Historien om Flå - Del 11 - Almskåra og Amskårstuo

 Almskåra ligger ved fjorden like ved dagens grense til Tingvold. Her har det vært husmannsplass i lange tider. Den første kjente husmannen her het Ole Størkersen.  Vi vet navnet fordi det i kirkeboka for Tingvoll i 1706 er anført en begravelse for et av hans barn. Når det ble husmannsplass her er ikke godt å si, kanskje var Ole Størkersen den første, men Ingebrikt Hågensen Løken skriver at det var en gammel plass og han ble født i første halvdel av 1700-tallet. Så kanskje har det vært husmannsplass her enda lengre. Som vi har sett tidligere har det imidlertid vært bosetning til og fra på Almskår fra slutten av eldre steinalder.

Almskår med srtuebygningen fra 1800-tallet til venstre. Fjøs som består av av blant annet den gamle stuebygningen til høyre. Bildet er tatt i 1911. Fra Nordmøre museums fotoarkiv.

Historien om Flå Del 10: Vegen, ungdomshuset og Flåbasaren

 Vi er kommet fram til 1900-tallet i historien om gården Flå. Til alle tider hadde sjøen vært veien til og fra Flå slik det var for de andre bygdene rundt fjorden også. Men det var nye tider. Folk andre steder var begynt å kjøre bil. Veiene oppover til Oppdal var vesentlig forbedret og det var bygd vei fra Sunndalsøra til Ålvundeidet. Folket på var som vi har sett driftige mennesker. De så nok for seg at det ikke kom til å bli noen vei til dem med mindre de gjorde det selv. Og det fikk de da også rett i. Ved stor egeninnsats og pengeinnsamling ble det endelig vei til Flå. Til dels er dette den samme veien som går dit enda.

Flåvegen  slik den var under krigen. Her var det for trangt for biler, men hester og gående kom seg fram. Foto: Albert Kiel, fra Sunndal museumslag fotosamling.

Historien om Flå Del 9 – Ole Einarsen Flå og den store hussjauen

En skulle ikke være redd for arbeid før i tiden, men enkelte var likevel mer arbeidsomme. Ole Einarsen Flå synes å ha vært en slik mann. Han utvandret til Amerika og ble der i flere år og tilsynelatende nesten hver krone ble sendt hjem til å betale gjelden på gården. Til dels var det kveldsarbeid på jernverk der han rengjorde ovnene mens de andre arbeiderne var dratt hjem for dagen, det var 12 timers skift og få fridager. Når store deler av arbeidsstokken ble overflødig på grunn av økonomisk nedgang fikk Ole fortsette tross at han var relativt ny. Arbeidsviljen hadde lønt seg.

Flå en gang før 1931. Fjøs kårbolig med eldhus i enden, stabbur og stuebygning.

Historien om Flå Del 8 – Et helt spesielt naust og maritimt miljø

 

Naustet på Flå er spesielt og av betydelig alder. Foto Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Det var veglaust på Flå. Hvordan det endte opp med vei er en historie for en annen gang, men før den kom var det sjøen som var veien. Den var både levevei og ferdselsvei. Flå ligger sentralt i fjorden og Flåøya utenfor gjør at det er godt egnet til fiske her, krøtter måtte fraktes til beite forskjellige steder langs fjorden og til salgs på Sunndalsøra og det skulle ros til kirken i Øksendal. Til det måtte det båt og forskjellige båter til forskjellige formål.

Historien om Flå Del 7 - Einar Ivarsen - Historien om en kar i motvind

Året etter at fjøset brann ned, i 1851 når nyfjøset var på veg opp kom tragedien nok en gang til Flå. Guro, mor til tre, den yngste Halvor var 4 år gammel. De andre var Ingeborg 10 år gammel og Einar 6 år gammel. Fra før sto far Ivar i gjeld, nå ble det bygd nytt fjøs som gav ytterligere gjeld og barna sto morløse tilbake. Rent bortsett fra den personlige tragedien betydde det også at det i utgangspunktet var en rekke livsviktige oppgave som vill stå ugjort og legges på andre som nok hadde hendene fulle fra før. Barna skulle ses til, husholdet skulle styres med matlaging og matprepreparering til vinteren, det skulle spinnes og veves og alt dette var det normalt gardkjerringa som tok seg av. Å drive gård og ha en familie var en oppgave for mange mennesker og med den tidens kjønnsdeling av arbeidet var det umulig å drive uten. Derfor giftet de aller fleste seg om igjen så fort som råd og dermed kom det nytt kvinnfolk i hus. Hun het Sigrid og var selv enke. Nå fikk Einar og de andre barna halvsøsken, Gunnar og Guri, begge utvandret etter hvert til Amerika. Gunnar døde i 1876 i San Fransisco.

Einar Ivarsen Flå, en sterk og evnerik kar med mye motgang.

Historien om Flå Del 6 - Stabburet på Flå - En sammensatt bygning.

Nede ved sjøkanten ved Flå med utsikt utover fjorden ligger stabburet på Flå. En integrert del av tunet og tilsynelatende ganske moderne. Bordkledning og støpte stabbursstabber hinter om en ganske ny bygning. Som ved så mange andre bygninger kan skinnet bedra.

Stabburet slik det sto i vår. (Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum).

Historien om Flå Del 5 – Brann og fjøset på Flå.

Det var Guro, kjerringa på Flå som oppdaget ilden. Hun hadde gått ut med en klesvask som skulle henges til tørk. Resten av folket på gården satt med frokosten. Da så hun det lyste inne på låven. Hun sprang straks inn og varslet. Einar Ivarsen var fem år den gangen og har beskrevet hvordan det hele foregikk. Slik vet vi også hvordan husa sto den gangen i 1850 og det danner ramme for mye av det vi vet om bygningene som fremdeles står på Flå. 

Tegning fra Historia om Garden Flaa av Lars Flå. Husa sto tett i 1850 og det var krevende å holde ilden borte. 

Historien om Flå Del 4 – Folket på Flå og litt om husa fra 1700 til 1850

Flå har tilhørt den samme slekta siden 1684. Den første av slekta som i dag sitter på hovedbruket på Flå og den første som eide gården selv het Gunnar Ivarsen. Før det tilhørte det en Nikolaus Nissen, han satt ikke selv på gården, men forpaktet den bort og hadde leieinntekter av den. Dette var vanlig eierform for mange av gårdene i Sunndal og ellers i landet på denne tiden. Men i 1702 kjøpte Gunnar Ivarsen gården og ble eier av gården han tidligere hadde forpaktet.

Gården flå i dag. Det var sjøen og skogen som var rikdommen på Flå. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Historien om gården Flå - Del 3: Den eldste bygningen og folket som brukte den.

Omtrent rundt 1100 e. Kr, i det vikingtiden gav vei til middelalderen begynte det å vokse ei furu på Flå. Der vokste den sakte i den bratte lia gjennom flere hundre år. Hadde den kunnet se og snakke kunne den har fortalt om jevn trafikk inn og ut fjorden med handelsvarer og om stadig flere jordflekker som ble dyrket opp i liene ved fjorden. I 1349 kunne ble det stilt mange steder langs fjorden. Bare tre steder var det røyk fra åren i Sunndal tinglag blir det sagt. Pesten kom og la bygdene nesten øde. Det over tre hundre år gamle treet ble felt en dag rundt 1450 og ble til bygningstømmer, denne stokken eksisterer fremdeles og er en del av Flåstuo som i dag står på Leikvin.

Flåstuo står i dag på Leikvin. Den andre stokken over vinduene i første etasjen er fra 1450- Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Historien om Flå Del 2 – Jernalder

Flå med Flåøya ligger synlig for alle som kommer inn fjorden. I jernalderen var det ikke noe problem å seile gjennom Flåsundet der vannstanden var nesten to meter høyere enn i dag på slutten av jernalderen, i vikingtiden. Seilte eller rodde man gjennom Flåstundet ville man se konturene av store gravrøyser på toppene av Flåøya. Nærmere fjæra på siden som vender mot land ville man sett en lang skipsformet gravrøys og ute på neset der dagens småbruk på Flåøya ligger var marka dekt av store og små gravrøyser alle godt synlige, fri for vegetasjon og mose. På landsiden lå sannsynligvis en liten gård, et langhus med fjøs i ene enden og boligdel i den andre. Et par mindre gravrøyser lå her nedenfor bygningen synlig fra sjøen.

Utsikt gjennom Flåsundet utover Fjorden. Her gikk hovedferdselsåren til sjøs i jernalderen. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Historien om Flå - Del 1 - Den første jordbrukeren

Et stykke ute i fjorden for Oppdøl med utsyn mot Øksendal ligger Flå. Mange tar veien hit, spesielt for å besøke Flåøya på godværsdager. Det er imidlertid et nytt fenomen, inntil nyere tid var det ingen vei hit. Besøkene herfra var da av en annen karakter. Det var da båten som bandt Flå sammen med resten av samfunnet i Sunndalsfjorden. På en tid der det ikke var vei ut fra Sunndal annet enn en dårlig en mot Oppdal var det helt veiløst til Øksendal og Ålvundeide for ikke å si Flå. Da lå Flå sentralt til. Det var jevn ferdsel ut fjorden og alle passerte Flå. Det var aldri en stor gård i landbruk, men likevel har det opp gjennom tiden bodd bemidlede personer her, det kan forklares blant annet med rollen som knutepunkt gården har hatt for ferdsel sjøveien. Flå har stukket seg ut til alle tider og i denne første delen om historien til Flå, et område som de fleste i Sunndal kommune har forhold til, er det den eldste historien vi skal besøke.

Utsikt fra Flåstranda mot Flåøya. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Rapport fra fredsvakta høsten 1945

Freden i 1945 brakte nye utfordringer, noen av dem konfliktfylte og i dag tankevekkende som vi kan lese om i "vaktjournal for vakta i Sunndal (anonymiserte navn i artikkelen). Mange tusen soldater var tilbake i Norge og ventet på hjemtransport. Det var ikke bare soldater forlagt i Sunndal som var plassert i leirene her under norsk vakt. Soldater fra andre steder ble også sendt hit. Vakten sliter med mange ting, punkterte dekk, slåssing soldatene imellom og handel med de tuske soldatene som iherdig prøver å tilegne seg smør og grønnsaker fra de lokale med all slags byttehandel er blant sakene som må løses. Et av de mest gjentakende problemene for vakta er imidlertid av romantisk sort. Det er svært lite medfølelse å spore for norske kvinner som har forelsket seg i tyske soldater i vaktjournalen. Vi vet jo også at “tyskertøser” fikk hard medfart med glattbarbering av hoder og utfrysning fra samfunnet i hele landet. Det er ikke noen fysiske straffetiltak å spore hos vakta på Sunndalsøra som stort sett ser ut til å ha vært fra Møre og Romsdal, flere av dem fra Sunndal. Men tillatelse til å treffe kjæresten, selv i de mest platoniske former blir sjelden innvilget. Jostein Sande skriver at 8-10 ble gift under krigen her i Sunndal og at Sognepresten viet 13 norsk-tyske par mellom 11. Juli og og 8. oktober 1945.

Museumsarbeid uten publikum

«Men hva er det man gjør på museum når det er vinter da?». Det er ikke et uvanlig spørsmål til oss som er ansatt på små museer som sjelden har besøk om vinteren. Svaret på spørsmålet er: akkurat det samme som man gjør når publikumssiden av virksomheten er stengt på grunn av Corona.

Museet har mange bilder som trenger å offentliggjøres for publikum digitalt. Her fra I. J. Gravems fotoarkiv,

Historien om to helt spesielle bøker

Når museets arrangementer er avlyst på grunn av virus får man mer tid til andre museumoppgaver. Deriblant å registrere og fotografere gjenstandene. Det jeg skal ta for meg nå er to bøker vi akkurat har fått inn igjen etter at de har levd i «utlendighet» i Oslo i lengre tid.

Fredrik II's bibel, 1589.

En gammel låve med sjel

Mange har kanskje sett den på vei til skiheisen. Den gamle låven på børset. I motsetning til mange andre driftsbygninger har den ikke blitt revet og erstattet med en mer moderne. Det er mer sjeldent å se tømrede låver i dag. De er en utdøende rase og av de som er igjen er vel storparten fra 1800-tallet.  Men låven på Børset gjemmer på flere hemmeligheter og er nok en god del eldre enn det. Hva kan vi finne ut om låven og bygningssporene i den? Hvem bygde den?

Låven på Børset er en av de få laftede fjøsene igjen i Sunndal kommune. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Strandsitterstua på Sande

I 1844 fikk Johan Pedersen Øren navnet sitt og navnet til kjerringa si, Marit Ingebriktsdatter, malt over dørene i stua si. Det er vanlig med innskrift over de to dørene som går fra stua på Nordmørshuset, oftest malt i forbindelse med byggingen eller med en ombygging. I dette tilfellet er det nok fordi huset ble bygd om.  

Eldhuset på Sande i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Oppdølslåven - En gammel bygning med mye å fortelle.

Skuende utover Sunndalfjorden sto en lang bygning på massive trestolper i skråningen ned mot fjorden ved Opdøl. Det var en kornlåve, hvor kornet ble kastet, tørket og malt. Der sto den i nesten 350 år før det moderne landbruket gjorde den overflødig og i veien. I 1978 ble den tatt ned og tømmeret lagret på Leikvin, i årene som fulgte arbeidet blant annet byggelever fra Sunndal Vgs med å sette den sammen igjen på Leikvin. Der sto den ferdig rundt 1980. Låven står på massive furustokker som har fått vokse til treet snurret seg på slutten av levetiden. Slik ble det plass til lager og annet under.

Oppdølslåven slik den står på Leikvin i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Fjorårets arkeologiske hendelser i Sunndal (2019)

Det graves stadig fram spor som utfyller vår kunnskap om forhistorien i Sunndal kommune. Sunndal er allerede den kommunen som har flest gjenstandsfunn og spor etter jernalderen på Nordmøre. Over halvparten av alle gjenstander ved landsdelsmuseeene fra Nordmøre er fra Sunndal. Men det er ikke de store gjenstandsfunnene som dominerer arkeologien i 2019. Ivrige metalldetektorister går fremdeles på åkrene i kommunen, der de har lov, men det er få funn sammenlignet med tidligere år. Det har en sammenheng med at de funnrike områdene som ble oppdaget med detektor fra 2014 nå er fredet og dermed ikke mulig å søke på uten særskilt tillatelse fra riksantikvaren. I stedet er det den mer tradisjonelle arkeologien som merkes i funnbildet.

Denne øksa fra merovingertiden er sammen med noen andre verktøy det eneste gjenstandsfunnet fra storgården Husby i Øksendal. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Holtstuo fra Virumdalen på Leikvin - byggefaser i en gammel bygning

Holtstuo ble flyttet til leikvin på slutten av 1980-tallet. I forbindelse med oppsettingen ble det gjennomført en rekke reparasjoner og mange nye stokker ble satt på ytterveggene i eldste delen av bygningen. Slik sett er det på mange måter den eldste delen som nå er den nyeste. Men fremdeles er det mulig å finne en del som hinter bakover mot en svært gammel bygning. Mye eldre enn den offisielle dateringen.

Holtstuo våren 2019.