Historien om Flå Del 7 - Einar Ivarsen - Historien om en kar i motvind

Året etter at fjøset brann ned, i 1851 når nyfjøset var på veg opp kom tragedien nok en gang til Flå. Guro, mor til tre, den yngste Halvor var 4 år gammel. De andre var Ingeborg 10 år gammel og Einar 6 år gammel. Fra før sto far Ivar i gjeld, nå ble det bygd nytt fjøs som gav ytterligere gjeld og barna sto morløse tilbake. Rent bortsett fra den personlige tragedien betydde det også at det i utgangspunktet var en rekke livsviktige oppgave som vill stå ugjort og legges på andre som nok hadde hendene fulle fra før. Barna skulle ses til, husholdet skulle styres med matlaging og matprepreparering til vinteren, det skulle spinnes og veves og alt dette var det normalt gardkjerringa som tok seg av. Å drive gård og ha en familie var en oppgave for mange mennesker og med den tidens kjønnsdeling av arbeidet var det umulig å drive uten. Derfor giftet de aller fleste seg om igjen så fort som råd og dermed kom det nytt kvinnfolk i hus. Hun het Sigrid og var selv enke. Nå fikk Einar og de andre barna halvsøsken, Gunnar og Guri, begge utvandret etter hvert til Amerika. Gunnar døde i 1876 i San Fransisco.

Einar Ivarsen Flå, en sterk og evnerik kar med mye motgang.

Stemor Sigrid døde i 1860, enda en stemor kom inn i bildet året etter. Det var kort tid mellom kjerringene den gangen. I 1868 tok Einar over gården. Da hadde den vært nedsyltet i gjeld siden Einar Andersens dager og tross arbeidsomme karer på Flå som hadde tjent ekstra slanter så godt de kunne med sjøen og tømmeret som hovednæring var gjelden bare økt. Fjøsbrannen kunne nok noe for det. Før Einar overtok gården hadde han gått landsbruksskole med god eksamen

Det var mye hardt arbeid og lite håp om lysning som sto foran den nye gårdbrukeren. Ikke så rart at Einar egentlig hadde hatt lyst til å reise fra alt over til Amerika. Det ble ikke slik, kanskje var det forloveden, Sigrid fra Lillemelkild, som fikk han fra det. De ble gift samme året han overtok gården. Her var da foruten stesøken og søsken som etter hvert forlot gården til fordel for gifte og Amerika etter noen år flere generasjoner med kårfolk som hadde krav på underhold. Det var skrevet kårkontrakt, og det var ofte mange forpliktelser som var nedfestet i en slik kontrakt. Bestefar Einar Andersen levde enda i nesten ti år og far Ivar og stemor Helga bodde også på gården til de døde i 1883 og 1910.

Einar var evnerik og uvanlig sterk, han var høy for tiden 180 cm og  i følge seg selv over 114 kilo ved 33 års alder. Etter sigende var det stort sett muskler også. Han løfta hele sildtønner uten hjelp, dro båten opp på fjære sjø uten hjelp og brukte bare en hånd på spettet når stauren skulle i jorda under hesjinga. Han var med i styre og stell i kommunen og abonnerte på forskjellige tidsskrifter. En gang skal han ha endsnudd en annen kar under en hvilestund i kommunestyret slik at han klasket hælene i takbjelkene før han ble satt ned igjen. “Da fikk han ligge i fred” skriver Lars Flå.

Men så var det gjelden da. Noe det første han gjorde var å selge Almskår, det ble nå et selvstendig bruk, mens det tidligere var husmannsplass. Han bygde hus for salg og drev skogen og saga slik som forgjengerne. Det er av Flåtømmer at Barbara Arbuthnotts Elverhøy ble bordkledd, ikke rart kanskje at det sto på huset fra 1869 til 2019. Han startet også opp med geitostprosuksjon. Geitene holdt til lengre ute i lauvvika og måtte fraktes med båt. Her ble det reist seterhus, fra før sto en liten hytte her til hjelp under tømmerhogst og den fikk ny bruk. Geiter ble kjøpt på Åker, to stykker og på Innvik 16. Denne flokken vokste og ble stammen som ble brukt til å produsere geitost på Flå. Etter hvert kom det et nytt hus også, eller helt nytt var det vel ikke for det var flyttet fra Flåøya og hadde nok noen år bak seg der først. For å lære seg osteproduksjonen fikk han stipend fra “Det Kongelige Selskap for Norges vel” som han brukte til reise i Gudbrandsdalen og i Jämtland. Premier for beste geitost ble det også på utstillinger rundt om og den solgte godt. Folk fra hele landet rådspurte ham om geitostproduksjon og han skrev også flere artikler om emnet til forskjellige tidsskrifter.

Geitene på Flå produserte geitost som var etterspurt og produktet gikk fort unna.

Einar satt i kommunestyret i Øksendal i 16 år. Kanskje kunne han ha sittet lengre, men helsa begynte å svikte selv om han enda ikke var 50 år gammel. Han var også i forlikskommisjoner og lignende. Han var også med og etablerte folkeboksamlingen Øksendal, i følge seg selv hadde han godt grunnlag til dette siden han hadde leste det meste av den tidens litteratur.

Økonomien ble ikke bedre, den ser ut til å ha blitt verre og endte til slutt med tvangsauksjon. Lars Flå har grunnet på hvordan det kunne gått til. Arvet gjeld i bunnene er nok noe av forklaringen. To kår, det ene helt til han døde en annen. Kårbrevene forteller om store ytelser til kårfolkene og gården ble jo også kjøpt av tidligere bruker i tillegg til at han overtok den tidligere gjelden. Hver av kårkallene hadde krav på sin egen åker, 2 kyr, 4-5 sauer og poteter og korn, klær og sko. Det var et stort hushold med 9 barn som skulle ha til brød på bordet også. Mange hus skulle repareres blant annet nystua, det som er Flåstuo, lagt nytt gulv der det før bare var jordgulv. Seljedal lurer på om det var da veggene ble glattet ut med hvitmalt leire også. Einar hadde også vært medeier i en sag i Sandvika som gikk under økonomisk. Sønnene Ivar og Ole emigrerte til Amerika en tid. Ole haded fått auksjonsskjøte på gården mens han bare var 17 år gammel, men Einar fortsatte å drive gården. De utreiste barna sendte penger tilbake, bare Ole skal ha sendt mer enn 5000 kr og det berget noe, men i 1893 var det slutt. Gården ble solgt til Jon Erstad i Øksendal, men Einar fortsatte å drive gården så det var nok en avtale dem i mellom. Pengene fra Ole i Amerika gikk nå til Jon Erstad som tok seg av gjeldsbetalingen. Fremdeles var det mye som skulle betales til mange kreditorer.

Tre av barna ble boende ugift på gården, Ingebrigt, Gunnar og Helga. De ble rammet av arvelig blindhet fra ung alder og så nesten ikke fra de var 30 år gamle. De var likevel til god hjelp på gården, på hvert sitt vis. Ingebrikt drev sjøen og Gunnar var svært sterk og en frammifrå jordbryter. Helga var på geitsetra lenge etter at hun ble blind og bidro slik minst like mye som brødrene.

Helsen gikk nedover med ham jevnt utover fra 40-årsalderen og han døde i 1897 bare 52 år gammel, da var allerede et av de ni barna død, Guro som bare ble 15 år gammel. Det var sønnen Ole som hadde eid gården fra 1893 og nå ble han altså bruker. Det er i hans tid vi ser den største forandringen på bygningsmassen på gården. Men først litt mer om leveveien på Flå.

Flå var som vi ser ikke stor i jord, det var liene med skog/beite og sjøen som gav overskudd.