Utpågang – nattevisitas – romantikk i gamle dager

Valentinsdag har aldri hatt noe fotfeste i Norge. Det er ikke en viktig gammel merkedag og noe kort og blomster ble ikke delt ut i før i tida. Potteplanter var det langt mellom og roser og andre prydblomster var slik en fant i fintfolks hager om sommeren, ikke i februar på kalde Nordmøre.

Men kjærligheten fantes naturligvis. Ja ordentlig til gangs får en si. Kjærlighet var ikke bare en privatsak i gammel tid. Da snakker vi et hundreår og vel så det tilbake i tid. Kirken og samfunnet skulle ha et og sikkert flere ord også med i laget. Hvem man giftet seg med var det gjerne eldre slektninger som styrte. En skulle ikke gifte seg nedover. «Torva gifter lårva» gikk et gammelt ordtak i Sunndal.

Ingen kjærlighet uten alkohol i gamle dager. Det skulle drikkes rikelig i bryllup.

Utpågang

En forlovelse ble inngått med fem vitner samt presten. Deretter skulle det bli lyst tut tre ganger fra prekestolen. Kirken og loven så med mishag på at man flyttet sammen eller besøkte hverandre før man var ordentlig gift, men fra gammelt av var det håndfestingen som gjalds. Så langt opp i tid kunne man tross alt treffe på par som bare var forlovet, men som levde i lag.

Men loven og kirken fikk etter hvert bukt med slike folkelige tradisjoner. De trolovede skulle ikke treffe hverandre offentlig før de var gift. De lot som de ikke så hverandre. I dølgsmål var det imidlertid langt mer romantisk straks presten og øvrigheten ikke var vitner. Jentene lå gjerne på stabbursloft og høyloft om sommeren og her sto gjerne gluggen åpen til lufting. Den utkårede besøkte så kjøresten i lønn og dette var vanlig praksis lenge. Dette fenomenet har mange ord: utpågang, nattefrieri, nattelauperi og sikkert flere. Det var ikke nødvendigvis så veldig hemmelig at et besøk skulle skje og kanskje fulgte enkelte ekstra godt med også, forsmådde friere for eksempel. Slik kunne sko, klær eller stigen en kom seg inn med forsvinne i løpet av natten til allmenn latter.

En historie som har gått i undertegnedes slekt forteller om en mann som gjerne skulle besøke sin utkårede. Om de var forlovet enda «seier soga ingen ting om», det var ikke så uvanlig å gå på utpågang før man forlovet seg heller. En hjelpsom venn fortalte nattefrieren akkurat hvilket vindu han skulle klatre inn gjennom og allerede tidlig på kvelden lå han klar i sengen til den heldige som skulle få besøk med klærne fint brettet sammen på en stol ved siden av. Det frieren ikke visse var at det den hjelpsomme vennen med vilje hadde pekt ut feil rom og etter mørkets frambrudd var det mann som kom og skulle legge seg i sengen i stedet. Kanskje var han inneforstått med peket for han brettet også pent sammen klærne sine på toppen av den andres og deiset naken ned i senga.

Den bortnarrede utpågangeren spratt opp i forferdelse og treiv til seg skjorten han trodde var sin fra stolen og sprang ned trappa for å komme seg unna. Sengens eier etter mens han ropte «kom tebakers med skjorto mi!». Nede i gangen løp frieren seg på en tjenestejente med et talglys og ramlet over ende slik at talglyset tente på den nevnte skjorta og med brennende skjorte fortsatte ferden videre ut på gårdsplassen  før den endte i brønnen for nødvendig brannslokking.

Det fantes et eget ord for når en ble dratt etter fjøsgolvet, «skampaldraging» som en nattefrier også kunne bli utsatt for. A. Skrondal skriver om dette og andre skikker i en gammel artikkel i Nordmøre historielags årsskrift og bemerker at «Å vera på friarfot var i det heile ikkje so trygt».

Bryllupsforberedelser

Beringsdall fra Rønningan i øksendal

Når bryllupet skulle finne sted var det heller ingen tilfeldigheter. Minst tre dager skulle det vare. Det var et maks antall som var fastsatt av myndighetene etter at ukeslange brylluper var blitt et samfunnsproblem, man drakk rett og slett opp vintermaten i form av øl og brennevin laget av korn. Brura skulle kunne lage godt øl, men slapp brennevisnbrenningen.

Før bryllupet gikk «bedemannen» rundt i den nærmeste kretsen, bedekretsen, de som man skulle invitere på lag. I sunndalen var det «kjillarmennene» som var bedemenn. Det var et fast formular de skulle si: «Vi ska hels frå brur og brudgom at dåkkår skal vara velkomn te brølløps – bojen tå ku’n og skinkå tå su’n, jøse å skeia». Sjølfolk fant da fram kjøtt og flesk, beininger som det het, og tjenestefolket leverte lys og skeier. I alle fall i Øksendalen var beiningene bare til låns og ble ikke spist etter gammel skikk, andre steder i landet var det naturligvis hele poenget med beiningene, at de skulle bli spist.

En egen bryllupsbeder kom omtrent på samme tid og bad gjestene mer offisielt.Han hadde med seg en bjodarstokk dekt av en linduk der pengegaver til selskapet ble lagt av de innbudte. 

Bjodarstokk på Bygdemuseet Leikvin. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Bryllupet

I bryllupet var det to kjillarmenn de kunne være kledd opp i en parodi av brud og brudgom. I den forbindelse var det at brudedrakten fra Gikling/ Bjørbekk/ Hagen sist ble brukt. Kjellermennene skulle være artige og passe på at folk fikk nok skjenk. Det kunne i tillegg være en egen brennevisskjenker. Ølet ble servert i ølboller. «Klavakjerringer» serverte og i det første måltidet som foregikk allerede før kirka var det rikelig med smør til. I bryllupene i Sunndal ble det servert formsmør og det største formsmøret var opp i 9 kilo. Oftest mellom seks og to kilo. 

Det var ikke små smørklumper som ble satt fram i et sunndalsk bryllup.

Fra bryllupet i kirka gikk ferden til gårds på hester med spesielt pyntede bissel, «ormhaubeksel». De var spesielt pyntet med utskåret bein og foret med rødt tøy. Læret var også ornamenter. Om sommeren red man og var det vinter kunne man bruke av de mange praktfullt dekorerte kirkesledene. Vi har mange sleder i samlingene, men «ormahubeksel» mangler. Folk løsnet skudd langs veien der de dro.

Vel framkommet ble det utdelt en liten matbit og øl til hver.

Måltidet nå var kjøtt, flesk, poteter og neper i suppe, et slags sodd og nå var det viktig å skjenke rikelig for kjellemennene. Det ble dans og konkurranser. Skrondal skriver at det kunne bli slåsskamp, men at det aldri ble brukt annet en nevene i slike anledninger. ‘

Det var en andredag også, da hadde brura samme drakta, men lue i stedet for krone og det var fet grøt som ble servert til mat. Brudegavene ble nå ramset opp av kjøgemesteren. Det var drikke og dans. Helst skulle alle menn danse med brura og fotlause fikk folk til å ta dans i stedet for seg. Tredjedagen var det mer grøt og dans. Nå var det stabbdans. Det ble danset og drukket parvis på toppen av en huggstabbe. Kjellermannen paret sammen dansepartnere og da var det gjerne unge menn og kvinner som hadde et godt øye til hverandre. Det var ikke brukvis at gifte folk danset med hverandre på stabben.