 |
| Hubert Wilson-Fox |
Våren 1909 ble en ti år gammel gutt båret ut av det
brennende huset i Phillipshagen. Han het George Hubert og siden skulle han ha
et livslangt forhold til Sunndal og folket der. Det året var han der med faren
sin, Henry Wilson-Fox. Henry var advokat, jurnalist, tennisspiller, politiker
og forretningsmann. Spesielt hadde Henry Wilson-Fox mange interesser i
daværende Rhodesia. Der ble han kjent med Cecil Rhodes som landet ble oppkalt
etter og var hele sitt liv en forkjemper for britisk kolonialisme. Samtidig var
han sterk tilhenger av en statsstyrt utvikling av imperiet.
Henry i sin tur var
sønn av Wilson Fox som var lege for dronning Victoria. Enda i 1909 hadde ikke
Henry startet sin politiske kariære. Ti år tidligere var han blitt gift med
Honorable Eleanor Sclater-Booth som var datter av en britisk baron. Også
Huberts mor var en ivrig fisker og det er sannsynlig at hun var med mannen på
turen til Sunndal. Hun døde så sent som i 1963, og var med på fisketurer til
Sunndal nesten til det siste. Henry ble innvalgt i parlamentet i 1917. Han døde
i 1921 og Hubert arvet store landeiendommer i Rhodesia etter faren. Også i
Storbritannia hadde familien eierinteresser, de eide to store gårder her. Han
var derfor en bemidlet mann.
På 1930-tallet ble Fox gift med en tysk dame, Marianne
Winkelstern. Dette var neppe en populær besluttning i hans nærmeste krets. Storbritannia
hadde et anstrengt forhold til Tyskland og tyskerne på denne tiden. Noe som
ikke ble bedre med utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Før krigen tilbrakte
Hubert og Marianne, noen ganger sammen med mor og svigermor Eleanor, feriene i
Norge. De fisket i Driva hvor de leide store deler av elva og var faste
leietagere på Elverhøy. Hubert lærte seg norsk, ikke så rart kanskje siden han
hadde vært i Sunndal med jevne mellomrom fra han var liten.
 |
| Samling på Heimstad. Wilson-Fox med frue og tidligere tjenestepiker |
I årene fra 1939 til 1945 var det naturlig nok ikke noen
turer til Sunndal. Men om høsten 1945 kom han til Sunndal sammen med eieren av
Elverhøi, George Bridgeman, for å se hvordan de kunne gjøre stedet levelig og brukbart
etter herjingene fra de tyske soldatene. Hubert var kjent for å være gavmild og
snill, så det var ikke bare av egeninteresse han ble med over til Norge. De
gangene han kom til Sunndal og Elverhøy ikke var tilgjengelig for ham
overnattet han gjerne på Skogly pensjonat, hvor det alltid var husrom til ham.
Her besøkte han norske venner, blant dem Torbjørg Vollan, som drev Skogly, og
de ble det flere venner for hvert år som gikk.
Ekteparet Fox spurte nemlig årlig jenter, mest fra Sunndal
og blant dem Torbjørg Vollan, om å arbeide for dem i Storbritannia om vinteren.
Og fra Ingrid Opdøl og Oline Hoven dro over som de første i 1945 fram til
Wilson-Fox døde i 1972 var et femtitalls jenter med over og tjenestegjorde om
vintrene. Det var en ny og spennende erfaring for mange. De første årene etter
krigen var det rasjonering og kjøtt var for eksempel bare tilgjengelig hver
fredag. Det var uvant for de som kom fra gård i Sunndal hvor det stort sett var
nok mat. I kjelleren på Dens Wood, som stedet het, sto en stor kullfyrt ovn som
jentene passet. Det var eget vannkraftverk som de måtte holde kontroll med,
noen ganger utendørs i stummende mørke. Skummelt syntes mange. Eleanors familie
fra Tyskland bodde til dels med dem etter krigen og det kunne komme kommandoer også
fra den siden, noe som sikkert i enkelte situasjoner kunne skape problemer da
de fleste jentene fra Sunndal ikke følte seg forpliktet til å følge anvisninger
annet enn fra Hubert og Marianne. Ekteparet hadde gjerne folk over på middag,
men deltok ikke i noe utstrakt selskapsliv. Også opplevelsen av
klasseforskjeller var noe sunndalsjentene ikke var vant til. Tross
vanskeligheter opplevde også de fleste oppholdet som et eventyr og at det var
en ære å bli spurt om å bli med til England.
 |
| Dens Wood |
Marianne døde i 1966, den siste ferien hun tilbrakte i
Sunndal lå hun dødssyk. Hubert fortsatte å understøtte sin inngiftede slekt fra
Tyskland, noen av dem ble med til Sunndal på fiskeferie. Englandsfartene for
jenter fa Sunndal fortsatte også. Men etter at Eleanor var død skal Hubert ha
blitt enda mer spandabel. Det var ikke lengre rasjonering, og opera og middager
sto på menyen for sunndalsjentene. Han var av den typen som måtte stoppe opp og
mate tilfeldige dyr på veien sier enkelte, alltid snill.
Sommeren 1972 ble hans siste i Sunndal. Sittende i sin
yndlingsstol på Dens Wood ble han funnet død, stille sovnet hen i en alder av
73 år. I alle årene fram til sin død opprettholdt han kontakten med store deler
av jentene som ble med over og andre fra kjentskapskretsen sin i Sunndal. Det
var årlige julekort, mange av dem eksisterer fremdeles rundt om i hjem i
Sunndal.
Vi på museet prøver å finne ut mest mulig om lakselordene i
Sunndal. Wilson-Fox er et levende minne for mange enda, så all informasjon om
personligheten hans, hva han drev med hvordan han var og hvordan det var å
arbeide for ham mottas med stor takk.
 |
| Fox mater en sau på veien |
