Litt om datering av gamle bygg

 “Hvor gammelt er egentlig huset? Jeg har et hus som skal være styggamalt”. Dette er typiske setninger vi på museene hører stadig vekk. Hvis man vil vite det sikkert kan man bestille for egen kostnad en dendrokronologisk datering, det er en datering basert på årringene i treet. Men først kan det likevel være greit å se etter andre gamle trekk som tyder på at bygningen er så gammel som man tror, ofte kan en bygning være yngre enn man tror, mens en bygning som fra utsiden kan se relativt ny ut kan være mye eldre enn man tror. Så hva skal man se etter?

Flåstuo på Bygdemuseet Leikvin er fra 1450, 1590 og ca 1700. Det har den eldste daterte stokken i Sunndal.

Lafteknuter

Man har ikke laftet helt likt til alle tider. Hvordan man har gjort dette har endre seg gjennom tidene, noen ganger kan eldre teknikker henge ved ganske lenge, men en antydning kan det gi. Vi har enda ikke gode eksempler på middelalderlaft fra Nordmøre, det nærmeste jeg har sett finner vi på gammellåven på Svisdal. Her er mesteparten av geitveden (det ytterste av stokken) hogd bort og profilen til lafteknutene framstår med en svak kant på midten. Det er også dypere innhogd under enn over stokkene, et tegn på høy alder.

Fra tiden etter middelalderen og fram til omtrent 1700 brukte man gjerne en teknikk som av og til kalles bølgeoval, buklaft eller hestugunåv. Av enkelte er dette betegnet som den beste lafteteknikken, og dekorativ har den også vært. Nåva med knutene har nylaftet sett ut som loddrette linjer med bølger. Tiden og været har endret noe på dette over århundrene så i dag spriker konstruksjonen oftest langt mer.

Inne i Holtstuo på Leikvin ser vi bedre
hvordan laftet en gang har sett ut.
Her har ikke været fått virke og vi
ser tydelig bølgeformen. 

Bølgeoval på østenden på Holtstuo,
Bygdemuseet Leikvin. Tydelig på en av
stokkene, mer bortslitt på den under
og øverst har deler av stokkenden falt
 av i årenes løp.

På 1700-tallet gikk man gradvis bort fra dette og laftet ligner en del mer på det vi finner fra 1800-tallet. På Holtstuo har vi et fint eksempel her hvor man ser tydelig forskjell mellom de to lafteteknikkene. Nåvhodene er nå skrånet jevnt utover, og sett framifra har vi ikke en to bølger, men to linjer, med et bakenforliggende sikksakkmønster på hver side. Dette kalles stabbursnov, eller tjuvfrinov. Så kan man bli narret selvfølgelig der man på 1800-tallet har laftet opp igjen en gammel bygning og kanskje villet fått knutene til å se lik ut med resten av huset. Ser man godt etter kan man kanskje likevel finne spor etter en bølgeoval enkelte steder på slike bygninger.

 

Den eldste delen av Holtstuo til venstre er i alle fall fra 1700-tallet, om ikke eldre, mens den høyre delen er fra 1845. Legg merke til at tømmeret i eldste delen jevnt over er større enn i den yngre delen. 

Leikvinstøgu med laftekassen fra 1823 til venstre og
en bygning fra 1700-tallet lagt til ved siden av. 

1700-tallslaftet kan gjerne være ovalt-rundt uten «bukform» på overgangene, det er same formen som stokkene innenfor, det er en enkelt form og det er tydelig at man på 1800-tallet har villet gjøre dette «finere». Forskjellene mellom 1700-tallet og 1800-tallet har vi tydelig på Leikvinstølgu på Leikvin. Mesteparten av huset ble bygd i 1823, men enden mot øst er det to andre bygninger som er lagt til i etterkant. Ett mindre hus, kanskje en løe og en blandet tømmer og stavkonstruksjon i første etasjen. Denne enden er nok fra 1700-tallet.

Det laftet vi finner til venstre på bildet fra Leikvinstøgu og på høyre i bildet av Holtstuo over starter på slutten av 1700-tallet og vi finner det igjen fram til etter 1900. I Svisdal laftet de opp et stort fjøs etter 1900 med denne teknikken.

Utover 1800-tallet i byene kom det en type laft som gjerne blir kalt sinklaft, dette kunne man også finne på landet etter hvert, spesielt mot slutten av 1800-tallet. Den var tilpasset for at man skulle kunne bordkle utenpå med en gang og med rette hjørner. Knutene stikker derfor ikke ut. Det er nok mange bordkledde tømmerhus som har slikt laft uten at det er synlig. På Alfheim i Grødalen har man brukt denne teknikken når man bygde for Barbara Arbuthnott uten å senere kle igjen konstruksjonen. Senere er det lagt til utbygg i en anen teknikk fra 1800-tallet. 

Alfheim med sinknåv. Tømmerkassen til venstre (og svalgangen) er lagt til av Lort-Phillips like før 1900 og har annet laft. 

Andre bygningstrekk

Har man ikke synlige knuter, kanskje er det bordkledd, er det likevel mulig å si noe om alder. Men da må vi se på andre trekk. Utvendig kan det være overflaten på tømmeret hvis det vises. Er det grovt og rundt er det et trekk som tyder på alder før 1800-tallet, kanskje tilbake på 1600, tallet. Man «ryddet» gjerne utsiden for et mer ovalt tversnitt og kortere vei til den holdbare kjerneveden fra 1700-tallet av. Jo lengre fram mot vår tid en bygning er laget jo tynnere er stokkene ofte på grunn av at tilgangen til stort tømmer ble dårligere. Men også her kan man bli narret siden et stabbur eller uthus på en husmannsplass ofte vil ha mindre flott tømmer. På fjøs kan vi av og til se se en uttrekt andreetasje på ene siden. Eksempler har vi for eksempel på Stallen på Leikvin og fjøset på Børset på Ålvundeid

Uttrekt andreetasje på fjøset på Børset på Ålvundeidet (før den nylige restaureringen). Vi kan se spor etter ovalbølge i knutene, men utsiden av tømmeret er rydd og plasserer oss sannsynligvis på 1700-tallet.  

Innvendig hvis du ser samenføyningene kan man se etter om kinningen, innhoget inn mot lafteknuten er vesentlig høyere på oversiden enn på undersiden av stokken. Det finner vi for eksempel på eldste delen av stabburet på Rykkjem. Mens vi ikke ser noen rester etter dette på tømmeret fra Holtstuo på bildene over. Stabburet er årringdatert til 1615.

Fra innsiden av stabburet på Rykjem. Ovalbølgenov og vesntlig dypere innhogg på oversiden av stokkene inn mot knuten. Stabburet er så langt eldst i Ålvundfjorden med datering til 1615.

Så kan man se etter flyttmerker på tømmeret. Hvis de er synlige vil det kanskje være flere forskjellige på en og samme stokken. Eldste merkene er kanskje streker, som øker for hvert omfar (stokkhøyde), mens man bruker romertall senere. Er det flyttmerker fra forskjellige faser og man for eksempel i bygdeboka vet at en bygning i alle fall har stått på et bestemt tidspunkt der det står i dag kan vi regne med at bygningen er blitt flyttet før dette, kanskje flere ganger. Hvis vi går ut fra at det har vært i alle fall 50-100 år minst før man flyttet en bygning fra sin opprinnelige plassering til en annen er det en relativ datering å ta utgangspunkt i. De historiske kildene kan ofte gi en viss pekepinn, bygdeforfattere som Hans Hyldbakk og Ivar Seljedal har skrevet det ned hvis det er funnet spor etter fornyelse av bygningene og hvilke bygninger som evt. er nevnt i arveskifter etc.

Er det ikke flyttmerker å se betyr egentlig det bare at det ikke har vært flyttet, så det kan jo være gammelt for det, men merkene kan også «gjemme seg» under bordkledning. Det som har vært ut på en stokk kan nå være inn etter flytting og reparasjoner slik at det er mulig å se merkene på ut og innsiden av bygningen. Ser man opp mot raftstokken, øverste stokken kan man rett som det er se at det er utfelt spor til sperrer på innsiden også. Da har stokken blitt snudd med utsiden inn på et tidspunkt.

To eller te generasjoner med flyttmerker på samme stokkene på fjøset på Børset. Grove streker, fine streker og romertall. 

Så kan man ta seg en tur på loftet og se på sperrene på huset. I bolighus, eller hus som en gang har vært det kan man gjerne ha brukt om igjen sperrene selv om man har flyttet taket oppover igjennom tidene. Mange stuebygninger på gårdene har startet som en røykomnstue hvis de er bygd på 1600-tallet eller starten av 1700-tallet. Da vil man kanskje finne sperrene som var på hver side av ljoren. Der ble det hugd ut en skrå på sperrene inn mot røykåpningen og oftest også to eller tre pyntehakk nedenfor skråen. Denne skråhuggingen er oftest svart etter røyken, Mangler dette kan røykfargede stokker i veggene på loftet eller svarte trobord tyde på at man likevel har å gjøre med et bygg som engang var røykomnstue. Disse ble faset ut, for det meste, i løpet av 1700-tallet.

Fra røykovnstua på Bygdetunet Åsen (Nordmørsmusea). Legg merke til utfellingene på de gamle sperrene rundt ljoren. De kan ha byttet plass i årene etter at en bygning fikk loft og pipe.

Når man så har en pekepinn på at dette har vært en røykovnstue, en har ovalbølgelaft og mange flyttmerker etc. Da kan det være at fylkeskommunen prioriterer å datere bygningen for egne midler også. Har du en slik bygning vil både de (og vi i museene) gjerne vite om det.

Hvis du har en gammel bygning som forfaller, eller trenger en ansiktsløftning tenker man nok at det vil bli veldig dyrt. Og det er ikke å komme bort i fra at det koster å sette i stand et hus på en ordentlig måte og med gamle materialer og teknikker. Dessverre er det ofte hus man egentlig ikke har veldig nytte av som trenger stell. Det er smier, stabbur, ubrukte fjøs, utløer og lignende som oftest trenger stell, og disse er det sjelden bruk for lengre i dag. Når ett hus ikke er nyttig lengre er det ikke så rart at folk ikke finner nytten i ta vare på det. Hvis man er kreativ er det likevel mange ting man kan bruke en gammel bygning til, stabburet kan bli en overnattingsplass og ekstrainntekt, låven et selskapslokale. Det er ofte når gamle bygg møter ny bruk at man også har muligheter for å få tilskudd til istandsetting.

 Kulturminnefondet og Norsk kulturarv har for eksempel begge mål om «vern gjennom bruk». Kommunene disponerer midler gjennom SMIL-ordningen som kan brukes til dette så lenge bygningen er på en gård som får arealtilskudd (man trenger ikke selv å drive jorda).  Ingen av disse ordningene gir alt en trenger, men gjennom flere forskjellige tilskuddsordninger samt egeninnsats i form av dugnad midler eller materialer mm. kan en til sammen få dekt en stor del av kostnaden.

NB! Ikke alle typer laft er beskrevet her og undertegnede lærer selv stadig nytt om emnet.

Alle bilder: Jarle Stavik, Nordmørsmusea AS.