Den eldste jernalderen i Sunndal.

Søndag 24 september var en helt vanlig dag i Sunndal, men en merkedag for arkeologien i Sunndal. Det har vært mange av dem i år, så det er vanskelig å si hva som er høydepunktene. Men denne dagen ble det funnet noe helt spesielt, den første gjenstanden fra før-romersk jernalder som er funnet i Sunndal.

Spenna funnet på Løykja høsten 2017. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Handelstedene i sentrum av Sunndal

Del av en arabisk Dirhem mynt funnet på Vennevold under
utgravningene høsten 2017. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

I 2015 og 2016 ble det funnet flere vektlodd og andre gjenstander rundt om på gårdene rundt Leikvin. I tillegg dukket det opp oppklippet mynt ved flere anledninger. De var klippet i stykker for å gi nøyaktig vekt, og vektloddene ble brukt for å veie dem. Det har derfor åpenbart blitt omsatt varer i området. Men hva var det man handlet med og hvorfor er det rester etter dette flere steder i stedet for bare ett sted?

Arkeologi i Leikvinområdet dag 5 - Torske - Oppsummering av prosjektet

8. september 2017:
Torske har ikke den feteste gårsmappen av gårdene i Sunndal. Gården grenser mot Løykja i vest også mot gravfeltet og dette har fortsatt et ukjent stykke utover dagens torskegrunn. I dag er den delen helt borte, all jord er skrapt bort fra steinutgarden som er dagens grense på gravfeltet. Tidligere tider lå gårdene samlet i et klyngetun sør for dagens Bortstu, men det er ikke funnet noe med detektor av interesse her. Torske er et Vin navn det også akkurat som Leivin og Vinavoll. Kanskje har urgården i Sunndal omfattet alle disse tre gårdene og Hol også. Senest allerede i jernalderen er det imidlertid gjort utskilling til flere egne gårder med anselig mengde jord hver for seg. Funnene fra det undersøkte området på Torske er fra vikingtiden til og med middelalder og består av en mengde vektlodd, et sølvklipp fra en dirhem (800-tallet) og signetter fra middelalderen. I tillegg noen spenner. Alt dette peker mot handel på stedet.

Funnområdene på Torske. Det gamle tunet lå nedenfor gården til høyre for feltene.

Arkeologi i Leikvinområdet Dag 4 - Løykja fortsettes

7. september 2017
Beskrivelsen av den gamle kirken som sto på Løykja er at de skal ha vært en stavbygning. Altså en stavkirke. Dette var hovedkirka for Sunndal, og det signaliserer at det var her man også før kristendommen hadde sitt religiøse senter. Gårdene lå ved kirken fram til de ble flyttet rundt samme tid som kirka ble nedlagt på grunn av snøras. Dermed er det antagelige området for gårdsbosettelsen i vikingtiden fri for bebyggelse. Eller var det her det lå? Eldre kilder beskriver kull i et område mot elven der gårdene skal ha ligget før den "moderne" plasseringen ved kirka. På Løykja var det offiserkvarter for det Sunndalske regiment fram til tiden der gården ble flyttet. Funn fra områdene rundt kirkegården og dagens museum stammer hovedsaklig fra vikingtiden, men et par funn er eldre.

På dag 4 var det de tre områdene til venstre på kartet som ble undersøkt.

Arkeologi i Leikvinområdet - Dag 3 - Løken

6. september 2017:
Vi var kommet til Løykja, denne delen av gården blir gjerne kalt Løykja (eller Løken), mens de andre delene har fått andre egennavn. Området befinner seg like i nærheten av Løykja skole på andre siden av veien. Gravfeltet på Løykja med mer enn 200 graver er like i nærheten på andre siden av skolen. Her dukket det opp en rekke spennende gjenstandsfragmenter i 2016. De fleste var rester av spenner diverse slag fra tiden romertid, folkevandringstid og merovingertid. En kikk i gårdsmappene viste til at Schønning på 1700-tallet og Bendixen i 1870-årene dro forbi her. Begge beskrev gravrøyser her. I dag er de ikke her lengre, bortryddingen var allerede startet ved Bendixens besøk. I mer moderne tid har man brukt bulldozer for å jevne ut åkeren. De høyeste punktene er derfor lavere enn opprinnelig og massene er brukt til å fylle i de lavere områdene.

Det undersøkte området på dag 3 er feltet lengst til høyre på kartet.

Arkeologi i Leikvinområdet - Dag 2 - Vennevold

5. september 2017
Gårdene på Vennevold lå oppe på flaten kalt Kjerkjebakkain. Det skal ha ligget kirke her en gang i tiden, derav navnet. Det er ingen kilder eller spor etter kirken og plasseringen er så nær Løykja hvor det har vært kirke siden middelalderen at det antagelig er på tide å se etter en alternativ forklaring. Vennevold er et -vin navn som Leikvin ved siden av. Til sammen utgjør skyld i moderne tid for Løykja og Vennevold litt over snittet i dalen. At en gård med så liten relativ skyld og dermed tilgjengelige ressurser skal ha vært hovedgården i denne delen av dalen holder jeg for usannsynlig. I stedet kan det ha vært slik at VINavold er et stykke land tilhørende LeikVIN. I såfall kan prestegården i tidlig tid ha ligget oppe på Kjerkjebakkain. Her ble det funnet en mengde gjenstander i 2015 som førte til at store deler av åkeren ble båndlagt.

Kjerkjebakkain med metallsøkerfunn inntegnet og de tre planlagte sjaktene

Arkeologi i Leikvinområdet - Dag 1 - Introduksjon til prosjektet - Hol

4. september 2017
De siste årene har det kommet inn en rekke metallsøkerfunn fra Leikvinområdet som hinter om hvor sentralt området har vært i forhistorisk tid og også i middelalderen. Potetdyrking har brakt nye funn opp til overflaten og etter at det er kommet inn nok funn har områdene ett etter ett blitt fredet. Hensikten med slik fredning er å ikke utsette strukturer i undergrunnen for fare og å gi områdene en formell status som blir brukt senere for eksempel hvis det skal graves en grøft eller bygges på stedet.
Samtidig er det mye som tyder på at det er omlegging i jordbruket de siste årene som har ført til at disse gjenstandene har kommet fram, ofte ødelagt av plogen når de blir funnet. Har jordbruket begynt å berøre kulturminner under bakken, for eksempel hittil bevarte graver,  slik at de står i fare for å bli ødelagt? Er de allerede ødelagt? Hvis de er i ferd med å bli ødelagt, er ikke da en kontrollert bruk av metalldetektor den beste måten å finne og berge gjenstandene, sett bort fra en kostbar utgravning?

Leikvinområdet sentralt i Sunndalsdalføret er fullt av kulturminner, mange av markeringene på kartet er kommet til etter funn med metalldetektor. Kart Kulturminnesøk.

Innvik og Reinsvatnet - To steinalderboplasser i Sunndal

For nesten 10 000 år siden kom et par skinnbåter innover sunndalsfjorden. De var lastet med folk, jaktutstyr, skinntelt og minst mulig annet. Et par hunder var antageligvis med på turen. Ellers var det viktig å gi god plass i båtene til den ekstra lasten man skulle ta med seg ut til kysten igjen. Da ville båtene være fullastet med reinskinn, gevir, tørkede senere og andre råvarer fra reinen som holdt seg og som man kunne frakte med seg.

Noen av de nesten 1000 flintbitene som er innsamlet fra Innvik. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

En gjest på Lort Phillips Hvilested.

”To My dear Friends Ethelbert and Louisa Lort Phillips, in grateful remembrance of many happy days in Norway.” Denne dedikasjonen på tittelbladet til en engelsk bok om jakt og fiske, ”My happy Hunting Grounds” av Alfred Erskine Gathorne-Hardy, lover mye interessant lesing for den som er interessert i Sunndalshistoria, spesielt den Britiske delen av den. 

Landhevning på Nordmøre

 Under istiden var hele Norge dekket av is. Noen av de første isfrie områdene i Norge var faktisk på mørekysten, det er derfor vi finner så tidlig bosetning her. Denne iskappen var enkelte steder flere kilometer tykk, i høyfjellsområdene var den tynnere, slik at når isen smeltet var det i fjellområdene at det først ble bart. Det skapte en korridor av isfritt land reinen kunne benytte seg av fra kysten og innover fjellviddene i Sunndal. Det er mulig, selv om det ikke er funnet noen tegn på dette, at de første menneskene i området kom allerede da. De tidligste funnene i Sunndal er fra Reinsvatnet, 10800 år gamle, og på den tiden lå det faktisk igjen isbreer øverst i dalene enda.

Isen var så tykk og tung at den presset ned landet. Jo lengre inn i landet man kommer, jo tykker is og mer nedpresset land. Når isen begynte å smelte flommet sjøen innover dalene. Ute ved kysten var havnivået stedvis 50 meter høyere enn i dag da de første menneskene kom til Reinsvatnet. I Ålvundfjorden 130 meter og på Innvik hele 110 meter over dagens vannstand. Lengst inne i Sunndalen kan det ha kommet opp i 150 meter høyere. Da kunne man padle inn til Snøva.

Havnivået rakk inn til Snøvasmelan på slutten av istiden.

Sammenligning av gravfeltene i Sunndal

Sunndalsdalføret er blitt lidarfotografert. Det vil si at høydeforskjellene i terrenget er innmålt med laser fra fly. Det gjør at man kan se ganske tydelig formasjoner som skyttergraver fra krigen eller graver fra jernalderen som ellers er overgrodd med skog. Ikke alle graver vises, det må være store nok høydeforskjeller til at det vises på flybildet, derfor vises ikke de minste gravene. Bare selve Sunndal er fotografert enda, resten av kommunen må vi vente på.

Croockshankene på Nyheim.

Familien Crooshank på Nyheim.

Det Britiske innslaget i Sunndal var markant en periode. Mange navn ble kjent i dalen på slutten av 1800-tallet. Det var Pretyman, Bridgeman, Arbuthnot, Lort Phillips og Crookshank og mange flere. De fleste lot ikke etter seg store bygninger, skytterbevegelser og andre herligheter. De leide elverett og overnattingsplasser på gårdene oppover dalen og bidro langt mer til den lokale økonomien på sikt en Lort Phillips og Fru Arbuthnott. De som kanskje har bidratt med noe av det mest verdifulle til ettertida er Crookshank familien. Ikke mest fordi Mr. Edgar M. Crookshank bygde et fint hus, Nyheim, som fremdeles står på Gjøra i dag, men fordi de to døtrene Margaret og Evelyn hadde kunstnerisk talent.

Vikingenes verden på ett område i Sunndal (naturligvis)

Vikingene reiste langt, fra Nordamerika i vest til bagdad i øst. Varer fra hele den kjente verden fant så veien hjem igjen som følge av kløktig handel, betaling for vel utført arbeide som leiesoldat eller som plyndringsgods. Mange i det norrøne samfunnet som hadde overskudd til å dra utenlands var litt av begge deler. Når varene var vel kommet hjem til Norge skulle de omsettes på det lokale markedet.

Kjøpsteder var ofte ikke en fast bebyggelse, men et sted der man treftes årlig for å utveksle varer. 

Fra Irland i vest til Bagdad i øst spente Sunndalingenes handelsnett. Originalkart: UiO

Flatvadbygdas bygdeorginaler - Kirkebyggere, vrangpeiser og flypionerer

Gu velsigne gamle far, 
ta fram flaska vara snar, 
Gammeltøfte gjem e snus, 
her ska bli et løstegt hus.”
Barnerim

Det er slik at man skal være litt spesiell for å få utrettet noe spesielt. Man må gjerne være original for å få til noe unikt. Så får det heller være at man av resten av folket rundt seg blir betraktet med en smule skepsis, latter eller nervøsitet. For hvem vet hva bygdeoriginalen vil finne på å gjøre?

Ole Pedersen Tøfte het en mann som bodde på Tøfte på flatvad på 1800-tallet. Han er en av de personlighetene vi har mest kjennskap til fra Sunndal på den tida. Det er heller ikke rart for han lot etter seg betydelige landemerker som står den dag i dag; Ålvundeid og Romfo Kirke. ”Tøftinj” hadde mange roller opp gjennom livet. I 29 års alderen ble han utkommandert som soldat til Røros.Han var også deltagende i slaget ved Trangen der Kaptein Drejer døde. Han var smed, håndverker og bonde.

Brudekroner i Sunndal

Finstasen skulle på i bryllup og var du brud var det mer enn bare en bunad man skulle ha på seg. I gamle dager hadde ikke alle et belte fullt av søljer, det var noe som akkumulerte seg over tid og beltet gikk i arv. Når en giftet seg skulle bruden også ha på seg brudekrone. Med brudekrona fulgte bringestas og krage. Den skikken er forsvunnet for lenge siden her i Sunndal, men en gang har den vært svært så levende og det har eksistert forskjellige normer for hva man kunne ha på seg. Den gangen var det forskjell på folk på en helt anen måte enn i dag og dette vistes også klesveien.

Hvis du giftet deg for første gang var det sølvkronen som skulle på hodet. En får anta at det ikke ble alle til del å ta på seg sølvstasen. Kronen ble nok delt mellom gårdene i grenda, men beltet og den andre brudestasen var det ikke alle som hadde råd til. Slik sett ble det også forskjell her på fattig og rik. Kanskje var noen så heldige å få låne brudestas på den store dagen. For andre som ikke hadde råd, som hadde barn før ekteskapet, eller som giftet seg om igjen var det imidlertid også andre løsninger.

Halmkrone fra Leikvin. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.