Runeinnskrifter i Sunndal

Før det latinske alfabetet vi bruker i dag kom i alminnelig bruk var det i stedet Runer som var det alminnelige skriftspråket. Rune betyr hemmelighet og i den første tiden runer var i bruk i Nord-Europa var nok runene forbeholdt noen få. Utover i vikingtiden ble de allemannseie, men var fremdeles forbundet med trolldom og spesielt runelærde menn ble tillagt stor makt. Utover i middelalderen var runer det alminnelige manns skriftspråk, mens det latinske alfabetet mest var i bruk av kirkens menn og de få med god utdanning.

Også i Sunndal brukte man nok runer i eldre jernalder og vikingtid, men vi har ingen funn av runeinnskrifter fra den tiden her. Eldre kilder sier at en stein med uleselig skrift ble funnet på gravfeltet på Liahjell øverst i Sunndal. Dette kan ha vært en runestein.
Det er først i middelalderen at vi har kjente runeinnskrifter i Sunndal. Det skyldes nok mest at runene ofte ble skrevet på forgjengelig materiale slik som trepinner. Den mest kjente runesteinen er minnestenen etter Bjørg Simonardoter fra Løykja. I følge eldre historier skal steinen ha blitt funnet i nærheten av Vedalen nordvest for Leikvin. Derfra ble den fraktet til kirkegården, lagt med skriftsiden ned og brukt som trappestein i inngangspartiet. I 1868 ble runesteinen gjenfunnet under arbeid med kirkegården. Inne i Kristiansund vakte den stor begeistring. B. E. Bendixen som var mer enn vanlig interessert i gamle ting reiste innover til Sunndal for å tolke steinen. Der sto det Bjørg Simunardotter. I 1871 fotograferte Bendixen steinen og tok den med til Kristiansund hvor den senere også ble avtegnet. Runene var noe slitt og korsfiguren var vanskelig å se, men avtegningen viste dem tydelig. Bjørg er slik det første kvinnenavnet vi vet om fra Sunndal og far hennes Simon er den første sunndalingen som er beskrevet skriftlig i Sunndal. Navnet Bjørg er ikke kjent fra andre skriftlige kilder i middelaldernorge slik at runesteinen på Løykja er den eneste kjente kilden som viser at det var i bruk i Norge i middealderen

Hvem var Bjørg og Simon? De som samlet sammen opplysninger om steinen kunne berette at i følge bygdesagnet var steinen lagd til minne om en kvinne som drepte barnet sitt og ble henrettet nede på Sunndalsøra. Men få viste jo om steinen før dem ble gjenfunnet i 1868 så hvor kommer den historien fra? Kanskje er det et sagn som er blitt knyttet på steinen etter at den ble funnet i 1968 eller før den ble flyttet fra Vedalen. En synderske i middeladeren ville ikke fått en stor stein med et kors reist etter seg på eller utenfor kirkegården. De skulle gravlegges umerket. Mer sannsynlig er det at det var en kvinne med nokså høy posisjon i samfunnet. Det var slett ikke alle forunt å få en runestein reist etter seg. I middelaldersamfunnet var det mannen som var overhodet på gården, men hvis han døde uten en myndig etterkommer ble enken overhodet på gården. Kanskje var det en mektig enke steinen ble reist etter? En annen mulighet er at Bjørg var enearving på en gård. Da hadde hun betydelig makt og selv etter hun ble gift er det rimelig å regne med at hun hadde en finger med i spillet. Kanskje er det mer spennende muligheter, er det en mann som har reist steinen over en elsket kone eller datter? En sønn som ville hedre sin mor langt mer en samfunnets normer tilsa? Ligger det en tragisk og spennende historie med romantikk og drama bak steinen? Det er spennende å fantasere om.

Steinen fra Løykja ble ødelagt når tyskerne bombet Kristiansund. Men før den tid var det gjort forsøk på å få den tilbake til Sunndal. Per Hoel ville gjerne den skulle stå på museet og det skal ha nærmet seg enighet om saken før den ble ødelagt. Etter dette ville han gjerne få lagd en kopi, men det ble ikke gjennomført mens Per Hoel var formann i Museumslaget. I stedet lovte Erling Torske, Per Hoel å få satt opp en kopi. Han var leder i Museumslaget en stund etter at Hoel trakk seg tilbake. Som sagt så gjort. Museumslaget fant en stein i Hafsåsen som ble fraktet til A.S. Eides Steinindustri, der den ble tilhugd og runene ble rista. Vi vet ikke sikkert hva navnet på runeristeren var, men eierne var Ingvar og Edvin L. Eide så kanskje var det en av dem. Prislappen kom på 4560 kroner.

Når steinen var ferdig ble den avduket på Leikvinstemne 28. juli 1985 med en høytidelig seremoni av Tora Mæhle, datter til Per Hoel. Den dagen feiret også museumslaget seg selv, de var 50 år. Bare fire dager tidligere hadde Alf Engen satt opp steinen, det kostet 1962 kroner.

Løykjasteinen har ikke vært den eneste i Sunndal. Glükstad skriver at det skal ha vært funnet en stein med runer på Liahjell, men at denne steinen er gått tapt. Kanskje er den blitt bygd inn i en mur den også? Vi vet ikke hva som har stått på den, men som regel er det ett navn eller ”NN rista runer over NN”. Ofte kan det se ut som det har vært like viktig å vise navnet på den som har reist steinen som navnet til den steinen ble reist til ære for. I tillegg til runesteiner ble det også reist bautasteiner. Nede på Hov og Åker skal det ha stått to bautasteiner som så sent som på -60 tallet var å finne på hver side av inngangen til Hovskirka, Dit var de blitt flyttet for å bli en del av kirkegårdsmuren. Hvor de er blitt av etter at inngangspartiet ble forandret er vanskelig å si. Kanskje er de et sted i muren fremdeles.

"Ivar smed gjorde meg, men Maria eier meg"

Det er på Hov vi finner den andre runeinnskriften fra Sunndal. Som så vidt nevnt er det ikke bare på steiner man har ristet runer. Den andre av de kjente runeinnskriftene fra Sunndal ble faktisk ristet på en kirkenøkkel. Nøkkelen var lagd til Hovskirka og med den hyppigheten kirkene på Hov har blitt erstattet (bare på 1800 tallet sto 3 kirker på Hov) er det ikke godt å si hvilken kirke den har tilhørt. Vi vet at den må ha blitt reist i middelalderen. Deler av innskriften er slitt siden den er plassert der man også måtte holde for å låse opp og igjen, men den lar seg tyde. På nøkkelen står det ”Ivar smed gjorde meg, men Maria eier meg”. Sannsynligvis er det den bibelske Maria det er snakk om siden det er en kirkenøkkel. Det kan tyde på at Hovskirka var mariakirke i middelalderen. Nøkkelen skal ha blitt samlet inn til Bergen Museum i 1904. Den er smidd som et rør som er hult helt opp til overgangen mellom skaft og håndtak på nøkkelen. Her er det profilert. Selve håndtaksringen på nøkkelen er nærmest formet som et hjerte, kanskje nok et tegn på Maria? Innskriften står skrevet rundt ringen. Denne innskriften forteller mer enn innskriften på Løykja. Vi vet at det var en smed i Sunndal i middelalderen som het Ivar. Han var dyktig nok til å lage låser og nøkler. Oftest er det samme smeden som leverte alt metallarbeidet til en bygning, så det har nok vært et lukrativt oppdrag for Ivar. På den annen side er det slett ikke sikkert at det var betalt arbeid det dreide seg om. På Tingvoll er det en runeinnskrift i kirka som viser at den ble finansiert av en privatmann for å sikre frelse i etterlivet. Kanskje var også smedarbeidet til Mariakirka på Hov en slik gave.

I 1380 har vi kilder som kaller nedre del av Sunndal for Hofs sokn. Nøkkelen med runene kan godt være fra denne tiden. Kirka på Hov er da begynt å bli viktigere enn Løykjakirka.

Det hadde vært fint å få lagd en kopi også av denne innskriften på museet. Kanskje lar det seg gjøre å låne den ekte også. Det er få rester fra Sunndals middelalderkirker å finne og nøkkelen er en av dem som hadde vært lett å stille ut.

Denne artikkelen kom i stand mye ved hjelp av Tora Mæhle som sendte meg flere opplysinger om steinen. Det er også riktig å hedre den som hedres bør i denne sammenhengen. Anskaffelsen av en kopi av runesteinen på Løykja skjedde mye gjennom arbeidet til Erling Torske som da var leder i Museumslaget.