Historien om Flå Del 5 – Brann og fjøset på Flå.

Det var Guro, kjerringa på Flå som oppdaget ilden. Hun hadde gått ut med en klesvask som skulle henges til tørk. Resten av folket på gården satt med frokosten. Da så hun det lyste inne på låven. Hun sprang straks inn og varslet. Einar Ivarsen var fem år den gangen og har beskrevet hvordan det hele foregikk. Slik vet vi også hvordan husa sto den gangen i 1850 og det danner ramme for mye av det vi vet om bygningene som fremdeles står på Flå. 

Tegning fra Historia om Garden Flaa av Lars Flå. Husa sto tett i 1850 og det var krevende å holde ilden borte. 

Inne i huset satt “Gammel-Einar” kårmannen, Ivar Einarsen gårdrbrukeren, tjenestefolket Lars og Einar, gjetergutten Lars, tjenstejentene Marit og Eli, samt barna Ingeborg, Einar og Halvor. Det blåste sterk landvind, Einar Ivarsen Flaa kaller det landvindsstorm, ilden var slik vanskelig å kontrollere og det var også vanskelig for eventuelle hjelpemannskaper å komme seg til Flå på grunn av vinden, enda var det ikke vei på nesten hundre år. Snart sto hele fjøset i fullt fyr, låven fulgte etter. Bare to hester berget unna ellers brann 16 krøtter og 100 småfe inne. Hele buskapen, foret og husa deres var med ett revet bort. Ingen forsikring var det heller. Nå var det om og gjort å berge kårhuset som sto like nedenfor fjøset. 

Ilden og røyken vistes lang vei og endelig kom det hjelp. Kjøpmann Tande fra Sunndalsøra trosset uværet til sjøs for å komme til hjelp. Han hadde med seg seilduk som ble fuktet og lagt over husene som sto nærmest. Deretter var det bøttekjede med vann fra sjøen for å forsøke å slukke.  

Etter dette ble kårhuset flyttet parallelt med stuebygningen. Nytt stort fjøs ble bygd i 1851 med tømmer fra egen skog, hovedsakelig fra Flåøya. Ny buskap ble det også råd med, den ene etter den andre gav bort slik at når fjøset sto ferdig var det noe ny buskap som flyttet inn. Byggmester var Peder Andersen Gjeldnes, assistenter var Erik Mosbønes, Sivert Larsen Engen, Ole Mattissen Rabben, Lars Eriksen Husbyløkken, Paul Joramo fra Sunndalsøra , Lars O Gravanes og noen til. Murene ble oppført av to mann fra Sunndal.  

Ivar Einarsen. Han var en uheldig mann, deler av gården brant ned, han hadde stor gjeld og ble enkemann flere ganger. 

Hvis vi stopper opp en stund og ser på navnene er dette folk som stort sett har satt lite spor etter seg i bygdebøker og lokalhistorien ellers. Alle er fra småbruk og husmannsplasser, strandsittere fra Sunndalsøra er det også. De var avhengige av inntekten av akkurat slikt arbeid, i den grad de hadde jord var det en liten tungdrevet jordlapp og husdyrholdet rakk bare til det aller nødvendigste og knapt det. Noen hadde eller kom til å ha enda mer kontakt med Flå i tiden framover. Ole Mattissen Rabben for eksempel var fra husmannsplassen Rabben under Grytneset i Øksendal. Han hadde tjent som gjeter på Flå fra han var 14 år gammel, senere på Lillebråten. Det er fortalt at han tok vare på barken fra sperrene under taket på fjøset for å kunne blande inn i mjølet. Det sier litt om hvordan han satt i det.  

Han var kobberslager i tillegg og hadde tre barn. Eldstedattera ble gift på Øksendalsøra, datter nummer to, Gjertrud, sier sunndalsboka levde ugift på Lillebråten antagelig som tjenestejente. Det som ikke er nevnt i Sunndalsboka og som vi må til supplementet utarbeidet av Knut Sæther for å finne ut av, er at hun hadde tre barn med to forskjellige foreldre. Yngstesønn Ole ble født i 1871, far var Peder Olsen Halsen (Oppdal), han var gift og fikk en sønn med kona også samme året. Sannsynligvis stor ståhei og skam. Ole Matissen var ikke ferdig på Flå. Husene på Rabben ble nemlig tatt av snøskred i 1858, og da ordnet det seg med ny husmannsplass for han på Hjelltrøa under Flå. Han døde i 1882. Sønnen Matias tok over etter han der, han døde bare et halvt år etter og kjerringa til Matias ble kjent umyndig og fratatt stedet. Det er bare en av flere av skjebnene til den nederste delen av samfunnet i Sunndal på den tiden som sjelden blir nevnt. Men arbeidet etter Ole Matissen og de andre lever videre enda som stille vitnesbyrd om at selv de som ikke har etterlatt seg mange spor likevel kan lage noe varig.

Fjøset som ble bygd etter brannet i 1850 sto i hundre år på Flå. Enda er deler av det i bruk som gildehall på Romsdalsmuseet. Foto: Nordmøre museum, redigert. 

Fjøset var stort og svært. Fra hver del der laftet var satt sammen gikk det tømmer et stykke innover i bygningen på hver side som dannet skillevegger. Dette gamle bygningstrekket blir kalt “kinnonger” av Lars Flå. Vi har bevart slike på det gamle fjøset på Børset. De tjente til å støtte opp bygningen når det var flere etasjer. Fjøset sto på Flå til ei stund ette at resten av hus ble rokert på i 1931 og ble brukt i nesten hundre år fram til 1952. Da ble det bygd nytt fjøs, men deler av bygningen kom til å fortsette å leve i beste velgående enda. For høysetet ble flyttet til Romsdalsmuseet og brukt til forsamlingslokale. I dag heter den gildehallen, der kan man den dag i dag se at tre av sperrene er ekstra godt avbarket etter at Ole Mattissen tok av barken under byggingen til barkemjøl.