Noe av det kjekkeste med å jobbe på museum er formidlingen, i alle fall når det går det er lydhørt og interesert publikum. Når det er skoleklasser som er på museet er det sjelden et problem, på Leikvin har vi så mye interessant at elevene fort blir fenget, så også mandag 23 april. Da var det en gjeng med håpefulle 4.klassinger fra Sande skole som var oppmøtt ved museet på Leikvin. Klassen hadde syklet fra Sande og samlet seg spente rundt arkeolog og museumsbestyrer Jarle Stavik (undertegnede) som fortalte elevene hva en arkeolog gjør på. Ryktet hadde gått om at de skulle få lov til å hjelpe til å finne ekte gamle ting.
mandag 7. mai 2012
fredag 13. januar 2012
Blood of the vikings
onsdag 2. november 2011
Arkeologer er ikke farlige, vi biter svært sjelden
(denne artikkelen har stått i Aura Avis tidligere, her er den igjen hvis noen skulle følge behov for å lese den)
Skulle du være så heldig å finne noe gammelt i gård eller hage betyr det ikke at du ikke lengre er herre i eget hus eller at gjenstander som blir funnet blir konfiskert og havner i en mørk kjeller hvor man aldri får sett dem igjen. Det er heller ikke slik i alle tilfeller at man ikke får noen slags økonomisk kompensasjon for å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom, altså ting og strukturer eldre enn reformasjonen.
Husmur fra tufta av et langhus fra Jernalderen på Ørsund i Sunndal. Her er det mulig å få tilskudd på over 10 000 årlig mot at en holder vegetasjonen nede ved beiting eller anen skjøtsel. Å ha fornminner på eiendommen kan faktisk lønne seg pengemessig.
--------------------------------------------------------------------------------
I Sunndal Kommune er det flere gravfelter og mange som er blitt borte. At det ligger et gravfelt eller lignende på eiendommen betyr ikke derimot at det er et område som ikke kan utnyttes til noe. En ubrukelig brakkmark som våre lite framsynte forfedre for tusen år siden har belemret oss med. Arkeologene er nemlig svært glade hvis du rydder området for skog og eller bruker det som beite. Det finnes også en tilskuddsordning for denne typen tiltak. Tommelfingerregelen er 1000 kroner per automatisk fredet kulturminne opp til det tyvende kulturminnet, altså maks 20 000. Ved å holde vegetasjonen nede blir kulturminnene synlige og får en større opplevelsesverdi for folk, samt at synligheten minker sannsynligheten for tilfeldig rasering av området. Slike tilskudd er kommet i stand for at det skal bli mer attraktivt for grunneierne å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom. Søknaden går til kommunen som forvalter dette gjennom SMIL ordningen, hvor en kan søke om støtte til miljøtiltak innenfor landbruket. I mange tilfeller kan man si at det kan være flere gevinster i en slik ordning. Først rydder du for skog og får ved til eget bruk eller salg. Deretter brukes området kanskje til beite slik at skogen ikke kommer opp igjen, og til slutt får man penger for å gjøre dette som i utgangspunktet allerede er fordelaktig for driveren av gården.
Overgrodd gravfelt på Hoven i Sunndal. Her er det mulig for driver eller grunneier å få 20 000 i skjøtselsmidler årlig for å hugge ned skogen og sette på beitedyr.
Det finnes også dem som rydder sine områder bare av interesse for å bevare kulturlandskapet sitt. I disse dager rydder for eksempel Ola Bræin fram overgrodde graver på Flatvad. Et vakkert område med både nyere og eldre kulturminner. Gravfeltet på Flatvad er beskjedent i forhold til det en gang har vært. De fleste gravene er jevnet ut og opp gjennom tiden havnet i rydningsrøyser steingjerder, eller blitt gravd ut av skattejegere. Opprinnelig var det plassert langs toppen av en hjell der veien og elva gikk rett nedenfor. Nå til dags har elva et annet løp og veien har ikke gått der heller på lenge. Men en gang i tiden var dette en måte for jernalderens bønder på Flatvad å vise at de var akkurat like gode som naboene. De hadde råd til å legge ned de store resursene som skal til i arbeidskraft for å gravlegge sine døde på standsmessig vis.
Gravfeltet på Flatvad, ferdig ryddet fram.
”Gjenstanden oppbevares på gården” står det av og til i arkivene om arkeologiske gjenstander. Dette er slikt som er blitt registrert, men ikke tatt inn. I en undersøkelse viste det seg at en stor del av de gjenstandene som hadde denne oppførselen var blitt borte. Neste generasjon hadde ikke hatt interessen eller ikke vist om gjenstanden. Heldigvis er det også folk som tar godt vare på slike gjenstander. I en del tilfeller har det også skjedd at arkeologer har fått høre av folk som har oppbevart uregistrerte gjenstander at de har et flott sverd eller lignende liggende. Når de prøver å finne det igjen er det forsvunnet, eller det er i mye dårligere tilstand, kanskje helt ødelagt når man ser på det igjen.
Det er ikke helt med arkeologiske gjenstander av metall og organisk materiale som hvis man forlater Shangri-La at det øyeblikkelig blir støv når tiden innhenter dem, men nedbrytingen går svært mye raskere når de forlater det miljøet de har stabilisert seg i gjennom tusen år. Spesielt organisk materiale når man er så heldige å finne det igjen vil brytes ned fort, i mange tilfeller tørke opp og sprekke eller bli til støv, man snakker da om måneder og år. Jern vil ikke brytes ned i samme fart, men vil likevel kunne bli betydelig skadet hvis det ikke oppbevares i rett klima og får konserveringsbehandling for å stoppe rustprosessen. Derfor er arkeologer gjerne mer insisterende på å få inn slikt, enn materiale fra steinalderen. Både fordi det yngre materialet faktisk er sjeldnere og fordi steinredskaper ikke brytes ned. Det blir likevel ikke praktisert noen politikk der slikt blir beslaglagt. Det viktigste er at man får gode bilder av gjenstanden og at man får vite hvor den er funnet så mest mulig kunnskap blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for flere enn bare for finneren. Gjenstander som blir innlevert behøver heller ikke å forsvinne fra kommunen for godt. På Leikvin har vi flere gjenstander fra Sunndal, også av metall, som er lånt fra både Trondheim og Oslo på utstilling. Framtidige funn folk er så vennlige å levere inn til oss planlegger vi å stille ut på museet med en gang. Så sende de inn etter et års tid til konservering. Hvis den egner seg for utstillingene våre, prøver vi å få den tilbake igjen, slik at folk får sett gjenstandene, noe man ikke får anledning til verken på peishylla eller i magasinet i Trondheim. Staten betaler også finnerlønn for den som leverer inn ting av edelmetall.
Denne øksa fra vikingtiden er kommet "hjem" til Sunndal og er nå utstilt på bygdemuseet selv om den i sin tid ble levert til Oldsakssamlingen. Ikke alt som blir innlevert går det slik med at det blir liggende usett til evig tid.
”Vi sier ikke fra om at vi har funnet noe, for da blir hele gården fredet”, kan man også ofte høre. Det er heller ikke helt riktig. Funn av enkeltgjenstander fører som regel ikke til at du ikke kan bruke området til det du allerede gjør. Om det dukker opp en steinøks i åkeren eller det viser seg at det en gang har ligget et gravfelt her blir den ikke lagt ut til brakkmark til evig tid av den grunn. Så lenge du ikke pløyer dypere enn hva du allerede gjør er det helt ok å fortsette å bruke åkeren slik som du alltid har gjort. Så da er det heller ikke farlig å si fra hvis du finner noe slik at vi i det minste får tatt bilde av det.
Flintdolk funnet på en gård i Ålvundfjord. Denne ble fotografert og befinner seg fremdeles hos finneren. Ingen arkeologer kom for å legge ned gårdsbruket eller ta fra ham gjenstanden.
Skulle det dukke opp større ting, du bygger en garasje og graver gjennom en steinalderboplass inne i tomta for eksempel eller det dukker opp en hel grav fra vikingtiden under pløyingen, betyr det heller ikke at du må betale for en kostbar utgraving. ”Ved mindre, private tiltak skal staten etter departementets bestemmelse dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren” står det i loven. Så det du driver med kan bli forsinket, det er vanskelig å unngå når man skal grave det ut arkeologisk, men det vil som regel ikke koste noe og etter at undersøkelsen er ferdig er det fritt fram å fortsette. Men da vet vi enda mer om sunndalshistoria. I mange tilfeller hvis en finner enkeltgjenstander, eller et ildsted eller en kokegrop i forbindelse med private tiltak fører ikke det til at det blir iverksatt noen utgraving heller. Det vurderes fra sak til sak etter hvor mye det er som dukker opp.
Forhåpentligvis er det enklere å kurere folk for arkeologskrekk enn for tannlegeskrekk, vi biter ikke, i alle fall ytterst sjelden.
Skulle du være så heldig å finne noe gammelt i gård eller hage betyr det ikke at du ikke lengre er herre i eget hus eller at gjenstander som blir funnet blir konfiskert og havner i en mørk kjeller hvor man aldri får sett dem igjen. Det er heller ikke slik i alle tilfeller at man ikke får noen slags økonomisk kompensasjon for å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom, altså ting og strukturer eldre enn reformasjonen.
Husmur fra tufta av et langhus fra Jernalderen på Ørsund i Sunndal. Her er det mulig å få tilskudd på over 10 000 årlig mot at en holder vegetasjonen nede ved beiting eller anen skjøtsel. Å ha fornminner på eiendommen kan faktisk lønne seg pengemessig.
--------------------------------------------------------------------------------
I Sunndal Kommune er det flere gravfelter og mange som er blitt borte. At det ligger et gravfelt eller lignende på eiendommen betyr ikke derimot at det er et område som ikke kan utnyttes til noe. En ubrukelig brakkmark som våre lite framsynte forfedre for tusen år siden har belemret oss med. Arkeologene er nemlig svært glade hvis du rydder området for skog og eller bruker det som beite. Det finnes også en tilskuddsordning for denne typen tiltak. Tommelfingerregelen er 1000 kroner per automatisk fredet kulturminne opp til det tyvende kulturminnet, altså maks 20 000. Ved å holde vegetasjonen nede blir kulturminnene synlige og får en større opplevelsesverdi for folk, samt at synligheten minker sannsynligheten for tilfeldig rasering av området. Slike tilskudd er kommet i stand for at det skal bli mer attraktivt for grunneierne å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom. Søknaden går til kommunen som forvalter dette gjennom SMIL ordningen, hvor en kan søke om støtte til miljøtiltak innenfor landbruket. I mange tilfeller kan man si at det kan være flere gevinster i en slik ordning. Først rydder du for skog og får ved til eget bruk eller salg. Deretter brukes området kanskje til beite slik at skogen ikke kommer opp igjen, og til slutt får man penger for å gjøre dette som i utgangspunktet allerede er fordelaktig for driveren av gården.
Overgrodd gravfelt på Hoven i Sunndal. Her er det mulig for driver eller grunneier å få 20 000 i skjøtselsmidler årlig for å hugge ned skogen og sette på beitedyr.
Det finnes også dem som rydder sine områder bare av interesse for å bevare kulturlandskapet sitt. I disse dager rydder for eksempel Ola Bræin fram overgrodde graver på Flatvad. Et vakkert område med både nyere og eldre kulturminner. Gravfeltet på Flatvad er beskjedent i forhold til det en gang har vært. De fleste gravene er jevnet ut og opp gjennom tiden havnet i rydningsrøyser steingjerder, eller blitt gravd ut av skattejegere. Opprinnelig var det plassert langs toppen av en hjell der veien og elva gikk rett nedenfor. Nå til dags har elva et annet løp og veien har ikke gått der heller på lenge. Men en gang i tiden var dette en måte for jernalderens bønder på Flatvad å vise at de var akkurat like gode som naboene. De hadde råd til å legge ned de store resursene som skal til i arbeidskraft for å gravlegge sine døde på standsmessig vis.
”Gjenstanden oppbevares på gården” står det av og til i arkivene om arkeologiske gjenstander. Dette er slikt som er blitt registrert, men ikke tatt inn. I en undersøkelse viste det seg at en stor del av de gjenstandene som hadde denne oppførselen var blitt borte. Neste generasjon hadde ikke hatt interessen eller ikke vist om gjenstanden. Heldigvis er det også folk som tar godt vare på slike gjenstander. I en del tilfeller har det også skjedd at arkeologer har fått høre av folk som har oppbevart uregistrerte gjenstander at de har et flott sverd eller lignende liggende. Når de prøver å finne det igjen er det forsvunnet, eller det er i mye dårligere tilstand, kanskje helt ødelagt når man ser på det igjen.
Det er ikke helt med arkeologiske gjenstander av metall og organisk materiale som hvis man forlater Shangri-La at det øyeblikkelig blir støv når tiden innhenter dem, men nedbrytingen går svært mye raskere når de forlater det miljøet de har stabilisert seg i gjennom tusen år. Spesielt organisk materiale når man er så heldige å finne det igjen vil brytes ned fort, i mange tilfeller tørke opp og sprekke eller bli til støv, man snakker da om måneder og år. Jern vil ikke brytes ned i samme fart, men vil likevel kunne bli betydelig skadet hvis det ikke oppbevares i rett klima og får konserveringsbehandling for å stoppe rustprosessen. Derfor er arkeologer gjerne mer insisterende på å få inn slikt, enn materiale fra steinalderen. Både fordi det yngre materialet faktisk er sjeldnere og fordi steinredskaper ikke brytes ned. Det blir likevel ikke praktisert noen politikk der slikt blir beslaglagt. Det viktigste er at man får gode bilder av gjenstanden og at man får vite hvor den er funnet så mest mulig kunnskap blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for flere enn bare for finneren. Gjenstander som blir innlevert behøver heller ikke å forsvinne fra kommunen for godt. På Leikvin har vi flere gjenstander fra Sunndal, også av metall, som er lånt fra både Trondheim og Oslo på utstilling. Framtidige funn folk er så vennlige å levere inn til oss planlegger vi å stille ut på museet med en gang. Så sende de inn etter et års tid til konservering. Hvis den egner seg for utstillingene våre, prøver vi å få den tilbake igjen, slik at folk får sett gjenstandene, noe man ikke får anledning til verken på peishylla eller i magasinet i Trondheim. Staten betaler også finnerlønn for den som leverer inn ting av edelmetall.
Denne øksa fra vikingtiden er kommet "hjem" til Sunndal og er nå utstilt på bygdemuseet selv om den i sin tid ble levert til Oldsakssamlingen. Ikke alt som blir innlevert går det slik med at det blir liggende usett til evig tid.
”Vi sier ikke fra om at vi har funnet noe, for da blir hele gården fredet”, kan man også ofte høre. Det er heller ikke helt riktig. Funn av enkeltgjenstander fører som regel ikke til at du ikke kan bruke området til det du allerede gjør. Om det dukker opp en steinøks i åkeren eller det viser seg at det en gang har ligget et gravfelt her blir den ikke lagt ut til brakkmark til evig tid av den grunn. Så lenge du ikke pløyer dypere enn hva du allerede gjør er det helt ok å fortsette å bruke åkeren slik som du alltid har gjort. Så da er det heller ikke farlig å si fra hvis du finner noe slik at vi i det minste får tatt bilde av det.
Flintdolk funnet på en gård i Ålvundfjord. Denne ble fotografert og befinner seg fremdeles hos finneren. Ingen arkeologer kom for å legge ned gårdsbruket eller ta fra ham gjenstanden.
Skulle det dukke opp større ting, du bygger en garasje og graver gjennom en steinalderboplass inne i tomta for eksempel eller det dukker opp en hel grav fra vikingtiden under pløyingen, betyr det heller ikke at du må betale for en kostbar utgraving. ”Ved mindre, private tiltak skal staten etter departementets bestemmelse dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren” står det i loven. Så det du driver med kan bli forsinket, det er vanskelig å unngå når man skal grave det ut arkeologisk, men det vil som regel ikke koste noe og etter at undersøkelsen er ferdig er det fritt fram å fortsette. Men da vet vi enda mer om sunndalshistoria. I mange tilfeller hvis en finner enkeltgjenstander, eller et ildsted eller en kokegrop i forbindelse med private tiltak fører ikke det til at det blir iverksatt noen utgraving heller. Det vurderes fra sak til sak etter hvor mye det er som dukker opp.
Forhåpentligvis er det enklere å kurere folk for arkeologskrekk enn for tannlegeskrekk, vi biter ikke, i alle fall ytterst sjelden.
fredag 28. oktober 2011
Ødeleggelsen av en gravrøys - fra siste hvilested til hvilested for slitne turgåere
På Flåøya er det mange gravrøyser fra hele jernalderen. Enkelte er bedre bevart enn andre og nesten alle er plasert med god utsikt til og fra sjøen. Flåøya er et atraktiv turområde og gravrøysene sammen med en rekke andre kulturminner er en del av opplevelsen langs turstien som Flåøyas Venner har merket på dugnad. På det øverste punktet av Flåøya der stien gjør en liten sving står det et fint lite skilt som sier graver. Det er to gravrøyser her, den ene mer synlig enn den andre da den sannynligvis har blitt herjet litt med gjennom tiden. Denne er omtalt allerede i 1878 av Bendixen. I en av røysene på toppen av Flåøya er detr funnet deler av en hektespenne i sølv,laget av en bøyd spiralsnodd sølvtråd fra 400 tallet. Hvilken av grasvhaugene det kan dreie seg om er usikkert antagelig ikke den som det skal handle om her.
En del turgåere har vel også brukt de flate steinhellene på toppen av graven til å sitte på etter bakken opp. Denne gravrøysen så slik ut til intill nylig:
I sommer eller tidlig i høst har noen enten ikke sett, ikke forstått eller ignorert følgende skilting som er satt opp med pilen pekende på gravrøysen 2 meter lengre borte:
Den eller de har videre bestemt seg for at de fine flate steinhellene som røysa delvis består av så klart må pyntes på for å lage en skikkelig benk og hvorfor ikke et ildsted i samme slengen. Røysa har så blitt omhyggelig ombygd på stedet til denne konstruksjonen:
Hver en stein i røysa er brukt og kanskje bare en tre stykker har fått ligge på sitt oprinnelige sted siden de tilfeldigvis lå i grei nok stilling i forhold til benken. Røysbunnen, et tynt lag med jord er blitt underlag for slitne føtter når man setter seg ned på benken, tenner opp i ildstedet og skuer ut over fjorden.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor noen vikinger for over 1000 år siden har brukt adskillig svette på å legge en avholdt forfader på toppen her med en fin markering av steiner fra det nærliggende området, sikkert valgt ut etter den lyse fargen. Utsikten er upåklagelig, og var nok enda bedre den gang, når Flåøya sannynligvis ikke var skogvokst. Denne utsikten er også desverre blitt dens bane, for en eller annen som ikke ville nyte utsikten stående har i stedet laget seg et behagelig steinsete på samme sted. Dagens byggere har sluppet all bæringen, den har forfedrene gjort før dem. Også dagens strev med stier og merking av ivrige flåøyvenner er blitt tilsidesatt av øyeblikket infall om at "her var det sikkert fint med en benk".
En tur til Flåøya er uansett verdt en tur. Den ødelagte røysa er bare en av flere som ligger langs stien som går over toppene på Øya. De fleste med god utsikt og markert tilsvarende med skilt. En av gravene er en utkastet steinrøys med to bevarte hellekister. Denne ble utgravd i sin tid, i denne var det et kranium, rester av et spannformet leirkar, en del ubestemmelige jernstykker og en kniv. Røysen er antagelig fra 400-tallet og det er fullt mulig å se hellekistene enda.
Hellekisten med en nedrast dekkstein er synlig.
En del turgåere har vel også brukt de flate steinhellene på toppen av graven til å sitte på etter bakken opp. Denne gravrøysen så slik ut til intill nylig:
I sommer eller tidlig i høst har noen enten ikke sett, ikke forstått eller ignorert følgende skilting som er satt opp med pilen pekende på gravrøysen 2 meter lengre borte:
Den eller de har videre bestemt seg for at de fine flate steinhellene som røysa delvis består av så klart må pyntes på for å lage en skikkelig benk og hvorfor ikke et ildsted i samme slengen. Røysa har så blitt omhyggelig ombygd på stedet til denne konstruksjonen:
Hver en stein i røysa er brukt og kanskje bare en tre stykker har fått ligge på sitt oprinnelige sted siden de tilfeldigvis lå i grei nok stilling i forhold til benken. Røysbunnen, et tynt lag med jord er blitt underlag for slitne føtter når man setter seg ned på benken, tenner opp i ildstedet og skuer ut over fjorden.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor noen vikinger for over 1000 år siden har brukt adskillig svette på å legge en avholdt forfader på toppen her med en fin markering av steiner fra det nærliggende området, sikkert valgt ut etter den lyse fargen. Utsikten er upåklagelig, og var nok enda bedre den gang, når Flåøya sannynligvis ikke var skogvokst. Denne utsikten er også desverre blitt dens bane, for en eller annen som ikke ville nyte utsikten stående har i stedet laget seg et behagelig steinsete på samme sted. Dagens byggere har sluppet all bæringen, den har forfedrene gjort før dem. Også dagens strev med stier og merking av ivrige flåøyvenner er blitt tilsidesatt av øyeblikket infall om at "her var det sikkert fint med en benk".
En tur til Flåøya er uansett verdt en tur. Den ødelagte røysa er bare en av flere som ligger langs stien som går over toppene på Øya. De fleste med god utsikt og markert tilsvarende med skilt. En av gravene er en utkastet steinrøys med to bevarte hellekister. Denne ble utgravd i sin tid, i denne var det et kranium, rester av et spannformet leirkar, en del ubestemmelige jernstykker og en kniv. Røysen er antagelig fra 400-tallet og det er fullt mulig å se hellekistene enda.
onsdag 17. august 2011
Når er sverdet fra? De mange typene av norske vikingsverd
Det finnes mange typer sverd fra vikingtiden. Sverd som det meste anet fra fortidens utstyr er en moteting. Derfor kan en ofte se omtrent når et sverd er fra. Jan Petersen "De Norske Vikingsgsverd" fra 1919 er tross en etter hvert anseelig alder den grunnleggende autoriteten på norske sverdtyper. Ofte ser man sverd referert til som et Petersen type H for eksempel. Han gjorde forøvrig det samme for økser og spyd, også det i samme bok. Her er en kort oversikt over pettersens sverdtyper, de aller fleste er vanskelig å skaffe replika av i dag.
Enegget sverd med svært liten eller manglende underhjalt. Pettersen har ikke gitt disse sverdene en type. De er vanlige på vestlandet og er en viderutvikling av skramsaksen til full sverdlengde med bare en egg. Disse sverdene er fra merovingertiden, men noen kan strekkes seg inn i begynnelsen av vikingtiden. Det ene sverdet er forøvrig omtrent identisk med en modell som blir solgt i dag og mye brukt i blankvåpenkamp.
Petersen Type A.
Typisk for enden av merovingertiden og begynnelsen av vikingtiden ca. 700-800 e.kr
Petersen type B sverd.
Typisk for slutten av merovingertiden og begynnelsen av vikingtiden ca 700-800 e.kr. Både eneggende og tveeggede sverd av denne typen er funnet.
Petersen type C sverd.
Vanlig i hele landet ca 800-850. På vestlandet mest funnet som eneggede sverd.
Petersen type D sverd.
Oftest rikt utstmykket med sølv og bronse. Antagelig er sverdformen kommet fra utlandet. Ca 850-900 e.kr. I vekt forøvrig det tyngste av vikingsverdene med sine massive hjalt.
Petersen type E.
Typisk dekorert med prikkornament. Mest vanlig i trøndelag pg på østlandet. ca 800-850 e. kr
Petersen type F.
Finnes både med en og to egger. Mest vanlig på østlandetCa 800-850 e.kr
Petersen type G sverd.
Uvanlig sverd, bare funnet på østlandet.
Petersen type H.
Den mest vanlige formen vikingsverd i Norge. Finnes som både en og toeggede sverd. Ofte med sølv eller bronse ornamenter, i funn vises ofte disse bare med rillene i stålet som har blitt lagd for å få edelmetallet til å sitte. Ca 800-950 e.kr.
Petersen Type I sverd.
Ca 850-950 e.kr. Mest funnet på østlandet.
Petersen type K.
Ca 800-900 e.kr. Utenlandsk opprinnelsen.
Petersen Type L sverd.
Oftest belagt med sølvornamentikk. Angelsaksisk opprinnelse. Fra slutten av 800 og begynelsen av 900 tallet. Armourclass har en fin replika av et slikt sverd til salgs.
Petersen type M.
Den nest mest vanlige typen vikingsverd etter H-typen. Omtrent aldri ornert. Fra ca 850 til litt etter 900 e.kr
Petersen Type N.
Sjelden sverdform fra ca 850-900 e.kr.
Petersen type O.
Sen vikingtid ca 900-950 e.kr. Utenlandsk opprinnelse.
Petersen Type P sverd.
Hjaltene er belagt med sølv eller bronse. Sverdene er importert. Ca 900-950 e.kr.
Petersen type Q.
Ca 950-1000 e.kr.
Petersen type R.
Importsverd. Av og til med innskrift på bladet. Fra midten av 900-tallet.
Petersen type S.
Import. Oftest rikt dekorert. Noen med innskrifter på bladet, oftest da Ulfbert innskrift. Finnes i hele skandinavia. 900-950 e.kr.
Petersen type T.
Ca 950-1030 AD.
Petersen type U. 900 tallet.
Petersen type V.
900-tallet.
Petersen type W.
Hjaltene er av støpt bronse. Tidlig 900 tall.
Petersen type X.
Sen vikingtid. 950– 1050 e.kr
Petersen Type Y.
Ca 1000 e.kr
Petersen Type Z.
Sen vikingtid ca. 1000 til vikingtidens slutt. Kanskje inn i middelalderen.
Pettersen type Æ.
Sen vikingtid ca. 1000 til vikingtidens slutt. Kanskje inn i middelalderen.
Typisk for enden av merovingertiden og begynnelsen av vikingtiden ca. 700-800 e.kr
Typisk for slutten av merovingertiden og begynnelsen av vikingtiden ca 700-800 e.kr. Både eneggende og tveeggede sverd av denne typen er funnet.
Vanlig i hele landet ca 800-850. På vestlandet mest funnet som eneggede sverd.
Oftest rikt utstmykket med sølv og bronse. Antagelig er sverdformen kommet fra utlandet. Ca 850-900 e.kr. I vekt forøvrig det tyngste av vikingsverdene med sine massive hjalt.
Typisk dekorert med prikkornament. Mest vanlig i trøndelag pg på østlandet. ca 800-850 e. kr
Finnes både med en og to egger. Mest vanlig på østlandetCa 800-850 e.kr
Uvanlig sverd, bare funnet på østlandet.
Den mest vanlige formen vikingsverd i Norge. Finnes som både en og toeggede sverd. Ofte med sølv eller bronse ornamenter, i funn vises ofte disse bare med rillene i stålet som har blitt lagd for å få edelmetallet til å sitte. Ca 800-950 e.kr.
Ca 850-950 e.kr. Mest funnet på østlandet.
Ca 800-900 e.kr. Utenlandsk opprinnelsen.
Oftest belagt med sølvornamentikk. Angelsaksisk opprinnelse. Fra slutten av 800 og begynelsen av 900 tallet. Armourclass har en fin replika av et slikt sverd til salgs.
Den nest mest vanlige typen vikingsverd etter H-typen. Omtrent aldri ornert. Fra ca 850 til litt etter 900 e.kr
Sjelden sverdform fra ca 850-900 e.kr.
Sen vikingtid ca 900-950 e.kr. Utenlandsk opprinnelse.
Hjaltene er belagt med sølv eller bronse. Sverdene er importert. Ca 900-950 e.kr.
Ca 950-1000 e.kr.
Importsverd. Av og til med innskrift på bladet. Fra midten av 900-tallet.
Import. Oftest rikt dekorert. Noen med innskrifter på bladet, oftest da Ulfbert innskrift. Finnes i hele skandinavia. 900-950 e.kr.
Ca 950-1030 AD.
900-tallet.
Hjaltene er av støpt bronse. Tidlig 900 tall.
Sen vikingtid. 950– 1050 e.kr
Ca 1000 e.kr
Sen vikingtid ca. 1000 til vikingtidens slutt. Kanskje inn i middelalderen.
Pettersen type Æ.
Sen vikingtid ca. 1000 til vikingtidens slutt. Kanskje inn i middelalderen.
onsdag 18. mai 2011
Perioderiktig viking del 4 - 1000-tallet
Mammenstilen fortsatte utover på 1000 - tallet. En av de mest typiske mammenstil stykken er fra en beinholk fra Årnes i Møre og Romsdal.
Som en ser på gjenstanden er kroppen tykkere, gjerne med fyll i forhold til jellingstilen.
Dette dyret er typisk for mammenstilen og er å finne i mangt et moderne viking ornament.
Mammenstilen har navnet sitt fra Mammenfunnet, en søvforsiret øks. Danøksen er typisk fra sen vikingtid.
Etter mammenstilen kommer ringerikestilen. Navngitt etter en gruppe billedstein fra Ringerike. Her finner man smale blomsterranker kombinert med dyrornamentikk. Et stort firfotet dyr er ofte sentralt, gjerne en stilisert løve.
Ringerikestil på en vindfløy fra en kirke. Før det antagelig vært brukt som "dragehode" i enden av et skip.
Her en nål i ringerikestil for den stilsikre kvinne fra begynnelsen av 1000-tallet.
Overgangen mellom vikingtid og middelalder kommer urnesstilen. Karakteristisk er slanke dyr med og tynne trådlignende bånd. Stilen fortsetter inn i middelalder hvor den har hovedtyngden.
En nål i urnesstil.
Pyntenål i urnesstil.
Når det kommer til sverd er det type O og X som gjelder.
Type O sverd fra Armourclass.
Type X sverd fra sen vikingtid/middelalder. Sverdet på bildet er fra Albion.
Etter mammenstilen kommer ringerikestilen. Navngitt etter en gruppe billedstein fra Ringerike. Her finner man smale blomsterranker kombinert med dyrornamentikk. Et stort firfotet dyr er ofte sentralt, gjerne en stilisert løve.
Overgangen mellom vikingtid og middelalder kommer urnesstilen. Karakteristisk er slanke dyr med og tynne trådlignende bånd. Stilen fortsetter inn i middelalder hvor den har hovedtyngden.
Når det kommer til sverd er det type O og X som gjelder.
Perioderiktig viking del 3 - 900-tallet
Borrestilen fra 800-tallet fortsetter utover i begynnelsen av 900-tallet. Type H sverdene er også vanlige fram til ca 950. På begynelsen av 900-tallet overlapper en anen stil, Jellingstilen, med borrestilen. I gokstadgraven er det funn av begge. Jellingstilen preges av dyreornamenter som slynger seg sammen gjerne med jevnbrede kropper og tynnere lemmer som alle slynger seg sammen langs lengdeaksen på gjenstandene. Stilen kan finnes fra slutten av 800-tallet kanskje så tidlig som 860 og fortsetter til siste halvdel av 900-tallet.
Skålspenne i jellingstil.
Anheng i jellingstil.
Nål i jellingstil.
Sverdknapp fra funn i Haitabu. Mønsteret er i jellingstil. Typen finnes til salgs noen steder.
Når det kommer til sverdene kan man altså fortsette å bruke type H sverdene fra 800-tallet. De blir avløst av K-sverdene. Sverdet på bildet finnes til salgs hos Jeldragon.
Utover 900-tallet kommer daneøksen i bruk, en øks med langt skaft og stort økseblad, en del med kunstferdige dekorasjoner.
Den eneste komplette hjelmen fra vikingtiden er fra 900-tallet. Gjermundbuhjelmen var et av mange fine funn fra Gjermundbu og den er brukt av moderne vikinger over alt.
Etter jellingstilen tar slutt starter mammenstilen som er en fortsettelse av jellingstilen bare med bredere mer organiske dyrekropper. Trekk med planteornamentikk kan komme inn på gjenstandene, en inflytelse fra det store utland. Mammenstilen ble brukt fra 950 tallet og utover på 1000 -tallet. Mer om den under neste innlegg.
Utover 900-tallet kommer daneøksen i bruk, en øks med langt skaft og stort økseblad, en del med kunstferdige dekorasjoner.
Etter jellingstilen tar slutt starter mammenstilen som er en fortsettelse av jellingstilen bare med bredere mer organiske dyrekropper. Trekk med planteornamentikk kan komme inn på gjenstandene, en inflytelse fra det store utland. Mammenstilen ble brukt fra 950 tallet og utover på 1000 -tallet. Mer om den under neste innlegg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)