Oppdølslåven - En gammel bygning med mye å fortelle.

Skuende utover Sunndalfjorden sto en lang bygning på massive trestolper i skråningen ned mot fjorden ved Opdøl. Det var en kornlåve, hvor kornet ble kastet, tørket og malt. Der sto den i nesten 350 år før det moderne landbruket gjorde den overflødig og i veien. I 1978 ble den tatt ned og tømmeret lagret på Leikvin, i årene som fulgte arbeidet blant annet byggelever fra Sunndal Vgs med å sette den sammen igjen på Leikvin. Der sto den ferdig rundt 1980. Låven står på massive furustokker som har fått vokse til treet snurret seg på slutten av levetiden. Slik ble det plass til lager og annet under.

Oppdølslåven slik den står på Leikvin i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

På stokken under gluggen til venstre ses utfelling for sperrene fra den gangen det bare var en etasje i Opdølslåven. Låvebrua er i dag revet, de den ikke var trygg lengre og blir satt opp igjen i 2020. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Inne i låven er 1639 skrevet på en stokk. Laftet i første etasjen ser ut til å være samtidig. I så fall er Opdølslåven den nest eldste daterte bygningen i Sunndal kommune. Den gangen ser det ut til at det bare var en etasje på Opdølslåven, utfellinger til sperrer kan tydelig ses på tømmeret et stykke ned fra dagens sperretak rundt mesteparten av låven.  Uvisst hvilket år bestemte man seg for å legge til en del i høyden. Da ble det et lite loft med låvebru på midten av bygningen. I begge ender ble det bare enda høyere under taket.

Gårdbrukeren på Opdøl i 1639 het Gunnar, men ellers vet vi lite om ham. Han var gift med Marit Bersvendsdatter Hoås, datter av lensmann Bersvend Toresen Hoås. Sammen hadde de minst 5 sønner, Ivar, Bersvend og Tore som alle ble gårdbrukere etter tur på Opdøl og Anders og Ole. Ole ble gårbruker på Smestad i Øksendalen.  Hva slags mann Gunnar har vært sier ikke kildene noe om. Kirkebøkene var ikke påstartet enda og ikke har han involvert seg i noen tvister som gjorde at han er å finne i arkivene til rettsvesenet. Men vi kan kanskje anta noe om Gunnar på Opdøl. Han var husbygger og bygde Opdølslåven.

Buklaft, likt det på Flåstuo (ca. 1590) og Holtstuo (udatert). Her ser vi også 

flyttmerker. Streker i stedet for de mer vanlige romertallene.

 Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Under låven har det vært hestevandring, et hjul som en hest gikk rundt med, som i sin tur drev en aksling koblet mot kvern inne i låven. Vanntilførselen på Opdøl var ustadig, og det var til dels mange om vannet. Det i seg selv verdt en historie. Det var derfor nyttig å kunne frigjøre seg fra dette. Hestevandringen var for lengst borte når låven kom til Leikvin, men en hestevandring fra Børstølen var tilgjengelig og ble montert under låven.

Gulvbord i Opdølslåven. Fra venstre: Kløyvd og økset, sirkelsag 

og oppgangssag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Trobord og gulvfjøler i bygningene, og etter hvert bordkledning, samt veggtiljer i stavbygninger, svalganger og lignende ble laget på forskjellige vis opp gjennom tiden. Det er mulig å se hvilken teknikk som er brukt på sagsporene hvis man ikke har høvlet bordet på begge sider. Den eldste måten er å sette kiler i tømmeret og splitte det, for så å økse det til. Det var arbeidskrevende og gav få bord, men var i bruk svært lenge. Vikingskip og stavkirker er alle laget slik. Etter hvert fikk man råd og tilgang til sag. Bordene ble nå håndsagd av to personer. Stokken ble lagt på et mannshøyt stativ. En sto oppe på stativet, en under og en lang sag ble så dratt mellom dem for å sage bordene, dette ble ganske tykke bord, men en fikk flere ut av en stokk en vanlig ved kløyving. Man kan se at det er benyttet håndsaging hvis sporene etter sagen er rette, men på skrå av stokken. Det var tungt arbeid og man var snare med å benytte seg av ny teknologi straks det ble mulig. Vanndrevne oppgangssager erstattet håndsagingen. Sagbladet gikk rett opp og ned og skapte karakteristiske spor i bordene. Sirkelsagen erstattet dette sagbladet så snart det var mulig, det skapte nye skrå og buende spor i bordene.

I Oppdølslåven kan vi se rester etter flere varierende faser med reparasjoner og utskiftinger som viser disse forskjellene. Her er både kløyvde, oppgangssagde og sirkelsagde bord tett ved hverandre. Slik sett er Oppdølsålven en svært pedagogisk bygning med muligheten for å vise flere forskjellige teknikker.

Årstallet 1639 er skrevet med forseggjorte bokstaver. 

Det stemmer godt med lafteteknikken. 

Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

I 1639 og ved flere andre anledninger er det laget forseggjorte og ikke fullt så forseggjorte innskrifter i stokken med årstallet. Mange av dem er vanskelig å se i dag da deler av teksten er blitt hugd bort for lenge siden. Flere av tekstene er religiøse av natur og er typiske standardtekster en finner på gamle gjenstander. Et sted står det “Imanuel” her har det sannsynligvis stått ”Victor Imanuel”. Det er henholdsvis latin og hebraisk og betyr "seirende Gud med oss". Et anet sted står “gloria” liksom løsrevet fra sammenhengen. Her er det hugd og slitt bort en del så hele denne delen av innskriften har kanskje vært “Soli Deo gloria”, latin for “gud alene æren”, også et vanlig formular på innskrifter på gamle gjenstander De latinske tekstene er tydelig laget med en anen hånd enn de grunne rissene andre steder på stokken og er nok de eldste innskriftene. Kanskje samtidige med årstallet. Kanskje har det vært flere generasjoner som har satt sitt preg på stokken. Det er gjerne slik at når en først har begynt å risse på et sted følger andre etter.

Tre ansikter er risset inn i stokken, ved siden av hverandre, 

et annet lengre bort. Hvem er disse? 

Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum

Midt i området med innskrifter er det skåret dypt inn tre ansikter, samt enda ett litt lengre borte. Hvem skulle disse forestille? Er det de tre vise menn? Kjønn er vanskelig å anslå på utskjæringene, det er ikke rester etter skjegg, men det kan godt være at det har vært det, veggen er tross alt slitt og det er bare ansiktene ikke deler av kroppen som vises. De tre ansiktene skal klart oppfattes som en enhet bestående av tre forskjellige ansikter. Hvis det er de hellige tre konger som er skåret inn, hvem er den fjerde som er plassert lengre borte på stokken?

I samme høyde på andre siden av låven finner vi to andre tall 1811 og 13. Det første er antagelig et årstall, mens 13 tallet forblir usikkert. Var det alderen på den som risset inn årstallet i 1811 eller betyr tallet noe helt annet.

Gransker en skriftstokken inne i Oppdølslåven kan man finne nye ting hver gang. Minst to av innskriftene er symboler. Ett av dem, bumerket til Oppdøl, har fått en sentral plassering. Et annet sted finner vi bumerket til Øien i Øksendal i enden av en innskrift. Hvorfor det? Er likheten med bumerket bare tilfeldig? Det var i alle fall ingen fra Øien inngift på gården i løpet av gårdens kjente historie. Kanskje en dreng fra Øksendal har risset det inn i ledige stunder?

Det er mye en gammel bygning kan fortelle hvis man tar seg tid til å se på detaljene. Andre ting forblir uforklart og ukjent. Noe av det som gjør fortiden så spennende.