Historien om Flå del 7,5

Einar Ivarsen Flaa arvet mye gjeld og klarte ikke å betale den, tvert om ser den ut til å ha økt. Det endte som tidligere skrevet med konkurs, men hvordan kunne det gå sånn over styr med en så evnerik og driftig mann. Lars Flaa har spekulert i om alkohol kunne ha noe med saken å gjøre. Einar har selv skrevet i «boken», et håndskrift der han forteller om seg selv og om gården, at han i perioder «vandrede i sus og dus» og at han fra «juni 1880 har jeg ikke smagt Brendevin eller andre sterke drikke for at breuse mig». I tillegg var det altså to kår, dårlig helse, en nedbrent gård i generasjonen før og gammel gjeld. Muligens er hovedårsaken at han var med på et sagbruk i Sandvika som gikk konkurs, men detaljene om dette er diffuse.

Einar I. Flaa var en mann med pengeproblemer

Lars Flaa har gått gjennom papirene som lå på Flå og lister opp de større lånesummene Einar har skyldt framigjennom årene, og som kommer i tillegg til de mange små beløpene han skyldte kjøpmenn og naboer. Her ser vi at han har lånt penger opp gjennom årene fra flere folk i Øksendal på opp til 4400 kroner bare fra en person. Disse skulle også betales tilbake og det ser det ut til at han har gjort. Betalingen til sambygdingene har altså hatt prioritet. Men det har vel ført til at en del andre betalinger kom bakpå

Lensmann Øies stempel og underskrift

Hva var det han skyldte når det nærmet seg auksjon? I et brev til sønnen Ola har han skrevet at han skyldte 4000 til opplysningsvesenets fond, 1500 til Privatbanken, 500 til Kreditbanken, 1500 til Stangvik sparebank og 1000 til lensmann Øie. I tillegg skyldte han skatter og avgifter av forskjellige slag. Spesielt gjelden til Lensmann Øie bør være sentralt å notere seg, det var nemlig lensmannen som sto for auksjoner og innkreving. Lensmannen døde og etter det var det hans enke som nå var skyldt penger. Det var altså ikke lensmannembetet Einar skyldte penger, men lensmannen personlig. Den samme som skulle inndrive gjelden på andres vegne hadde altså lånt Einar penger til å betale den. Vi skal ikke foregripe alt for mye av lensmanns øye historie, men lignende forhold har vist seg å også gjelde for en anen person som kom i økonomisk uføre på denne tiden, nemlig Lars Hoås på Elverhøi. Også her har Øye lånt ut penger. Lensmannen satt altså på begge sider av bordet. Selv på denne tiden var dette forhold som myndighetene ikke ville ha billiget, men det ser ikke ut til at noen her har reagert på det. Antagelig har Øie lagt ut for Einar flere ganger for mindre beløp i forbindelse med de mange forlikskommisjonene han var stilt overfor. Det er fra lensmannsarkivet fra Øyes tid og som fremdeles er oppbevart på Åker der han bodde at vi får flere detaljer om gjelden.

Det første dokumentet som ligger her er skatteboken til Ivar Einarsen. Vi ser at man fremdeles betalte leidiangskatt (leding), i tillegg kom enda en nærmest antivarisk skatt: Tiende. Begge disse avgiftene hadde røtter tilbake i middelalderen, leidangen var for lengst avskaffet og bare skatten tilbake.  Så kommer Sorenskrivertoll, Lensmannstoll og Tingholdspenger. Fast skatt ble altså betalt til forsvar, kirke og forskjellige domstoler og øvrighetspersoner. Videre er det vanlig ligningsskatt, til Fogderikommunen (fylket) for vei i amtet og «riget». Utgifter til Fattigvesen, skolevesen, veivesen, snøbrøyting, øvrige og en egen jordmortoll. I motsetning til i dag gikk det direkte fram hvor mye en betalte i skatt som gikk til forskjellige samfunnsfunksjoner. Det vi kan notere oss er at Ivar Einarsen for det første betalte avdrag i stedet for hele beløpet og for det andre hele tiden ble skyldig skatt. Hvem var det som tok i mot skatten? Den siste oppføringen er fra 1875 og det er lensmann Øye som har underskrevet. Einar må altså foruten gjeld arvet nesten fra 1600-tallet ta over skattegjelden til faren og 600 spesidaler ordinær gjeld oppå det igjen. Likevel får Ivar Einarsen et romslig kår på gården og farfaren som enda levde hadde også kår som han overtok. De to tidligere generasjonene på gården satt med bortimot en tredjedel av gårdens ytelser den første perioden Einar Ivarsen drev gården.

Skatteboken til Einar I. Flaa

Lars Flaa har skrevet at han mente det var rundt 1893 det var auksjon, men vi må tidligere enn det for den første auksjonen på Flå. I papirene etter lensmann Øye har vi nemlig listen over hvem som har kjøpt noe på en auksjon på Flå i 24. juni 1879. Her var det folk fra Nerdalen, Øksendalen og Ålvundeidet. Lensmannen sto for auksjonen og noterte hvor mye den enkelte betalte, slik ser vi at Einar selv har kjøpt noe på auksjonen, sikkert noe han ikke ville miste, og at også Lensmann Øye har kjøpt noen småting selv. Til salgs var blant annet 4 ploger, 2 hester, vogner, skap, ovner, stoler, dreiebenk med redskap «med meget mere». Dette var en «frivillig» auksjon i motsetning til det som skulle komme senere. Einar trengte å frigjøre kapital for å betale sine mange lån.

Einar skyldte ikke bare penger til banker. Han var også hele tiden skyldig mindre beløp til diverse folk antagelig for ting han hadde kjøpt av dem som han ofte ikke betalte. Det beløp seg da renter og når det kom til forlikskommisjonen ble det lagt på diverse omkostninger som i mange tilfeller var mer enn det opprinnelige beløpet:

14. oktober 1885 undertegner Einar et gjeldsbrev på kr 65,53 til Lars Stenersen Jordal. Det blir betalt tilbake deler av beløpet året etter, men i 1888 er det fremdeles omtrent halvparten igjen og han blir stevnet for folikskommisjonen.

1. juli 1886 er det møte i forlikskomisjonen om 200 kroner Einar skylder til landhandler Henriksen. Øie møter på Henriksens vegne, Ole Hjelle møter for Einar Flaa. Einar skal etter dette innen 8 uker betale tilbake med 5% årlig rente. I tillegg kommer omkostninger på 20 kroner. Betaling skal skje til lensmann Øie.

6. Juli 1887 kjøper Einar ost og kaffe hos Lensmann Hole (Frøya?). I alle fall osten skulle en vel tro at Einar skulle være selger av i stedet for motsatt. Var det ledd i arbeidet Einar hadde med å forbedre geitostprosuksjonen på Flaa? Det opprinnelige beløpet er på 8,76 kr med frakt. Men Hole får ikke pengene sine og det ender med forlikskommisjon året etter. Da er beløpet endt opp på 18 kroner i stedet med renter og kommisjonens avgifter.

11. juli 1887 skriver Knud Elefsen Solbjørg til Lensmann Øie. Han ber om at lensmannen skal ta kontakt med Einar Flaa da han ikke har svart på Elefsens brev der han ber om betaling for deler av et beløp Einar skylder. Året etter undertegner Einar på at han virkelig skylder penger, 31,77 kr, som han skal betale innen rimelig tid.

2. februar 1888 ble det holdt «eksekutionsforretning» etter forlangende av landhandler Henriksen igjen. Denne gangen på kr 34,98. Han har vel sikkert fått pengene sine for 1886, men enten er det tatt opp ny kredit eller det er igjen noe av det. Betaling til Lensmann Øie innen 8 uker, den vanlige renten på 5% gjelder.

Senere på året i 1888 går landhandler Henriksen konkurs og det er nå konkursboet som forsøker å få penger fra Einar. Med omkostninger er beløpet fra februar blitt til 51,62 kr, men det ender opp med å bli det opprinnelige beløpet.

Pengene som skyldes blir betalt uten auksjon for Einar skriver til lensmannen at han har fått slått sammen to mindre lån i Stangvik sparebank og deretter fått lånt en ny sum til å dekke det han skylder både til Henriksens konkursbo og landhandler Virum. Han sender også 125 kroner i november, sikkert for å dekke anen gjeld.

2. mars 1888 ble det hold «eksekutionsforretning» etter forlangende av Iver. E. Aaker «for at søge udlæg hos Einar Iversen Flaa for gjeld…». Låneavtalen som var forfalt «bestyredes af lensmand Øie i overvær af underskrevne vidner». Det endte da med at «lensmann Øie bemyndiges til at afholde den forlangte auktion». Summen som skulle dekkes inn var 100,36 kr. I et brev skrevet i begynnelsen av Juli sender Einar 70 kroner til Øie og ber ham ordne opp med resten da han alltid har fått god hjelp fra lensmannen. Det er vel slike transaksjoner som har gjort at Einar skyldte Øie Penger. Iver Åker bekrefter senere å ha mottatt pengene via lensmann Øie.

5. april er det nok en eksekutionsforretning. Øie representerer landhandler John Virum for et beløp på 8 kroner. På sommeren er enda ikke beløpet betalt og det begjærs auksjon.

3. mars 1889 er det nok et møte hos forlikommisjonen denne gangen om et beløp på 40 kroner til Guru Endresdatter Grytnes. Det dreier seg om oppgjør for fire geiter.

3. juli 1890 har et avskrift blitt gjort over avtale der Einar Flaa og plikter å betale Oplysningsvesenets fond 180 kr innen 8 oktober samme år. Pengene betales til lensmann Øie. Rentene er 4,5% årlig gjeldende fra Januar 1890. Vitner er I. Thoresen for Oplysningvesents fond, Ivar L. Gravem for Einar Flaa og O. Wennevold har stått for avskriften.

I februar 1892 blir Einar stilt ansvarlig i forlikskommisjonen for en gjeld på kr 2,40 til Mustad & Søn.

I samme mappe ligger kopi av et brev der P. Øie søker om et lån på 800 kroner i Surnadal sparebank. Det var banken i hjembygda og han lover at han har gode kausjonister. Hvorfor er dette brevet i mappen tilhørende Flå? Samme søknad går til Ordfører Vestre i Haram. Kanskje er det disse pengene Øie senere har lånt ut til Einar siden brevene ligger i mappen. Men hvorfor sende en låneforespørsel til Haram kommune? Det var for øvrig ingen penger å få fra Sunnmøre og svaret fra Surnadal foreligger ikke.

Hva har Einar kjøpt siden han skylder penger hele tiden? Det er ikke alltid så godt å si, men hos Guru Grytnes er det geiter han har kjøpt. Som sikkerhet for betaling etter de forskjellige eksekusjonsforretningene har Einar stilt kuer og geiter. Han har også måttet betale med kuer og geiter i mangel av rede penger i de fleste tilfellene nevnt over. Hverdagsutgiftene kunne ikke dekkes, og da var i alle fall lånene umulig å klare opp med. Men slike transaksjoner førte til at betalingsdyktigheten ble dårligere ved neste korsvei.

Det blir auksjon(er)

Lørdag 5 mars 1892 kan vi lese i Norsk Kundgjørelsestidende følgende:

Auktion.

Torsdagen den 31te Marts førstkommende Kl. 5 Eftermiddag vil, efter forlangende af Fogden i Nordmøre paa det Offentlige Vegne, offentlig Aution blive afholdt i Lars Husbys Hus paa Sunndalsøren over Einar Iversens til Opplysningsvæsenets Fond pantsatte Gaardpart Flaa i Øksendals Thinglag (…) Konditionerne erfares ved Auktionen i Anledning af hvilken alle Vedkommende varsles om at varetage sit Tarv.

Sunndals & Øksendals Lensmandsbestilling, 25de Februar 1892

 

I 1892 var det altså det skjedde. Foranledningen er et brev sendt til Sorenskriveren på Nordmøre 5 februar der det blir krevd tvangsauksjon over «Einar Iversens til Oplysningsvesenets  fond pantsatte gaardpart Flaa i Øksendals Thinglag». 

Det er ikke så rart at det er vanskelig å vite om 1892 eller 1893 er året for auksjon. For ifølge papirene er begge riktige. Sakfører Borchgrevink i Molde har spurt om utskrift av auksjonsprotokollen fra auksjon i april 1893 i saken M. Langseth mot Einar Flaa. Auksjonen i 1892 var altså sannsynligvis bare for å betale Oplysningsvesenets fond. De andre var dermed enda ikke betalt. Borchgrevink kaller nå Einar inn til forlikskommisjonen i Øksendal for å avgjøre betalingen av kr 4,50 til M. Langseth. I 1893 er det altså enda en auksjon der gården blir kjøpt av Einars venn John Erstad. Etter 1893 er det på Erstad man betaler gjelden til flågården, noe Ola Flaa som arbeider i Amerika for å sende penger hjem er lite glad for. Det blir sendt penger hjem fra Amerika jevnlig, men slett ikke alt går til å kjøpe tilbake gården fra Erstad. Dermed blir etter hvert beløpene fra Ola Einarsen sendt direkte til Erstad i stedet for via Einar Flaa. Selv etter at folket på Flå har kjøpt gården tilbake er det gjeld i mange år framover. Heldigvis var Ola Einarsen en bedre økonom en faren sin slik at det til slutt ble gjeldfritt.