I 1844 fikk Johan Pedersen Øren navnet sitt og navnet til
kjerringa si, Marit Ingebriktsdatter, malt over dørene i stua si. Det er vanlig
med innskrift over de to dørene som går fra stua på Nordmørshuset, oftest malt
i forbindelse med byggingen eller med en ombygging. I dette tilfellet er det
nok fordi huset ble bygd om.
 |
Eldhuset på Sande i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre
museum.
I dag er denne bygningen et eldhus[1]
på Sande, men hvordan den en gang har vært forteller enkelte detaljer mer om
hvis man bare ser nærmere etter. Utenfra er det lite som forteller noe på grunn
av bordkledningen, innvendig er historien en anen.
På Johans tid var det en liten bygning med tre rom i
grunnplanet. Et av rommene var inngangen, kanskje med trapp opp til et lite
loft. Stua var det andre rommet, her var det en lysovn[2]
med en kakkelovn ved siden av ved siden av døren som lå parallelt med
inngangsdøren. Denne døren gikk inn på et kammers. På et tidspunkt var veggene
blitt fliset opp og glattet ut med leire som antagelig ble hvitmalt. Øksehugg i
stokkene forteller om dette, et spor vi også finner igjen på Flåstuo på
Leikvin. Taket var lavt og en trapp ledet opp fra stua til loftet ovenfor. I
dag er det ikke rester etter denne trappen, men det er ikke inngang til denne
delen av loftet fra den andre, så den må ha vært her.
Familien i huset
 |
Malt over dørene inne i eldhuset står Johan Pedersen Marit
Ingebrigts Datter Øren. 1844. Foto:
Jarle Stavik, Nordmøre museum.
|
Hvem var
Johan og Marit Øren? De var såkalte strandsittere. I 1796 var det 17
strandsittere og håndverkere med eget hus på Sunndalsøra. Under 100 år før det
var det bare 5-6. Sunndalsøra var en “by” i vekst. Strandsitterne levde av
sjøen og det løsarbeidet det gikk an å få. De var av de fattigste i
Sunndalssamfunnet. De fortjener også en plass i historiens lys på lik linje med
bøndene på gårdene lengre oppover dalen som satt langt bedre i det. Johan og
Marits påskrift over inngangsdøra har sørget for at det er mulig.
Johan var sønn av Peder Johanson (d. 1805) og Asbjørg
Larsdatter og ble født i 1796 og døde i anselig alder i 1871 som enkemann. Far
Peder var husmann på Håsen. Hvor han kom fra før det er ukjent. Mor Asbjørg (f.
1752 – d. 1819) kom fra Furu. Johan hadde 5 søsken, et av dem også kalt Johan
døde det året han ble født, året før Johan ble født. De andre søsknene
Brynhild, Kari, Lars og Gunnar fortsatte så vidt vi kan se å leve i fattige kår
de også, som husmannskone, sersjantkone og fattiglem. Gunnar satte livet til på
fjorden i forholdsvis ung alder.
Johan Pedersen var antagelig far til Gunnar Johansen som ble
gårdbruker i Innvika. Altså utenfor ekteskap. Dette var ganske vanlig blant den
underste samfunnsklassen i Sunndal. I 1823 ble han gift med Marit. Marit var resultatet
fra et utenomekteskapelig forhold mellom Ingebrikt Olsen Vennevold og Kari
Olsdatter Hoven. Vi vet ikke mer om Marits foreldre enn dette, at de ikke var
gift og at far til Marit allerede var død før hun var døpt. De har ikke satt lett
gjennfinnelige spor etter seg siden de var husmannsbarn eller tjenere som ikke
er kommet med i Sunndalsboka. Seljedal førte dem som lot seg spore så godt han
kunne den gangen han skrev Sunndalsboka, men folk uten eiendom og kjente
foreldre er vanskelig å finne i kildematerialet og malen han arbeidet etter
åpnet ikke opp for å føre dem opp heller. Det var ikke den beste starten i
livet for Marit altså. Vi kan forestille oss at hun må ha hatt det vanskelig
som uekte barn, der far til alt overmål var død.
Sammen fikk Johan og Marit sønnen Peder som tok et steg opp
sosialt og ble gårdbruker på Mæle, Ingebrikt (f. 1826) som ble strandsitter han
også og Ole (f. 1831) som døde ugift 25 år gammel. Etter at Marit døde i 1853
fikk Johan en sønn Ivar i 1856 med Ingrid Ivarsdatter. Faren til Ingrid var
“innerst”. Det vil si at han var fattiglem uten bolig som fikk bo i andres
bolig. Johan som da var 70 år gammel og Ingrid (da 36 år gammel) var ikke gift
og hvordan de fant sammen kan det finnes både romantiske og mindre romantiske
årsaker til. Ingrid hadde tre barn utenfor ekteskap, et av dem døde bare 1 år
gammelt. Sønnen, Ivar, var i 1865 pleiebarn på småbruket Ura nede ved sjøen på
Viklandet. Johan som gammel enkemann hadde vel ikke råd til å ta vare på
sønnen, heller ikke moren virker det som. Folket på Ura var slektninger av
strandsitterne på Sunndalsøra. Bonden Lars Andersen var bror til Anne
Andersdatter som ble gift med Ingebrikt Johansen, Ivars halvbror, og som kanskje
fortsatte å bo i stua på Øra.
Det var altså sannsynligvis Ingebrikt av sønnene til Johan
som fortsatte å bo i huset. I en opplisting av de som bodde på Øra mellom 1860
og 1915 er han nevnt uten arbeidstittel. Han var altså strandsitter som faren
og levde av sjøen og løsarbeid der det fantes. Sammen med Anne fra Ura fikk han
to barn, Johan (f. 1858) som ble oppkalt etter bestefaren og Marit (f. 1863).
Anne døde året etter at datteren ble født. Ingebrikt gifta seg om igjen i 1864,
men det ble ingen flere barn. Den nye Kona, Luci døde før 1900. Før Ingebrikt
ble gift hadde han datteren Marit med Gjertrud Seiersdatter som kom fra en anen
av strandsitterfamiliene på Øra.
Det var nok Johan Ingebriktsen som skulle overta huset etter
faren. Han ble gift med datter til en annen strandsitter, Kari Jonsdatter, i
1882. De fikk en sønn, Ingebrikt i 1888. De virker som om de har flyttet fra
stedet før 1900. Dette er så langt vi kan anta noe om de som bodde i
strandsitterstua som ble eldhus på Sande. Eierne, hvem de nå var, det var neppe
Ingebrikt Johansen som ville vært nesten 90 år på det tidspunktet, solgte huset
i forbindelse med Auraverkets oppkjøp av Gammeløra rundt 1914. Deretter ble det
satt opp igjen som eldhus på Sande.
Ett rett så gammelt hus
Hvorfor malte Ivar og Marit navnene over døra i den lille
stua si i 1844? Tiden var gått og den typen bolig som de fleste bodde i på
1700-tallet var blitt umoderne utover fra begynnelsen av 1800-tallet. Det er
mange trekk som viser at den lille stua har blitt ombygd innvendig antagelig på
den tiden. Loftsbjelkene i stuerommet er tydelig ettermontert og satt motsatt
vei av hva man normalt ville ha gjort. Det har dermed ikke alltid vært noen
andre etasje over stuerommet. I enden som er påbygd med stavverk når det ble
eldhus på Sande er flere deler av reisverket omarbeidede laftestokker som har
fått anen funksjon. En raftstokk med sperrehakk er for eksempel snudd opp ned
og brukt til ny raftstokk i topplina[3].
Stokken er også til alt overmål medfart[4]
på sida med hakk til sperrene så den har i tillegg vært plassert et annet sted
på en bygning en gang i tiden. Det er altså minst tredje byggefase for denne
stokken. Den nest siste er kanskje fra den gangen huset ble renovert i 1844,
kanskje Johan la på huset i lengden også, ikke bare bygde loft over stua. Han
brukte i så fall gammelt tømmer, som tydeligvis for det meste var så dårlig i
1914 at det ikke ble brukt om igjen på Sande.
 |
Fra utbygget i stavverk. Stokken midt på bildet har
utfellinger for sperrer. Den har altså vært øverste del av en laftet bygning en
gang. Vanskelig synlig på bildet er medfaret som tyder på en anen plassering enn
øverst i enda en anen byggefase. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.
|
De tydeligste sporene etter den tidligste byggefasen og at
loftet over stuerommet ikke er opprinnelig finner man i taket. Her er sperrene
mørke av sot og tre av dem har tydelig utfelling for en åre. De samme trekkene
finner vi igjen på Holtstuo på Leikvin, men den har vært langt større den
gangen den var en røykomnstue. Før oppussingen i 1844 hadde strandsitterhuset
sannsynligvis en røykovn. Dette er en peis som ikke er koblet til pipe. I
stedet går røyken direkte ut i rommet og opp mot taket der de slipper ut
gjennom et hull i taket, ljoren. Denne peisen er oftest plassert til høyre når en
kommer inn i stua, altså til venstre for døra til kammerset. I dag går det en dør ut direkte fra stua
omtrent der røykovnen ville ha vært. Den har kommet til når stua ble til
eldhus.
 |
På de sotsvarte sperrene oppe under taket er det innfellt
for åpningen i ljoren (røykhullet). Sperrene ligger ikke i original rekkefølge
etter flyttingen. Utfellingene skal egentlig vende mot hverandre. Foto: Jarle
Stavik, Nordmøre museum.
|
Fra før hadde altså stua vært åpen opp til taket. Stuerommet
var før det både soverom, oppholdsrom og kjøkken. Senga sto innfelt i ene
veggen ved døra til høyre. I tillegg var det plass i et lite loftsrom over
kammerset for at noen kunne sove der. På et område på størrelse med en vanlig
hybel i dag bodde altså en familie med tre voksne (Bestefar Johan, far
Ingebriktog tre barn. Det er eksempler på at strandsittere på Øra hadde opp mot
6 barn. Det var altså trangt i de små stuene nede ved sjøen.
Røykovnstuer var altså vanlig i bruk før 1800, men ble
sjelden bygd etter den tid. Eldhuset på Sande ble derfor med all sannsynlighet
bygd før 1800, og er dermed sikkert minst fra 1700-tallet. Det er vanskelig å
si noe mer om alderen. Det er ikke noe i veien for at huset er langt eldre. Men
det er det bare en årringdatering av stokkene som kan fortelle noe om.
 |
En scene fra inne i en røykovnstue. "Afskeden" av
Adolph Tidemand, litografi fra Norske Folkelivsbilleder fra 1858. På en stue
fra Nordmøre ville to dører ligget på veggen bakerst.
|
[1] Eldhuset er huset hvor flatbrød steikes, store doser mat kokes, ost blir kokt etc. Ulykker med ilden i eldhuset ville oftest ikke påvirke bolighuset, derfor var det kjekt å ha et eget hus til dette.
[2] En peis til matlaging og lys påknyttet murpipe i motsetning til en røykovn. Vanlig i stuene på Nordmøre.
[3]
Det er en bunline og en toppline i en stavline konstruksjon. Topplina ligger
som navnet sier øverst og opp mot taket. Staven i stavlina er lodrett og binder
linene sammen, mens lina er vannrett.
[4] En
grop er hugd ut på langs på oversida av stokken for å settes sammen med en
stokk over, mose ble plassert som tettemiddel i mellom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar