Fonnfunn tross en kald høst

Det var stor spenning knyttet til mulighetene for nye fonnfunn i fjellet etter en tørr og varm sommer. Men tross sommeren var ikke nødvendigvis fonnene uvanlig mye nedsmeltet. Rapporter fra den funnrike fonna i Grovåskaret i Nesset viste til at den ikke var så liten som den gangen de mange funnene dukket opp derfra.

Så kom høsten og plutselig ble det vått med snø, før man kunne ta en skikkelig kikk. Men det rakk likevel å bli funnet noe. Det er det årvåkne fjellfolk som har fortjenesten for.

Mellom Sunndal og Lesja har det til alle tider gått en ferdselsåre. Folk og varer har ferdes her over fjellet. Noen ganger har det gått dårlig med utstyret. Det ser vi fra restene av slede av ukjent alder som ble funnet ved Storkollen. I Hordaland dukket det opp en slede som var 1500 år gammel for noen år siden, om denne er like gammel er usikkert. Det vil c14 dateringer vise.

Alt treverk i snaufjellet er brakt dit av mennesker, det er derfor all grunn til å bøye seg ned og ta en titt hvis en ser noe gammelt tre ved ei fonn. Det kan være en skremmepinne, et pilskaft, rester av en bue, vandringsstav, spade eller altså en slede.

Funnstedet like nedenfor steinen. Utsikt ned mot Reppdalen. Foto: Bård Aksel Nymark Aarflot.

Det andre funnet vi vet om til nå ble levert på undertegnedes kontor. En pilspiss funnet på Lågtangan. Områdetlike ved heter Storbreknubban, et tydelig varsel i navnefloraen om en fonn. Pilen er av en type som var vanlig i vikingtiden. Den heldige og oppmerksomme finneren var Bård Aksel Nymark Aarflot. Pilspissen lå ikke i nærheten av snø da den ble funnet. Men fravær av lavvekts viste at det de fleste år ligger en fonn her. Pilspissen har nok vært framme i dagen flere ganger. I nærheten ligger det flere bogastøver og kanskje er det fra en av disse at pilen har blitt skutt bort for omtrent 1000 år siden. Bogastøer er oftest plassert på steder der reinen samles, slik som på fonner hvor reinen prøver å komme seg unna insekter på sommeren eller ved trekkruter på avsmalninger i terrenget.

Bård gjorde det meste riktig når han fant pilen og tok bilde av funnstedet. Det kunne også kartfestes etterpå, gps-posisjon er greit å ha. I dag har de fleste en smarttelefon som kan assistere med dette. Etter funnet ble tatt ned i bygda ble det oppbevart kjølig som i fonna fram til levering.

Tross at pilen har vært framme i dagen såpass ofte at bare en liten bit av skaftet fantes igjen var den i ganske god behold. Hadde man hatt et nytt pilskaft ville prosjektilet vært fullt brukbart til jakt igjen i dag. Pil og skaftrest er i dag i konserveringslaboratoriet ved Vitenskapsmuseet i Trondheim slik at de blir tatt vare på for ettertiden. Kanskje vil pilspissen kunne vises fram i den nye jernalderutstillingen på Leikvin når den en gang foreligger.

Lågtangen med fangstanlegg og funn markert. Kart: Kulturminnesøk.

Området ved lågangan har flere kuturminner knyttet til fangst like ved. Pilspissen er funnet mellom to registrerte fangstanlegg. Et uregistrert læger ligger også like ved. Antagelig har reinen trekt hit til Storbreen fast slik at det forsvarte seg på legge ned arbeid i å lage en permanent fangstinretning. Det har nok også vært brukt til fangst i lang tid. Fangstanlegget sør for fonna er minst 3 bogastøer. Det er steinmurer jegrene skjulte seg bak og ventet til dyra var tett innpå og lot seg drepe med pil og bue. Fangstanlegget nord for fonna er dyregraver. Det er mer og mer som tyder på at bogastøene har sin start allerede i eldre steinalder og at fangstgravene er langt senere installasjoner fra jernalder og middelalderen. Det er ikke sikkert at de har vært brukt til samme tid i det hele tatt.

Pilen er symetrisk bladformet med rester av skaftet innerst på tangen. En liten stump av skaftet var også bevart.
Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.