Hans Majestet Kongen av Musgjerd

Det er mye historie i Øverbøgdn. Områdene her oppe har unngått Sunndalsøras industrialisering. Det har gjort at man på et ganske lite område kan finne mange fornminner. Nesten forsvunnet gravfelt på Romfohjellen, graver og hustufter på andre siden av elva: På Ørsund. Gammel kirkegård og gravfelt på Musgjerd, Nordmøres eneste jordbruksristing på Gravem, gravfelt på Gjøra og forsvunnet gravfelt på Liahjell. Det er mye å velge i, men kanskje en av de mest interessante er Kongedømmet Musgjerd.

Gammelt postkort fra Musgjerd

”Muschier har flere mænd, to er selveiende(…) Her holdes det nu altid færge over Sunndals elv for bygden og for reisende folk, og annexekirken har staaet her, men hvor lenge vide ikke, men vides, at der ikke mer end en gang er bygget krike. Da den var nedraatnet, blev efter præstens forlangende sadt på Romfoe, at han herved kunde befries at fare over elven.” I 1815 skrev Ingebrigt Hågensen Løchen disse velvalgte ordene om Musgjerd. Kirken det er snakk om som råtnet ned var antagelig bygdens siste stavkirke. Her har altså folk vært begravd siden middelalderen. Videre sies det at ”Kirkegaarden ved Muschier holdes endnu ved lige, og er gravsted for alle ovenfor Romfoe”. Det ligger fremdeles kirkegård her, men det er ikke etter middelalderen. Denne lå etter andre kilder nedenfor dagens forfalte kirkegård hvor det nå er et jorde som treffende nok heter kirkegårdsjordet.

Romfo kirke, den andre kirken som har stått her, Får det sto kirka på Musgjerd.

Oppi Øverbøgdn har det ikke bare vært kirke på Romfo og Musgjerd. Under Gravem skriver Løchen at: Efter gammel muntlig snak skal annex-kirken her først været bygd og staat, hvilket jeg ikke holder for umulig. Kirken skal derfra være borttaget af en stor vandflom, men vides ikke vad tid.” Folkeminnet er langt i tider med liten litteratur, hvis det er riktig sto kirken på Gravem først i middelalderen, sannsynligvis en liten uanselig stavbygning. Rester etter de første kirkene viser at de ofte ikke var større enn et lite stabbur og slik kan den lett ha blitt med flommen.

At Musgjerd har vært viktig nok til å plassere en kirke her i fordums tid ser vi på det lite kjente gravfeltet her. Inneklemt på en smal hjell ovenfor riksveien ligg Hermannshaugan, 7-8 plyndrede gravhauger, som sikkert en gang har vistes godt fra vei og elv. Det ble funnet jernalder her en gang på 1800 tallet. En pinsett, et leirkar en ringspenne og rester av en hodeskalle. Alt så nær som ringspenne forsvant igjen. Det er igjen 8 hauger hvis man vet hvor man skal se i dag. Alle har store plyndringsgrøper i seg. Det er vanskelig å vite men kanskje ble noen av bygdens første konger gravlagt her?

Hermannshaugan på Musgjerd er i dag over grodd. Men en gang har gravfeltet vært godt synlig.

Musgjerd var nemlig ikke som andre gårder i bygda. Her levde det kongelige. Dette var en ordning som i sin samtid muligens var svært uvanlig. Tross at Musgjerd var et kongedømme var det nemlig også et slags demokrati. Kongen ble valgt av bygdas innbyggere for bare ett år i gangen. Det fulgte plikter med å være konge, men også en godtgjørelse. Kongen disponerte nemlig i sin regjeringstid et stykke jord som bare gikk under navnet ”kongeriket”. Sammen med kongen ble det også valgt en dronning, gjerne kjerringa i huset. Disse to hadde mye ansvar mellom seg. Hvor gammel skikken med konge var, er vanskelig å vite.

På den tiden kongedømmet eksisterte var det vanlig at gårdene lå samlet i klynger og først utover på 1800 tallet begynte man å plassere gårdene fra hverandre etter hvert som det foregikk utskiftinger. Når hele befolkningen i grenda var samlet på dette viset var det naturlig med et slags samarbeid gårdene i mellom. Det bodde mange mennesker på et sted, store søskenflokker, tjenestefolk, ugifte onkler og tanter samt besteforeldre brakte antallet innbyggere i ei grend opp på et anselig nivå. På Musgjerd ble organiseringen altså løst ved å velge et par som hadde hovedansvaret for å ta viktige avgjørelser. Kongen bestemte når man sendte dyra til fjells, når man høstet og hvordan resursene skulle fordeles. Dronningen hadde ansvaret for de mer huslige syslene, slik som når sausene skulle vaskes og klippes. Dette systemet må ha fungert bra for det ble sagt at det var få steder det var så gildt å komme på tiggerferd som på Musgjerd. Her hadde de nemlig også et system for dette.

Kongen hadde ansvaret for å gi ut den såkalte fattigstaven. På denne staven sto det innrisset ”Ho Marit Midtstuggun skal ha byggmjøl”. Staven skal ha vært laget av alminnelig stykke tre og vært 60-70 centimeter lang. Den som hadde denne staven hadde ansvaret for å ta i mot ferdende fattigfolk. Disse skal ofte ha kommet vandrende fra Dovre og Lesja. For bygdas fattige fantes legdsordninga som var et vis å ta vare på de fattigste i samfunnet. 

Tjenestefolk som ikke lengre var i stand til å arbeide og ellers ikke hadde noen å forsørge seg ble sendt fra gård til gård for å få forpleining, på legd. Det fantes dårligere plasser å komme på en Musgjerd skal en tro kildene.  Til sammenligning kan en nevne at det på Ålvundeidet er ei grend som var kjent for å være ekstra fattigslig. Knagalegda eller det som nå er området rundt Viset ble etter sigende av ei legdkjerring beskrevet som ”at der va det bære fallari”. Noe som gav opptakten til utnamnet ”Fallaritten” for området.

Fattigstaven finnes ikke lengre i Sunndal. En gammel mann skal ha solgt den til en britisk sportsfisker for 10 kroner. På slutten av 1800-tallet ble kongedømmet Musgjerd oppløst, den siste kongen, Jens Musgjerd, fikk ”kongedømmet” til odel og eie når han flyttet gården bort fra de andre. Uten konge hadde vel ikke fattigstaven en funksjon lengre og ble bare et klenodium, som så mange andre forsvant den ut av dalen med de britiske laksefiskerne.