I samlingene til Nordmørsmusea i Sunndal ligger flere skinnpunger med fin dekor. Vel har de virket noe fremmede i forhold til andre gjenstander i samlingene, men siden det var flere av dem fra forskjellige gårder var det antatt at slik var det tobakkspunger i Sunndal så ut på 1700-tallet. Så viser det seg at dette slett ikke er slik sunndalingene har laget tobakkspungene sine. En del av samlingene er digitalisert og tilgjengelig på nett på digitaltmuseum.no og det var der et våkent øye observerte og tipset oss om at dette er samiske punger.
Tobakkspung fra samlingene ved Bygdemuseet Leikvin, Foto:
Jarle Stavik, Nordmørsmusea AS |
Hvorfor har samiske punger endt opp som tobakkspunger på flere gårder i Sunndal? Ingen visste av dette opphavet når de ble levert til museet, men giverne mente nok at dette var fine og spesielle saker siden de endte på museum. På et tidspunkt må det ha foregått handel med den samiske opphavspersonen og siden det er mer enn en fra flere gårder har nok dette vært en gjentagende hendelse. Har den samiske tilstedeværelsen på Nordmøre vært større og mer merkbar enn hva man ofte har antatt?
Mye tyder på det. Stedsnavn med samisk opphav finnes her og
der fra Aure til Sunndal. Det er blant annet navn på Finn, som Tørfinndal,
Finnråa, Finnfløa etc. og stedsnavn med «gamme» i seg. Dialekten på Nordmøre
har flere ord fra samisk, noe forvansket, slik som «søtjo» for mygg, egentlig «sætnjoe»
eller når vi sier noe er «hivens», altså flott/bra. Tufter fra forhistorisk
samisk befolkning, fra før tamreinsdriften startet finnes i fjellområdene på
indre Nordmøre og tilgrensende områder. Smådryss fra kirkebøker og
rettsprotokoller viser også en samisk tilstedeværelse i nyere tid fra ytterst
til innerst på Nordmøre utover hele 1600- og 1700-tallet.
Folketellinger har ikke fanget opp de samiske befolkningen,
men når man ble døpt, dømt eller døde ble dette fanget opp i kirkebøker og
rettsprotokoller. Slik vet vi at det har dødd en «findlapp» i Aure i 1786 og
1791 og at en same ble trekt for retten for trolldom i Tingvoll i 1732. Det er
også flere andre eksempler. Siden det er stedsnavn og begravelser også fra
kysten er det ikke bare reindriftssamer det dreier seg om. Her må det ha vært
sjøsamer, eller samer som har tjent som arbeidere i tjeneste hos de fastboende
på linje med annet tjenestefolk.
Fra denne tiden har vi også beretninger om samer i sagn slik
som i fortellingen om Julvollbobben fra Sunndal:
Paa den søndre Side af Elven lige overfor Hov Kirke er et Sted,
som kaldes «Julevoldene». Her skal efter gammelt Sigende de Underjordiske have
sit Tilhold.
En der boende Bob søgte ofte ned til Gaarden Mæle, hvor han
holdt til paa Laaven, og da man gjerne vilde være tilvens med ham, blev han
ofte trakteret med Rømmegrød. -Da en Jente
engang skulde bringe Grøden op paa Laaven, fandt hun sig beføiet
til selv at spise den op. Dette
Brud paa Gjæstfrihet bekom hende ret ilde, thi Jutulen tog hende fat og dansede
hende
næsten ihjel, idet han sang «Aa du ska faa dansa, og du ska faa
snu, for du aat op Grauten for Bobben (Tomten) du!». -Tilsidst blev man saa
kjed af Jutulen, at man gjerne vilde blive ham kvit. Saa kom der en Fin farende
gjennem Dalen, og da saadanne Karle havde Ord for at kunne, som man siger, «mer
end mate sig», spurte man ham, om han for god Betaling vilde binde Bobben for
bestandig.
Efter længe at have betænkt sig gik han ind paa for god Betaling
og et loddent Kalveskind at udføre Fængslingen. Til Ole Mæles store Forundring
borede Finnen et stort hul i Foden
af Fjeldet Kalken, puttede Bobben ind i Hullet og kastede saa
Kalveskindet efter ham med de Ord: «Du skal heraf hver Julekveld kun tage et
Haar, indtil Skindet er snaut, da kan du
komme frem igjen.» For
Aabningen satte Finnen en Dør af langt lysere sort Sten end det i Fjeldvæggen,
hvilket sees klart den Dag i dag
Fra Sunndalens og Øksendalens
beskrivelse av Christian Glükstad, 1889.
Kanskje en av grunnene til at man har hatt liten tanke for
det samiske på Nordmøre er at gjennom store deler av 1800-tallet er det ute av
de skriftlige kildene her, og det kan tyde på at det ikke har vært like vanlig
med samer her i denne perioden. Folkeminnet kan være kort og når Torkel
Jonassen Rutfjeld (Same-Torkil fra historien Barbara Arbuthnott) kom til
området i 1888 var ble det oppfattet både som en trussel og et fremedelement.
Torkel finn som man kalte ham i samtiden ble nødt til å reise fra Sunndal med
store skattekrav hengene over seg og kom ikke tilbake til Sunndalsfjella før i
1897. Heller ikke i Romsdal og på Sunnmøre vill man ha samer i fjellet. Han ble
ikke lenge og reiste tilbake mot Trøndelag.
På denne tiden og utover starten av 1900-tallet kom det også
enkelte reinssamer tilbake til Trollheimen. Det er en del dokumentert, typisk
nok fordi det er omfattende retsprosesser knyttet til dette.
Reinsflokken til Torkel Jonassen Rutfjeld. Fotograf: Ole J. Gravem d.e. Nordmørsmuseas fotosamlinger. |
Tobakkspungen på bildet er fra innholdet på Leikvin fra 1935
den gangen det ble museum, så den kan ligge igjen etter Cochranefamilien som
etterlot det meste av gjenstander på Leikvin. I så fall kan den faktisk ha
tilhørt akkurat Torkel Jonassen Rutfjeld. Svaret på det får vi vel neppe. Vi
har to andre punger av lignende utførelse gitt fra Leangen av Peder Thoresen
Hoås. Han var født i 1856 og gav disse til museet rett etter 1935 (han døde i
1939). Det er ingen overleveringer om samisk opphav noe vi får tro man hadde
gjort hvis man viste om det, man gav heller ikke bort «nye» ting så de må ha
vært fra før Peder Thoresens tid, antagelig fra 1700-tallet. Han må ha
oppfattet dette som fine, men «sunndalske» gjenstander.
I fjella på Nordmøre er det nok flere tufter etter lavoer
eller gammer som ikke er oppdaget fordi de er vanskelige å se og man ikke har
sett etter dem. Et slik sted er på Grønvollen ovenfor Osvatnet ikke langt fra
turstien. Her ble det funnet en flintbit en gang, men den kan ha blitt med fra
undergrunnen når man lagde veggvollen. Ellers er de ikke arkeologisk undersøkt.
Tuft ved Grønvollan i
Sunndalsfjella. Samisk? Foto: Ragnar Orten Lie |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar