Hov - gården, hovet og kirken

Hov Kirke, to ting som nærmest er motsetninger av hverandre. På Urgermansk, tilbake i tiden før kristus betydde det en høyde, navnet betyr “gård” på tysk, men har i løpet av vikingtiden her i Norden fått betydningen av et sted med en bygning der de norrøne gudene blir dyrket. Det var gjerne på slike steder man fortsatte å dyrke kvitekrist fra slutten av vikingtiden. Kultkontinuiteten gjorde det lettere å innføre den nye religionen, og stedene var jo også gjerne sentralt plassert slik at det var praktisk. Propagandamessig var det også hensiktsmessig, det viste hvordan kristendommen hadde seiret over hedendommen. I Sunndal kommune er det tre steder kirkene har blitt plassert ved fortidens religiøse steder, Ålvund (nedlagt i middelalderen), Løykja (nedlagt 1685-1707) og Hov. Det var derfor med spenning vi satte i gang med arkeologiske undersøkelse ved Hov.

Nykirka på Hov innvies i 1887. Foto: O. J. Gravem d.e, fra Sunndal bygdemuseums fotosamling

Nytt gammelt fiskeutstyr på Leikvin del 2

Tiden fra rundt 1900 og fram til 1945 var det en rivende utvikling i fiskesneller i England. Samtidig som flere og flere alminnelige mennesker fikk bedre råd og kunne starte å fiske ble det også flere og flere rikfolk som tok turen over til Norge for å fiske laks og ørret. Utstyret var nå etter hvert utstyrt med utløsere for kast, slitesterke bremsemekanismer og moderne materialer. Der vi før så elfenben og horn, messing og stål, var det nå kunststoff som ivorine og ebonitt, og ikke minst det dyre og eksklusive metallet aluminium.

Hardy Silex No 2, har tilhørt dirtikstlege Pettersen, Sunndal.

Nye gamle fiskesneller på Leikvin del 1

 Aura Avis skrev for en tid siden om Alf Mæhle som videreformidlet en rekke gamle gjenstander til museet gitt av Eli Melkild Larsen som hadde dem etter sin far Ingolf Larsen. Gjenstandene ble mottatt med stor takk og interesse. Vi har en spesiell interesse i det britiske laksefisket på Leikvin, men som kjent sysler vi også med de fleste andre perioder og temaer innen sunndalshistorien. Fra før hadde vi bare to eksemplarer av britisk fiskeutstyr som kunne knyttes til Sunndal, en splitcanestang fra 1909 og en greenheartstang fra 1922. Begge var laget av Hardy Brothers Ltd. De to stengene hadde tilhørt en Mr. Guiness og Hubert Wilson Fox. Men noen snelle å sette på hadde vi ikke.

S. Allcock snelle fra 1840- eller 1850-tallet. Dette er den eldste av snellene fra larsensamlingen

Husmannsfamilien på Vermøya

En gammel mann med hatt sitter med hendene om en bok. Kunstneren er Margaret Beale, født Crookshank. Mellom 1903 og 1911 tilbrakte hun somrene sammen med familien på Nyheim øverst i Sunndal. Mens hun var her malte hun mange bilder av personer i øvre Sunndal samt interiør og landskaper. Bildet av den gamle mannen er ikke ferdig, hendene er bare skissert inn med blyant, men ansiktet er levende, fullt av rynker. Beale malte minst en versjon til av dette motivet der fargene er ferdig, men fra en anen vinkel. Det er et ansikt som forteller om et langt liv med hardt arbeid utendørs. Alderdommen har innhentet ham og salmeboken gir trøst. Mannen på maleriet hadde fem barn som overlevde til voksen alder, men har i dag ingen kjente etterkommere(?).

Ole Vermøy på sine eldre dager, malt en gang mellom 1903 og 1910 av Margaret Beale.

Hovet innerst i Ålvundfjorden

 I 1309 og 1440 nevnes en Alfundynjar kirke på Ålvund. Når en kommer så langt som til reformasjonen er denne kirka borte og Ålvundeidingene har begynt å dra over fjorden til Øksendalen mens Ålvundfjordingene dro til Stangvik. Enda heter det Kjerkjehæn der kirka skal ha stått.

Fra gammelt av vet vi at det var vanlig at kirkene ble plassert der som det før hadde vært hedensk gudsdyrkelse. Slik ble det kirke på Hov og Leikvin i Sunndal. Disse stedene tilhørte gjerne den fremste mannen i nærheten. Gudsdyrkelsen ble utført på gården til den lokale høvdingen, tilberedning av store mengder mat var involvert og høvdingen selv ledet gjerne seremoniene. Men er det tilfelle for Ålvundkirka? Har det ligget et hov på toppen av Kjerkjehæn i forhistorisk tid? Om det tier de skriftlige kildene.

Kjerkjehæn. Opprinnelig var den brattere, men fyllmasse er lagt til sidene for å hindre erosjon under jorbruket.

Historien om Flå del 7,5

Einar Ivarsen Flaa arvet mye gjeld og klarte ikke å betale den, tvert om ser den ut til å ha økt. Det endte som tidligere skrevet med konkurs, men hvordan kunne det gå sånn over styr med en så evnerik og driftig mann. Lars Flaa har spekulert i om alkohol kunne ha noe med saken å gjøre. Einar har selv skrevet i «boken», et håndskrift der han forteller om seg selv og om gården, at han i perioder «vandrede i sus og dus» og at han fra «juni 1880 har jeg ikke smagt Brendevin eller andre sterke drikke for at breuse mig». I tillegg var det altså to kår, dårlig helse, en nedbrent gård i generasjonen før og gammel gjeld. Muligens er hovedårsaken at han var med på et sagbruk i Sandvika som gikk konkurs, men detaljene om dette er diffuse.

Einar I. Flaa var en mann med pengeproblemer

Elvefiske i Arbuthnotts og Cochranes tid.

Hva slags fiskeutstyr var det William Arbuthnott sto med i elva i 1869? Det får vi kanskje aldri svar på, men det er mulig å komme med antagelser og etter at Hon. Mr. Arbuthnott var ute av bildet på Elverhøy ble det tatt noen foto der fiskeutstyr er med på bildet. Det eldste er sannsynligvis et kjent bilde av en gjeng folk på trappa på Elverhøy, frua selv sittende i bakgrunnen. Her er det flere tjenere og naboer på bildet, men også et par velkledde unge herrer med fiskefluer satt fast i hattene og hver sin stang.

Utsnitt av bilde fra trappa på Elverhøy. To unge lakselorder rett etter 1880. Innklippt nedre del av en beslektet stang fra samlingen på Leikvin og beslektet snelle. Foto: O. J. Gravem de., fra fotoarkivet ved Sunndal bygdemuseum, gjenstandsfoto: Jarle Stavik, Nordmøre museum..

Historien om fiskestengene fra Gravem

 

I 2009 ble jeg kontaktet av Lars H. Gravem som hadde rodd for britene i Driva. Han hadde to stenger han ville gi til museet. Den gangen skrev jeg en liten artikkel om gaven til museet. Så ble stengene utstilt og det har de vært fram til i høst. De var de eneste stengene vi hadde å vise fram tross at det var den britiske lakseturismen som er hovedfokus for utstillingene på Leikvin. Denne høsten fikk museet tak i del av en større samling britisk fiskeutstyr for å begynne å bøte på dette. Vi skal lage en ny utstilling dedikert fiskeutstyret lakselordene brukte når de var her på Nordmøre. Dette har vært et ganske ukjent fagfelt for undertegnede med en bratt læringskurve. Etter å ha mange flere gjenstander og mer kunnskap om dem til disposisjon ble det også sett nærmere på de to stengene vi hadde fra før.

Hardy slukstang i greenheart, brukt av Hubert Wilson Fox. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.