Landhevning på Nordmøre

 Under istiden var hele Norge dekket av is. Noen av de første isfrie områdene i Norge var faktisk på mørekysten, det er derfor vi finner så tidlig bosetning her. Denne iskappen var enkelte steder flere kilometer tykk, i høyfjellsområdene var den tynnere, slik at når isen smeltet var det i fjellområdene at det først ble bart. Det skapte en korridor av isfritt land reinen kunne benytte seg av fra kysten og innover fjellviddene i Sunndal. Det er mulig, selv om det ikke er funnet noen tegn på dette, at de første menneskene i området kom allerede da. De tidligste funnene i Sunndal er fra Reinsvatnet, 10800 år gamle, og på den tiden lå det faktisk igjen isbreer øverst i dalene enda.

Isen var så tykk og tung at den presset ned landet. Jo lengre inn i landet man kommer, jo tykker is og mer nedpresset land. Når isen begynte å smelte flommet sjøen innover dalene. Ute ved kysten var havnivået stedvis 50 meter høyere enn i dag da de første menneskene kom til Reinsvatnet. I Ålvundfjorden 130 meter og på Innvik hele 110 meter over dagens vannstand. Lengst inne i Sunndalen kan det ha kommet opp i 150 meter høyere. Da kunne man padle inn til Snøva.

Havnivået rakk inn til Snøvasmelan på slutten av istiden.

Rett etter at isen forsvant steg landet relativt fort til for omtrent 8000 år siden. Da var det lenge forholdsvis stabilt havnivå fram til for 6000 år siden. Denne stranda lå omtrent nedenfor Grøa. Grunnen til at havnivået holdt seg såpass jevnt på denne tiden kommer av et fenomen vi kaller ”tapès transgresjonen”.

Når isen smeltet og rant ut i havet ble det selvfølgelig mer vann i havet og havnivået steg. Det førte til at store deler av Nordsjøen som hadde vært fast land ble til hav. Men inne på fastlandet steg landet fortere enn havet slik at ingen områder ble oversvømt helt til på et tidspunkt landet sluttet å stige så fort og vannstigningen nådde igjen landhevningen. Når dette skjedde varierer, men for Sunndal sin del var transgresjonsgrensen for ca 8000 år siden. Enkelte steder av landet steg en periode havet fortere enn landet slik at områder som en stund hadde vært beboelige igjen ble dekket av vann. Inne i Sunndal var landhevning og havstigning omtent jevnt i 2000 år og førte til det jevne havnivået vi finner i den perioden i Sunndal. For områder lengre ut mot kysten der landet steg saktere kan tidligere strender en periode bli vasket over igjen. Det gjør at yngre steinalderboplasser kan ligge høyere enn eldre en kort (relativt sett) periode.

Havet lå ved Grøa mellom 8000 og 6000 år før nåtid.

For 6000 år siden var all innlandsisen smeltet og klimaet noe varmere enn i dag. Havstigningen tok slutt og vi fikk igjen synlig landevning i Sunndal. Ikke så fort som rett etter istiden men fort nok til at på slutten av steinalderen, 4000 år siden, gikk Sunndalsfjorden inn til Hol. I eldre jernalder var stranda kommet ned til Hov og siden vikingtiden har det bare vært ca 2 meter stigning.

For å finne ut av dette bruker geologer og arkeologer noe vi kaller for strandlinjekurver. Disse bruker vi også for å datere grovt hvor gammel enkelte funn er. Hvis man for eksempel forutsetter at folk har bodd ved stranda på Innvik i Steinalderen og det høyeste funnene er omtrent 100 meter over havet vet man at de ikke er eldre enn 10 000 år. Ikke særlig nøyaktig, men i tilfeller der man ikke har organisk materiale, og det gjelder mange så gamle boplasser, nesten det eneste man har å gå etter.

Strandlinjekurve for Sunndalsøra

Med utgangspunkt i hvor høyt man vet vannet sto i en gitt periode kan man også aktivt gå inn og lete på sannsynlige steder etter funn fra en bestemt periode. For eksempel er det god sjanse for at det har bodd steinalderfolk nederst i modalene i ved innløpet til Ålvundeidet for 10000 år siden, omtrent samtidig med Innvik lokaliteten. Det finnes løsfunn av flint på Gjersvold som underbygger denne teorien. Hvis man går enda høyere opp på gjellene over Gjersvold er det god sjanse for å kunne finne enda eldre steinalderfunn. På den tiden var det en fin liten skjermet fjordarm/vik som gikk innover fra fjorden mot modalene som gav god skjerming for skinnbåtene når det blåste og som ellers egnet seg godt til leirsted. 

Øverste vannstand etter istiden for Surnadal og Rindal. Den gangen var fjordbunnen i Rindal og Strengen øverste punkt på en øy.

Øverste vannstand i Aure. Storparten av flatlandet og øyene i nord var dekket av vann.

Øverste vannstand for Averøy. Etter hvert som vannet trakk seg tilbake ble det små øyer og viker steinalderfolket kunne bo i over alt.

Eide etter siste istid. Meteparten av dagens kommune besto av øyer. Det var fjord over Fræneidet og andre steder med flatland.

Øverste vannstand i Halsa.

Bare en koll på Nordlandet og de høyeste partiene på Frei stakk opp av havet rett etter istiden i Kristiansund kommune.

Tingvoll var delt i flere øyer med grunne områder med vann i mellom.