hindring for min hypotese. En videre gjennomgang av dette forholdet faller utenfor rammene av denne artikkelen.

Supplerende forklaring: Husbyene ligger i områder der kongen kan kontrollere viktige ressurser.

Det meste av skatter i middelalderen ble betalt i naturalier og husbyene som samlet inn disse skattene hadde lagring av disse varene som for det meste var naturvarer med en viss varighet. Blant de mest vanlige varene finner vi smør, ost, korn, fisk, metaller og huder. Spesielt det siste kan ha vært viktige varer for de lokale husbyene. For i områdene innenfor de store dalstrekningene på Nordmøre og i Romsdal ligger landets største samling av fangstanlegg. De fleste fra vikingtiden og tidlig middelalder. Denne delforklaringen på hvorfor det ikke er husbyer på Sunnmøre baserer seg slik på at husbyene i Romsdal og Nordmøre hadde roller i innsamling av ressurser som var såpass viktige for den kongelige økonomien at han ville ha direkte kontroll. Antall husbyer i et område og hvor de er plassert vil slik variere etter behovet for innsamling av skatter og ressurser. Det betyr at man i enkelte sysler kan nøye seg med en, mens man i andre må ha flere.

Arkeologen Guro Dehli Sanden viser i en artikkel til at forekomsten av jordgravde fangstgroper og steinmurte fangstgroper i Midt-Norge stort sett konsentrerer seg om fjellområdene øst i Møre og Romsdal med tilliggende områder i Oppland og Sør-trøndelag. [58] Hennes spredningskart er interessant i forhold til plasseringen av Husbyer i Møre og Romsdal. Som vi ser er plasseringen av fangstgroper i fjellet og innlandet sammenfallende med plasseringen av Husbyer nederst i dalene som leder fra fjellet mot kysten. [59],[60]

Fangstanlegg i Møre og Romsdal med innland. Anleggene tilknyttet Sunnmøre er stort sett bogastøer, mens Romsdal og Nordmøre har massefangstanlegg med graver i sitt innland. Illustrasjon: Kart av Guro Dehli Sanden (Sanden 2016: 59).

Det er en sterk konsentrasjon av bogastøanlegg i områdene mellom innlandet og kysten også Sunnmøre, men ingen store fangstgropanlegg. Det er etter hvert flere dateringer som tyder på at disse er konstruert i steinalderen da reinen trakk lengre ut mot kysten på grunn av skogvekst i innlandet, samt i folkevandringstiden.[61] Villreinsfangsten har dermed ikke vært en skattbar ressurs her i noen stor grad til sammenligning med husbyene i Eresfjord, Øksendal, Todal og Rindal.

Bruk og konstruksjon av slike anlegg vil man tro var manskapskrevende og krevde organisering. Det er tegn på at kongemakten har hatt en direkte rolle i innsamling av den ressursen villreinen utgjør, for kongen hadde eierinteresser i flere av gårdene rett inn mot lokaliteter der det var store anlegg. [62] Spesielt det store ruseformede fangstanlegget på Einsethøa i Dovre kommune med den nærliggende sesongbosettingen på Tøftom har vært foreslått kontrollert av kongemakten med utgangspunkt i kongsgården Tofte. Hvis plasseringen av de indre husbyene henger sammen med innsamling av skatter slik Iversen foreslår har dette vært en av de sentrale resursene for dette og spredningen av fangstanlegg fra vår periode ser ut til å stemme godt med fordelingen av dette. Den innerste av husbyene på Nordmøre finner vi så langt inn mot reinen som i Rindal.

En slags parallell til dette finner vi i fogderiet Nordhordaland og Voss hvor det er to husbyer hvorav den ene er plassert nær kysten og kan ha hatt en rolle i innsamling av skatter fra Shetland. I motsetning til Orknøyene var det nemlig ikke husbyer på Shetland. [63]

Hvis vi følger argumentet om at de indre Husbyene har samlet inn skatter og ressurser til kongen fra innlandet er det husbyene på kysten av Nordmøre og Romsdal som har tjent denne rollen for store deler Nordmøre og Romsdal. De ligger alle på/ved sentrale gårder tett ved leia og kan også ha tjent som mellomstasjoner for ressurser som ble fraktet fra de indre husbyene. Vi støter da på problemet Romsdal. For innsamling av fjellets ressurser ville en husby her ligget sentralt. Men her har Giske altså hatt kontroll, ikke kongen, og det ble aldri lagt noen husby her. Om giskemennene gjennom sine forpaktere i Romsdalen samlet inn reinsprodukter for kongen har vi ingen holdepunkter for å si noe fra eller til. Jeg mener det er usannsynlig. Når kongen har tatt en så direkte kontroll i styring av denne resursen får vi tro at det har ført til at han i stedet har brukt husbyen i Eresfjord til dette. Her var det ingen giskeætt som kunne skumme fløten av denne inntekten.

Oppsummering

Tross at de har vært klart definerte områder geografisk likt de senere fogderiene har Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre blitt behandlet ulikt i skatteinnkrevingen. Administrasjonsgrensene har likevel holdt seg godt helt fra vikingtiden da alle tre fogderier var småkongedømmer, via fylker, sysler og len fram til i dag hvor man fremdeles oppfatter seg som Romsdalinger, Nordmøringer eller Sunnmøringer langs omtrent samme grensene som da de første rikskongene samlet Norge til et rike. Jeg stilte spørsmål innledningsvis om grunnen til at det ikke er husbygårder på Sunnmøre og deler av Romsdalen, er om Giskeætten har stått for administrasjonen her. Fordelingen av giskegodset i fylket hvor det ikke er husbyer og fravær av slikt gods der det er husbyer støtter denne teorien. Vi finner paralleller med denne fordelingen av husbyer ellers på Vestlandet også hvis vi ser på maktforholdene i sen vikingtid. I deler av Romsdal og på Nordmøre når vi kommer så langt tilbake som etableringen av husbysystemet var det ikke noen lendmenn. Disse områdene var dermed åpne for direkte kongelig kontroll i form av husbyer. Man har slik endt opp med en løsning på Nordmøre, en blandingsløsning i Romsdalen og en helt anen på Sunnmøre.

I forhold til plasseringen innen de to fogderiene med husbyer i Møre og Romsdal har jeg argumentert for at dette også har hatt sammenheng med hvor det var mest hensiktsmessig å ha slike husbyer i forhold til innsamling av skatter på kongens vegne og kanskje også administrasjonen av disse områdene. En av disse varene kan ha vært skinn og andre råvarer fra den omfattende villreinsfangsten i innlandet som Husbyene i indre strøk er godt plassert for å ta i mot.

Takk til:

Kristoffer Dahle som kom med den opprinnelige ideen om at Giskeætten er årsaken til at det ikke er husbyer på Sunnmøre. Takkes må også den anonyme fagfellen og de andre deltagerene i «Fogderiprosjektet» for konstruktive og kritiske tilbakemeldinger.

Litteraturliste

Andersen, P. S. 1995 [1977] Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800-1130. Universitetsforlaget.

Brink, S. 1996 Political and Social Structures in Early Scandinavia: A Settlement-historical Pre-study of the Central Place, TOR Vol. 28.

Carstens, L. 2016 Huseby in the old written sources. I: Christensen, L. E., T. Lemm, A. Pedersen, (red.), Husebyer - status quo, open questions and perspectives, Syddansk Universitetsforlag.

Braathen, H. 1989 Ryttergraver – politiske strukturer i eldre rikssamlingstid, VARIA 19, Oslo.

Christensen, L. E., T. Lemm og A. Pedersen (red.) 2016, Husebyer - status quo, open questions and perspectives, Syddansk Universitetsforlag.

Crawford, B.E. 2006 Kongemakt og jarlemakt – stedsnavn som bevis? Viking LXIX.

Dahle, K. 2012 Arkeologisk rapport nr. 7/2012: Øksendal kyrkjegard Husby, gnr. 64/1 og 2 i Sunndal kommune. Møre og Romsdal fylkeskommune.ne

Dahle, K. 2015 Frosne funn fra fonn og fjell – Mot ny kunnskap om forhistoriske fangstfolk, Romsdalsmuseets årbok.

Dybdahl, A. 1998 Bjarne Erlingsons testamente og Giskeættens jordegods, Historisk tidsskrift, bind 77, nr. 4.

Fauske, S. A. 2004 Frå adelsgods til kongeleg len – strukturelle endringar i eit jordegods i tidleg nytid, [Hovudoppgåve i historie] Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Haug, A. 1999 Jernalderhus på Øksendalsøra. Spor nr 1 1999.

Hallan, N. 1956 Det eldste kronegodset i Trøndelag, Historisk tidsskrift 37.

Helle, K. 1993 Rikssamlingen etter Harald Hårfagre, I: Vea, M.S (red) Rikssamlingen og Harald Hårfagre, Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1933, Karmøy Kommune.

Henriksen, M. M. 2007 Husby i Stjørdal – kongsgård eller ferdahus?, Viking LXX.

Hjärtner-Holdar, E., K. Lamm og L. Grandin 2000 Järn- och metallhandtering vid en stormannagård under yngre järnålder och tidig medeltid. I: Olausson, M (red). En bok om Husbyar. Riksantikvarieämbetet.

Holmsen, A. 1980 Gård og gods i Norge i eldre tid, Universitetsforlaget.

Iversen, F. 2004 Eiendom makt og statsdannelse – Kongsggårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder, [Doktoravhandling] Universitetet i Bergen.

Iversen, F. 2011 The beauty of Bonna regalia, and the Growth of Supra-regional power in Scandinavia, I: Viking Settlements and Viking Society Papers from the Proceedings of the Sixteenth Viking Congress, Reykjavík and Reykholt, 16th -23rd August 2009.

Iversen, F. 2016 Huseby and the Scandinavian taxation model, I Eilersgaard Christensen L, T, Lemm og A. Pedersen (red.), Husebyer – status quo, open questions and perspectives. Syddansk Universitetsforlag.

Langekihel, A.S. 2005 De nordiske husbyenes kronologi og Ull-navnene, I Collegium Medievale, Society for Mediaval Studies, Oslo.

Lemm, T. 2016a Excavations and surveys: Husby in Glashammar, huseby in Tjølling, huseby in Värend and Husby in Anglia, I: Eilersgaard Christensen L, T, Lemm og A. Pedersen (red.),  Husebyer – status quo, open questions and perspectives. Syddansk Universitetsforlag.

Lemm, T. 2016b Husby and the Equestrian Graves in Angeln and Schwansen – Different Chronological Stages in the Development of a Royal Adminstration?, I: Holmquist, L., S. Kalmring og C. Hedenstrierna-Jonsin (red.) New Aspects on Viking-age Urbanism c. AD 750-1100, Proceedings of the International Sympoisum at the Swedish History Museum, April 17-20^th 2013, Theses and papers in Archaeology B:12, Archaeological research laboratatory Stockholm university.

Lindkvist, T. 1991 Social and political power in Sweden 1000-1300: Predatory incursions, Royal Taxation, and the Formation of a Feudal State. I: Samson, R. (red) Social approaches to Viking Studies, Cruithne Press, Glasgow.

Lindkvist, T. 2016 Husabyar, administration and taxation in medieval Sweden, I: Eilersgaard Christensen L, T, Lemm og A. Pedersen (red) Husebyer – status quo, open questions and perspectives, Syddansk Universitetsforlag.

Magerøy, H. 1956 Kring den norske rikssamlinga, Syn og Segn, vol 62.

Mikkelsen, E. 1994 Fangsprodukter i vikingtiden og middelalderens økonomi – Orgainsering av massefangst av villrein i Dovre, Universitetets oldsaksamlings skrifter, Ny rekke, nr. 18.

Olausson, M. (red) 2000a En bok om Husbyar, Riksantikvarieämbetet

Olausson, M. 2000b Husbyar, Krig och Krigare under yngre jernalder och tidlig medletid. I: Olausson, M. (red) En bok om Husbyar, Riksantikvarieämbetet

Olsen, M. 1926 Ættegård og Helligdom – Norske stedsnavn sosialt og religionshistorisk belyst, H. Aschehoug og Co

Ramstad, M. og Hole, R. 2019 Fetegga: Bågåstøer og alpin fangst i eldre steinalder, Villreinen Temahefte: Arkologi, fangstanlegg og fangstkultur, Villreinrådet i Norge.

Ringstad, B. 2020: Edøy - en brikke i kampen om kongemakten i Norge? Fylkets første skipsgravfunn, Årbok for Nordmøre museum, utgitt av Nordmøre museum.

Runer, J. 2016 The husabyar in the unification process of the swedish kingdom, Eilersgaard Christensen L, T, Lemm og A. Pedersen (red) Husebyer – status quo, open questions and perspectives, Syddansk Universitetsforlag.

Rygh, O. 1883 Norske Gaardnavne, Bnd 13.

Sandberg, P-Ø. 1986 Gørvel Fadersdatters rekneskap over Giske og Giskegodset 1563, Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt.

Sanden, G. D. 2013 Jakt og fangst av villrein – Ein komparativ analyse av jakt- og fangstanlegg knytt il villrein i Midt-Noreg, [Masteroppgåve] Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sanden, G. D. 2016 Villreinsfangst i den sørlege delen av Midt-Noreg, ein studie i fordelinga av bågastø, jordgravne og steinmura fangsgroper. Viking LXXIX, DOI: https://doi.org/10.5617/viking.3904 

Skjølberg, E. 1981 Smøla Bygdebok bind I – Utviklinga fram til år 1700: Gards- og ættesoge for Ytre Roksvåg – Vikan, Smøla kulturstyre.

Skre, D. 1999 Herredømmet Bosetning og besittelse på Romerike 200—1350 e.Kr. [Doktorhandling, Universitet i Oslo],  Scandinavian University Press

Stavik, J. 2019 Rapport fra arkeologisk undersøkelse- Husby kirkegård, Gnr/Bnr - 148/25, 14/10 – 15/10 – 2019, Møre og Romsdal fylkeskommune.

Stavik, J. og Fossum, T. 2020 Folk og villrein – jakt og jakttradisjoner, og spor etter våre forfedre gjennom tusener av år, fra storhavet til høyfjellet, Nordmøre museums skrifter nr 10.

Steinnes, A. 1955 Husebyar, Den Norske historiske foreining, Grøndahl og Søn Boktrykkeri, Oslo.

Storm, G. 1884 Om lendermannsklassens tallrighed i 12. Og 13. århundre, Historisk tidsskrift 2:4 (1884), 129-188.

Stylegar, F. 2016 Husebyer in Norway their archaeological and topographical context. I: Eilersgaard Christensen L, T, Lemm og A. Pedersen (red.), Husebyer – status quo, open questions and perspectives, Syddansk Universitetsforlag.

Vemmestad, Carl Fredrik Wahr-Hansen 2019 Detaljregulering Husby m.fl. Gnr. 64 i Sunndal commune, Møre og Romsdal Fylkeskommune.

Westerdahl, C. og FA, Stylegar 2004 Husebyene i norden. Viking LXVII.

Ødegaard, O. 1961 Reiser og veivakt i Vikingetid, Romsdal Sogelag Årsskrift.

Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kongens og kirkens folk i høymiddelalderen». Hentet 13. jan. 2021 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0901-kongens-og-kirkens-folk-i-hoymiddelalderen.html.

---

[1] Ringstad 2020

[2] Iversen 2016, s. 240.

[3] Magerøy 1956, s. 285.

[4] Olausson 2000a; Christensen et. al 2016.

[5] Langekiehl 2003, Westerdahl og Stylegar 2004; Langekiehl 2005; Crawford 2006; Henriksen 2007

[6] Dahle 2012; Dahle 2015.

[7] Stylegar 2016, s. 29.

[8] Westerdahl og Stylegard 2004, s. 103.

[9] Iversen 2016, s. 125.

[10] Stylegar 2016, s. 29.

[11] Lemm 2016, s. 86.

[12] Westerdahl og Stylegar 2004, s. 103.

[13] Rygh 1883, s. 382, Olsen 1926: 48; Andersen 1995 [1977], s. 64.

[14] Steinnes 1955.

[15] Carstens 2016

[16] Steinnes 1955, s. 6.

[17] Iversen 2011, s. 226.

[18] Langekiehl 2005, Magerøy 1956.

[19] Andersen 1995 [1977], s. 64; Brink 1996, s. 250.

[20] Helle 1993, s. 157.

[21] Braathen 1989: 155; Lemm 2016b, s. 108-109.

[22] F. eks Andersen 1995 [1977], s. 64; Lindkvist 1991, s. 141-142, Lindkvist 2016.

[23] Crawford 2006, s. 197.

[24] Dørum 2016, s. 156, Langekhiel 2003 og 2005.

[25] Langekiehl 2005, s. 36; Iversen 2016

[26] Runer 2016, s. 168.

[27] Iversen 2016, s 136.

[28] Hallan 1956, s. 257ff

[29] Henriksen 2007.

[30] Carstens 2016, s. 22.

[31] Iversen 2016, s. 123 og 129.

[32] Olausson 2000b, s. 147.

[33] Iversen 2011, s. 233f; Iversen 2016.

[34] Iversen 2004, s. 30

[35] Ødegaard 1961, s. 37f

[36] Steinnes 1955, s. 188; Ødegaard 1961, s. 33.

[37] Skjølberg, 1981, s. 92.

[38] Stylegar 2016.

[39]Haug 1999, Dahle 2012; Hjärtner-Holdar et al. 2000

[40] Vemmestad 2019

[41] Stavik 2019

[42] Ringstad 2020

[43] Andersen 1995 [1977], s. 121.

[44] Orning 2015.

[45] Andersen 1995 [1977], s. 121.

[46] Helle 1974, s. 194.

[47] Fauske 2004, s. 106 og s. 124.

[48] Sandberg 1986, s. 9.

[49] Holmsen 1980, s. 28-30.

[50] Fauske 2004, s. 10-15; Dybdahl 1998.

[51] Skre 1999

[52] Diplomatarium Norvegicum bind II, s. 147f  

[53] Storm 1884, s. 182.

[54] Hallan 1956, s. 246.

[55] Tabellen er basert på Storm 1884 og Iversen 2016.

[56] Iversen 2016, s. 133.

[57] Iversen 2016, s. 130.

[58] Sanden 2016, s. 59.

[59] Dahle 2015, s. 68.

[60] Stavik og Fossum 2020, s. 113.

[61] Sanden 2013, s. 82; Dahle 2015, s. 120; Ramstad og Hole 2019, s. 84.

[62] Mikkelsen 1994, s. 124.

[63] Iversen 2016, s. 131-133.