Nye gamle fiskesneller på Leikvin del 1

 Aura Avis skrev for en tid siden om Alf Mæhle som videreformidlet en rekke gamle gjenstander til museet gitt av Eli Melkild Larsen som hadde dem etter sin far Ingolf Larsen. Gjenstandene ble mottatt med stor takk og interesse. Vi har en spesiell interesse i det britiske laksefisket på Leikvin, men som kjent sysler vi også med de fleste andre perioder og temaer innen sunndalshistorien. Fra før hadde vi bare to eksemplarer av britisk fiskeutstyr som kunne knyttes til Sunndal, en splitcanestang fra 1909 og en greenheartstang fra 1922. Begge var laget av Hardy Brothers Ltd. De to stengene hadde tilhørt en Mr. Guiness og Hubert Wilson Fox. Men noen snelle å sette på hadde vi ikke.

S. Allcock snelle fra 1840- eller 1850-tallet. Dette er den eldste av snellene fra larsensamlingen

I fjor høst mottok vi en stor samling britisk fiskeutstyr samlet fra hele landet, så nå hadde vi sneller, men enda ikke fra Sunndal. Og det er jo det «sunndalske» som er mest interessant for oss. Derfor var det som en liten julekveld å få komme hjem til Alf Mæhle og hente gjenstandene. Her var det mange små skatter og noen gåter slik at det var bare å sette seg ned å «nerde» seg inn detaljene på britiske fiskesneller igjen. Før vi går videre må det også nevnes at vi slett ikke er ferdig med å samle på britisk fiskeutstyr, vi mangler for eksempel de riktig store håvene og det er så mange varianter, fabrikanter og modeller som leverte til lorder og ladyer at man aldri riktig kan bli fornøyd. Vi vet heller ikke alt som er å vite om utstyret så hvis noen som er interessert går gjennom det registrerte materialet på digitaltmuseum.no og finner feil eller vil legge til noe er vi veldig glade for det.

Ingolf Larsen rodde for britene i Driva før krigen, han var inne i førstegangstjeneste når krigen brøt ut i 1940, han spilte i spellmannslaget og drev sportsbutikk på Sunndalsøra i en årrekke fra etter krigen til 1979. Gjennom sine kontakter og på grunn av sitt yrke fikk han etter hvert tak i en del fint fiskeutstyr som ikke lengre var i bruk. Noe av det må selger/giver til Larsen ha kjøpt eller fått selv som antikvitet for den eldste snellen er fra før 1850.

Blant snellene er det fire som ser ut til å være fra 1800-tallet, resten er fra mellomkrigstiden i tillegg til tre slengere fra andre land og av litt mer moderne dato. Hva så med de eldste snellene. Hva er historien deres og hvordan kom de til Sunndal?

Vi starter med den eldste, snellen som er avbildet i starten. Det er en messingsnelle som blir sveivet fra senter. Det synes kanskje som fornuftig ut fra moderne tanker om fiskesneller, men dette er en løsning som man ser denne løsningen sjeldnere etter 1850-tallet. Rett og slett fordi en får bedre moment i sveivingen ved å plassere sveivhåndtak nær kanten i stedet for i midten. En senterplassert sveiv er avhengig av en forholdsvis lang sveivarm for å få mest mulig moment, en kantplassert klarer seg med en sveivknott eller to. Snellen har sveivhåndtak av horn. På kanten ser vi et buet stempel, «S. Allcock». Allcock startet så smått med fiskeutstyr under Polycarp Allcock allerede i 1803, han laget fiskekroker som en bigesjeft til synåler, men det var sønnen Samuel som for alvor startet med dette. Egne sneller lagde de ikke før på 1870-tallet, før dette var det andre som lagde snellene og Allcock som stemplet dem med sitt stempel. Den buede logoen er svært sjeldent å finne og tyder på en datering allerede fra  1840-1850. Sneller fra 1700 og begynnelsen av 1800-tallet har enten en pinne som går gjennom stangen eller en rund klamp i stedet for fot. Slike har vi enda ikke. Men denne snellen er fra lakseturismens barndom. De aller første britene som fiske i Driva brukte lignende sneller, og kanskje er dette en av dem. Hvem som brukte den og hvem som solgte eller gav den til Ingolf Larsen vet vi ikke, men den kan ha vært brukt til både flue og sluk. Det er ingen brems/motstand innvendig. Når Jarlen av Leichester sto i elva på Hoås kan han ha brukt akkurat en slik snelle. Hon. Mr. William Arbuthnott kan også fint ha brukt en slik. 

Eaton & Deller, birminghamtype messingsnelle. Har tilhørt Baron Iliffe

Den neste snellen er mindre, den kan ha vært brukt til ørretfiske, men det skal sies at messingsneller brukt til laks var langt mindre i størrelse enn det man skulle tro. De økte i størrelse framover mot 1900 og i ren form, bare av messing var de stort sett ikke produsert lengre etter det. Men mange sneller laget på samme prinsipp fortsatte å bli produsert og man kan gjenkjenne den moderne fluesnellen i disse. Eaton og Deller som lagde denne snellen startet allerede i 1790 under Joseph Eaton, men under dette navnet og adressen først i 1856. Firmaet gikk inn i 1951, som så mange andre produsenter ble de utkonkurrert av nye metoder. Slike sneller tilhører den siste halvdelen 1800-tallet. Hvem som har hatt den opprinnelig er ikke sikkert, men vi vet at Lord Iliffe, som leide på nyheim i en årrekke før og etter krigen har eid den. Edvard Mauger Iliffe ble født i 1877, så hvis han skulle ha kjøpt snellen ny var det som en forholdsvis ung mann. Kanskje var dette en av hans første sneller som han skattet og fortsatte å bruke mange år etter når han kom til Sunndal. Han ble lord først i 1933. Tross alderen på snellen er det usannsynlig at Ingolf Larsen har tatt feil om hvem som har eid snellen siden han til dels var samtidig med Iliffe som døde i 1960.

Wilkes Osprey Brand birminghamsneller.

Det er en briminghamsnelle til blant snellene fra Ingolf Larsens lille snellesamling. Det er en Wilkes Osprey Brand snelle. Produsent av snellen, Henry Wilkes, begynte som så mange andre britiske produsenter fra Redditch med å lage lagde kroker og nåler, men begynte etter hvert også med å lage sneller og annet utstyr. Sneller av forskjellige typer ble produsert fra slutten av 1800-tallet og framover stemplet Wilkes Osprey brand. William Wilkes produserte også under samme merke. På et tidspunkt var de store nok til at de hadde kontor også i Toronto, Canada. Ikke alle produkter stemplet med Wilkes Osprey var laget av dem selv og flere sneller merket med Wilkes Osprey, kanskje også av denne typen, var laget av Reuben Heaton i Birmingham på oppdrag og stemplet etterpå. Flere typer sneller ble merket med "Wilkes Osprey Brand", noen så ofte at de blir benevnt som en "Wilkes osprey", men dette er altså unøyaktig. Denne snellen er nok lagd rett rundt 1900 hvis en skal gå ut fra at sveiven er av ebonitt. Ganske snart etter dette var slike sneller blitt gammeldags, erstattet av nye materialer og tek nikker.

En spesiell tresnelle. Hvem har den tilhørt og når er den laget?

Det neste 1800-tallseksemplaret fra samlingen er en tresnelle. Mange tror gjerne at tresneller er langt eldre enn de er, men de ble ikke laget i vesentlig grad i Storbritannia før etter 1850. De blir gjerne kalt Nothinghamsneller, etter stedet de først ble produsert. Innledningsvis hadde de ingen motstand innebygd og med spole av heltre. Denne har motstand innebygd i bakkanten, og den ser original ut, men senterskruen og mutrene er nye. Foten kan være original og gammel, den er en strapback, kun en smal plate som er del av foten går oppover baksiden, men i motsetning til vanlige tresneller er den ikke festet til bakplaten hvor den ellers bruker å sitte, men er løst festet til senterskruen. Dette er en fluesnelle, det går ikke å kaste med den siden det ikke er noen utløser til bremsen.

Her er det mange merkelige trekk som jeg ikke har funnet andre steder. Heltrespolen og foten tyder på siste halvdel av 1800-tallet: Det er ingen utløser, det brukte de å ha fra 1880-årene. Forsiktig kan vi gjette på en datering mellom 1870 og 1880. Det er tiden for Barbara Arbuthnott og hennes samtidige i Sunndal. Hvilken lord som har eid den en gang er ikke godt å si. I dag er den noe sprukket og noen deler er byttet på ikke helt heldig vis. Men alt i alt er dette samlingens mest interessante gjenstand, siden den avviker såpass fra normen for hvordan slike sneller vanligvis er bygd.

P. D. Malloch sidecaster i messing.

Den siste 1800-tallsnellen er den yngste. Det er et eksemplar av de første masseproduserte snellene hvor spolen kan vendes for kast. Det er altså til «spinning», for agn og sluk. En utløserknapp gjør at en kan vende spolen framover. Slik kan en kaste utover i elva direkte fra spolen i stedet for å frigjøre en del snøre på forhånd som man gjør med flue. Ved ferdig kast vendes spolen tilbake og man kan begynne å sveive. Ingolf Larsen har skrevet på en lapp at det er forgjengeren til haspelsnellene som er i bruk i dag. Den aller første av disse snellene ble lagd med spolen skrudd fast, men etter noen få år ble det funnet en løsning der spolen kunne tas av lett og snus. Det gjorde det vesentlig enklere hvis det var floke på snøret blant annet. Det var skotten P. D. Malloch, i sin tid kjent som Storbritannias beste sportsfisker, som patenterte og produserte disse snellene fra 1884. Etter 1900 gikk man over til stål i godset, så denne er laget et sted på 1890-tallet. I Sunndal har den kanskje vært brukt til å fiske med reker for eksempel. Det er de britiske laksefiskerne som er årsaken til at gamle Sunndalinger fremdeles kaller reker for «pråno». Hvem som har hatt denne snelle før Ingolf Larsen vet vi ikke og som med de andre snellene får vi tro at hvis han hadde vist det hadde han skrevet det ned på lappen som medfølger. Antagelig har den ligget igjen på et av stedene der de fiskende britene losjerte og til slutt endt opp med Larsen.

I neste artikkel skal vi se på snellene lagd etter 1900 fra «Larsensamlingen»