Arkeologi i Leikvinområdet - Dag 3 - Løken

6. september 2017:
Vi var kommet til Løykja, denne delen av gården blir gjerne kalt Løykja (eller Løken), mens de andre delene har fått andre egennavn. Området befinner seg like i nærheten av Løykja skole på andre siden av veien. Gravfeltet på Løykja med mer enn 200 graver er like i nærheten på andre siden av skolen. Her dukket det opp en rekke spennende gjenstandsfragmenter i 2016. De fleste var rester av spenner diverse slag fra tiden romertid, folkevandringstid og merovingertid. En kikk i gårdsmappene viste til at Schønning på 1700-tallet og Bendixen i 1870-årene dro forbi her. Begge beskrev gravrøyser her. I dag er de ikke her lengre, bortryddingen var allerede startet ved Bendixens besøk. I mer moderne tid har man brukt bulldozer for å jevne ut åkeren. De høyeste punktene er derfor lavere enn opprinnelig og massene er brukt til å fylle i de lavere områdene.

Det undersøkte området på dag 3 er feltet lengst til høyre på kartet.

Løykja, Leikvin fra gammelt av, har etter navnet som betyr en slette der folk samles til "leik" (og det var ikke barneleker), vært et sentralt sted i Sunndal. Her er Nordmøres største gravfelt lokalisert, med mer enn 200 bevarte gravminner. Hovedkirken for Sunndal lå også her fra middelalderen fram til på 1700-tallet da både den og gårdene ble rammet av snøskred flere ganger. Kirken ble ikke bygd opp igjen, mens gårdene ble flyttet. Det er dermed ikke bebyggelse der gårdene lå før, men sagnet sier at før plasseringen ved dagens kirkegård skal gården ha ligget nærmere elven for så å bli flyttet på grunn av flomfare.

Enden av en slangehodering funnet på der de to sjaktene skulle legges. Romertid
Foto: Alf Harald Dragseth.

Konisk spenne funnet på området, merovingertid.
Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Allerede før funnene med detektor (altså før 2015) var det derfor klart at Løykja var en viktig gård. Hvor sentral den var for hele distriktet ble imidlertid enda klarere med detektorfunnene herfra. Løykja er i sentrum av undersøkelsen som ble gjort mellom 4 og 8 september i 2017. Alle funn fra nabogårdene hinter mot at man må betrakte området Hol, Vinnavold, Løyjka og Torske som en enhet med forskjellige aktivitetsområder. Inklusivt hesteløp, kappleiker, marked, ting, flere gravfelter i tillegg til det store, boplasser og kultsted.

"En saadan stor Steen-Røse findes ogsaa på Gaarden Løken, 3/4 Mile ovenfor Hoff, hvor Hoved- Kirken tilforn har staaet, men blev ei igjen opbygget, efterat den ved et Snæskred var bleven ødelagt." Skriver Gerhard Schøning i 1778. "Ovenfor veien har ligget en anden, mindre gravplads; den store røs, som Scøning omtaler, maa have været der. Nu sees spor efter 2 røser, i hvis bund der ligger kul i store lag. Paa engen tæt ved er sikkert 1 røs, med sandsynligvis mange flere blevet ryddet bort." Skriver Bendixen i 1878, altså hundre år senere. I dag er det ingen ting å se på overflaten, buldozer har som nevnt vært brukt så en får regne med at en del gravmasse er spredt ut over åkeren.
På grunn av alle funnene her tidligere knyttet det seg stor spenning til hva vi ville finne her. Christian Husby kallte området indrefileten av de områdene vi planla å undersøke.

Kokegoper fra lag 2, antagelig benytte i samband med gravfeltet her.
Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Vi la to sjakter på de høyeste områdene av åkeren. Ganske snart kom vi ned til et lag som var tydelig annerledes enn matjorda. Et par mørke strukturer tegnet seg av i undergrunnen, lengre bort i sjakten dukket det opp to kokegroper. Hele laget hadde rester av kull i seg, dessuten tydelige moderne pløyespor som gikk godt ned i laget. Det var også rester av brente bein flere steder.Vi tolket dette laget som sannsynligvis fra perioden romertid til merovingertid ut fra at man får anta at tidligere detektorfunn er pløyd fram fra dette laget.

Sjakt 3a, framrensing av kokegroper ned i lagene. Ardspor
synlig nede til høyre.Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

 I enden av sjakten var det ingen synlige strukturer, vi valgte derfor å gå ned her og forsøke å finne bunnen av det laget vi sto på. Det viste seg å være tykt, først etter 25 cm kom vi ned på ett nytt lag med litt lysere sand, Her traff vi på enda to kokegroper samt en nedgravning full av kull som viste en anen fase av bruken av stedet. noen få streket i sanden vitnet om bruk av ard.

Profil før det siste snittet. Jernalderslaget er den mørke stripen.
Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Dette var imidlertid ikke bunnen. Steril grunn måtte vi enda lengre ned for å finne. For å få en profil helt ned grov vi oss ned i en rute ved sjaktvekken ca 100x20 cm. Til sammen telte vi sju lag, det siste laget var steril grunn. Over dette var et tynt mørkt lag på bunnen av en nedgravning vi tilfeldigvis snittet med den siste lille sjakten i sjakten. Over dette lå et lag med strukturer som kokgroper og ardspor ca 10 cm tykt, kokegropene må antas å være nedgravd i laget og stammer derfor fra tiden etter jorddyrkingen med ard her. Bunnen må,hvis antagelsen om at topplaget er fra eldre jernalder er riktig, være minst fra bronsealderen.
Det kom en skoleklasse over veien til oss som fikk med seg en fortelling om hvordan området har vært brukt. Ivrige barnehender pirket i jordmassene, enkelte fant små beinbiter. Kanskje rester etter brannbegravelser over 1500 år tidligere.

Forsiktig ble det snittet og gravd
ned not metallutslaget.
Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Den andre sjakten ble åpnet litt lengre mot gården på det aller høyeste punktet av åkeren. Diverse uformelige avtegninger og nedgavninger var synlige her i det samme laget vi støtte på under matjorden i den første sjakten. Da vi visste lagfølgen på stedet ble dette laget ikke sprettet, bortsett fra ett snitt ved søndre sjaktvegg for å få fram en god profil, undersøke et metallutslag (det beste så langt i undersøkelsen i følge detektorist Anders Danielsen). Ganske snart dukket noe grønt fram fra jorda, brune rester i rundt kunne være rester av tekstil. Toppen av en korsformet spenne kunne anes. Hele jordklumpen ble tatt opp i en iskremboks som ble sendt for ferdig graving ved Vitenskapsmuseet. Antagelig hadde vi gravd oss ned i kanten av en grav fra folkevandringstiden. Spennen lå i passe høyde til å bli dradd med av plogen, derfor grov vi den ut. De andre avtegningene av lignende karakter kan dermed også tolkes som graver, men kan selvsagt være noe annet. De er alle i konflikt med plogen, noe som bekrefter antagelsen om at detektorfunnene er fra graver.

Spennen er synlig i jorda.
Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Historien til stedet er derfor ganske kompleks. Først har man drevet diverse aktivitet i området som har bygd opp lag på omtrent 10 cm, deretter har man dyrket jorden her en gang i bronsealderen (kanskje), så har man begynt å bruke området til rituelle formål, i form av kokegroper, deretter har man hatt diverse aktivitet på området som har bygd opp ytterligere 20 cm med lag. Iog på dette laget er det man har gravd nye kokegroper og anlagt et gravfelt i romertiden. Etter at dette har gått ut av bruk i merovingertiden har man vel ventelig lagt resten av gravene på det større gravfeltet et par hundre meter unna. Så har man på 17- og 1800 tallet dyrket opp området og kastet bort gravrøyssteinen. På midten av 1900-tallet har man ønsket å jevne ut åkeren og fjernet toppen av høydedragene og brakt gravene inn mot pløyelaget. Funn på området ble imidlertid ikke gjort tross intense søk med detektor før man i fjor gikk over fra gress til poteter.

Aura Avis var også til stede denne gangen, Ødegård kom sent på dagen, da man alltid gjør de beste funnene og var med og bevitnet avdekkingen av spennen.
https://www.auraavis.no/nyhet/sunndal/arkeologi/fant-intakt-1-500-ar-gammel-draktspenne-i-bronse/s/5-5-90032

Oppsummering dag 3: Jordbruket har ødelagt deler av graver på området, pløyespor som går ned i gravlaget viser dette med stor sikkerhet. Det ligger fremdeles gjenstander og strukturer bevart i jorda, men de er sterkt truet. Lagene underst står ikke i fare.