Eldste huset i Ålvundfjorden og et frammifrå eldhus

 

Stabburet på Rykjem er delt i to med plass til mye mat. Den eldste delen er delen til venstre. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Høyt over fjorden på en grusrygg etter istiden med utsikt langt mot flere retninger ligger Rykkjem.

Rykkjem, også skrevet Røkkum, er først nevnt i skriftlige kilder i 1590. Gården er nok langt eldre enn dette og er antagelig blant områdene som først ble bosatt i Ålvundfjorden. Gårdene Ålvund, Hals, Rykkjem og Nes ligger etter hverandre på høydedrag over fjorden, de tre sistnevnte er alle plassert på toppen med utsikt langt ut over fjorden med lettdrenerende jord godt egnet for de første jordbrukerne i området. Det som var bra for de første bøndene fortsatte å gjelde utover mot moderne tid. En flintspiss ble funnet i jorden et sted på Rykkjem og innlevert av daværende gårdbruker Martinus Røkkum, den kan stamme fra tiden da de første jordbrukerne slo seg ned i Ålvundfjorden.

Flintspiss fra slutten av yngre steinalder. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU-Vitenskapsmuseet.

Rykkjem er et spesielt gårdsnavn. «-em» i Rykkjem er en fortkortelse for «heim», en relativt vanlig ending på landsbasis. Sagnet om hvordan navnet oppsto forteller at alt folket på gården døde i svartedauden. Så nær som ei jente. Da brant gården og jenta rodde over til Årnes og møtte den eneste overlevende der og hun skal da ha sagt at «det ryk heim». Derfra skal navnet komme, men i virkeligheten er nok navnet langt eldre. Forleddet i Rykkjem er ikke å finne på noen annen gård i landet og betydningen er ukjent, det tyder på en anselig alder siden ordet ikke er å finne i språket i vikingtiden. Heimgårdene ligger spredt noen få rundt i nåværende Sunndal kommune og tilhører det eldste sjiktet med gårdsnavn Gravem, Ottem og Rykkjem. Flere er det ikke. Navnene oppsto antagelig en gang i eldre jernalder, altså før 650 e. Krf.  Mest sannsynlig kom det folk til området Rykkjem ligger i dag ikke senere inn Bronsealderen hvis vi skal ta utgangspunkt i hva vi vet om -heimgårder ellers i fylket. Men navnet har vi ikke noe belegg for å si at er så gammelt. Noen gravrøyser i skogen vitner i alle fall om bosetting i jernalderen. På et tidspunkt, antagelig i middelalderen eller tidlig nytid har folket på Rykjem laget en kavlveg på myra. Den ble funnet igjen under grøfting i 1990. Hvor den har gått videre vet man ikke, men sannsynligvis forbandt den Rykkjem landveis med Hals og innover mot Ålvund og kirka som sto der på den tida. Ellers er kildene er sparsommelige helt til vi kommer ut på 1600-tallet.

Stabbursbygging på Rykkjem

Den første som bodde på Rykkjem som er beskrevet i kildene er Jon Rekem i 1610. I 1667 var det stangvikkirken som eide gården og sannsynligvis var også Jon leilending under presten. Hadde det ikke vært for de fysiske sporene han etterlot seg ville Jon Rekem bare ha vært ett navn. Men Jon fikk bygd et nytt stabbur på gården. Det var i en etasje med loft og svalgang. Det ble tømret fra forholdsvis grove stokker og av en dyktig håndverker. Hvorvidt Jon selv var med som tømrer vet vi dessverre ikke.

Fylkeskommunen har tatt årringdateringer fra hele bygget og vi vet slik en hel del om når de enkelte delene av stabburet ble bygd. Den eldste dateringen vi har av stabburet viser at stabburet ble satt opp i 1615 i Jons tid. Det var lavt under taket og i 1655/1656 ble det lagt til en høyde til på stabburet. Så ble det enklere å bevege seg der inne. Restene etter gulvbjelkene og sperrene til taket finnes fremdeles fra den tiden stabburet først ble satt opp. Den gangen var kanskje trappa opp til andre etasjen i en svalgang ved inngangen til første etasjen.

Nåvhodene på stabburets eldste del er typiske for perioden før 1650. Legg merke til at innhogget (kinningene) mot knuten er bredere på topp av stokken enn hogget nedenfor. Dette er også typisk for perioden. Vi ser også flyttmerker på ene stokken. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Rester etter laver bjelkelag i gangen. Denne gangen var en gang en svalgang. Det som er kledd igjen med moderne bordkledning nå, var åpent og en trapp gikk opp til andre etasjen her. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Vi vet ikke sikkert hvem som bodde på Rykkjem i 1656, når stabburet ble lagt på noen omfar, men ti år etter var det i alle fall en Kristen Hanson som bodde her. Gården var da brukt til bopel for presteenken. Men hun var blitt gift med den nye presten og i stedet fikk dennes svoger bo her. Grunnen til at vi vet dette er at er at presten i Stangvik, som var gift med Kristens svigerinne, anla sak mot ham da han ikke betalte det han skyldte ham, over 59 riksdaler. Det var en del penger. Var det reparasjoner og utbedringer på gården det var gått til? Han flyttet sannsynligvis til Levika senere på 1600-tallet. Den nye brukeren het Ola Nilson. Han fikk mye arbeid med gården. Mange av bygningene sto vist helt til nedfalls. Det var derfor ikke mange som motet seg på å ta på seg denne oppgaven, men Ola gjorde det altså og det ble vel skikk på gården også. Stabburet var ikke blant de bygningene som måtte repareres ut fra det vi leser fra årringdateringene i alle fall.

Laftere fra både Møre og Romsdal og andre deler av landet var med på befaringen fra Rykkjem. Her ble hver minste detalj kommentert. Fra Møre og Romsdal møtte Ola Hjelen ved Fylkeskommunen og håndverkere fra Nordmørsmuseas avdeling for bygningsvern, Husasnotra. Her beundrer de saltutfellingen i golvfjølene. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Sønnen til Ola, Gunnar, tok over på Rykkjem. Han ser ut til å ha skjøtt seg bra til tross for at en tredjedel av skogen på Rykkjem brant opp i 1711, for han hadde råd til å kjøpe seg inn Mo på Ålvundeid. Bøndene på Mo måtte dermed betale Gunnar deler av leiesummen for denne gården. Samtidig betalte Gunnar leie for gården han selv satt med. Slike forhold var helt vanlige. Gunnar fikk mange barn hvorav eldstemann ble gårdmann på Mo. Ellers vet vi at det sto ti tønner såkorn på stabburet i 1744 når Gunnar døde. Ingen av hans barn tok over på Rykkjem.

Den nye gardmannen, Bård Olson fra Nordvik, var gift med Rannei Olsdatter. Det var Rannei som ble sittende med gården etter at Bård døde. Hun søkte om å ta ut 8 tylvter skog for å bøte på husa. Hun døde i 1786. Det er en datert stokk fra 1785/86, men det var nok ikke fra reparasjonene Rennei gjorde her. I 1783 ble det nemlig ny bruker, Rennei hadde ingen etter seg til å ta over og det var dermed Bersvein Olsen Sesbø som ble ny bruker. Vi kan dermed si med sikkerhet at han sto for to reparasjoner på stabburet i henholdsvis 1785/86 og i 1792/93. Det er den første, men ikke den siste Bersvein vi vet om på Rykkjem. Han ville kjøpe ut gården og bli selveier, men presten ville fortsette som eier og slik forble det en stund til. Bersevein hadde en datter, Ildri, men ingen sønn til å ta over etter seg.

Neste bruker tok over i 1809 og het Martinus, et navn som også har gått igjen på gården og han giftet seg med Ildri Bersveinsdatter. Han har ikke etterlatt seg spor på stabburet som vi vet. I 1827 ble det en ny prestenke i Stangvik og hun skulle da egentlig få ta over Rykkjem. Men hun fikk i stedet en del av den årlige avkastningen på gården i form av korn, potetter og annet samt at folket på Rykkjem passet og foret dyr for henne.

Det var sønnen, Bersvein, som til slutt ble selveier. Det ble kostende 2600 spesidaler i 1846. Det er denne Bersvein som har etterlatt seg de største sporene på stabburet på Rykkjem.

Tydelige hakk etter gulvbjelker fra den gangen stabburet var langt mindre enn i dag sees på veggene i eldste delen. De mindre hakkene øverst på stokken er fra sperrer som viser oss at taket har skrådd opp her og at andreetasjen bare var som en hems i den første fasen.  Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Bersvein II var framfor seg og gikk på landbruksskole etter han tok over gården. Det førte til at han selv startet med landbruksskole på Rykkjem i tiden 1860-65. Deler av skolebygningen skal ha blitt brukt i dagens hovedbygning. Stabburet på Rykkjem er i dag delt i to deler. En eldre del fra 1600-tallet og en yngre del bygd i 1853/54. En gang skiller de to delene. Før dette var gangen svalgang og inngangen til andre etasjen i eldste delen av stabburet var her. Nå ble i stedet trappen til denne delen flyttet inn i stabburet. Hele andre halvdelen av stabburet var det altså Bersvein II som sto for. Han var i tillegg til en utdannet mann. Han var også med i politikken, som første ordfører i Halsa. Han ble også Ordfører i Stangvik når han hadde flyttet til Rykkjem og stortingsmann i 1842 som yngste på tinget. Slik fikk han tilnavnet Stortingsguten.

Dermed er soga om stabburet kommet til endes. Det står fremdeles på Rykkjem etter over 400 år som den til nå eldste bygningen i Ålvundfjorden.

Eldhuset på Rykkjem

Rykkjem har alltid hatt en del skog til å bygge nye hus og reparere på de gamle og flere eldre bygninger som har hatt et mangslungent liv. Ett av disse er eldhuset på gården. Det har vært snekkerverksted i første etasjen og eldhus i kjelleren, men bjelker og innvendig panel viser at det har vært brukt til boligformål tidligere i bygningens liv. Det er en blanding av «nyere» og eldre tømmer i huset. Det eldste tømmeret er svart av sot og må stamme fra en røykovnstue eller eldhus. En slik røykovnstue skal ha vært oppbevart i deler på Rykkjem fram til moderne tid. Kanskje har deler blitt brukt til eldhuset, andre deler lagret. I tillegg er det yngre tømmer som er lagt til. Tømmeret har vært flyttet 2 eller tre ganger så det er ganske gammelt, men nok ikke av samme alder som stabburet. Det eldste kanskje fra 1700-tallet.

Eldhuset på Rykkjem med Stangvikfjorden i bakgrunnen. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Sota vegger fra røykovnstue eller eldhus
 i første etasjen av eldhuset. Her er det gjenbruk fra
flere tidligere bygninger.
Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

I kjelleren er det brønn, relativt sjeldent sett, og ildstedene er godt bevart nesten klare til bruk. Panel på veggene vitner om at også her er det ikke eldhus som har vært den opprinnelige funksjonen. Her ligger det største hjørneskapet jeg har sett, opprinnelig bygd til stuen i hovedhuset i 1800 i Bersvein I’s tid, men nå lagret her i påvente av en bedre plass i hovedetasjen. Størrelsen på skapet vitner om god selvtillit på gårdens og eierens vegne.