Når AI «vet for mye»: Et eksperiment i arkeologisk illustrasjon

Utgangspunktet for dette forsøket var ikke å lage et eksperiment. Jeg har rett og slett rotet bort rullen til formidlingsopplegget vårt forhistoria på rull. Dette er en tidsline i form av en duk omtrent 6 meter lang og 1 meter bred med tegninger av natur på en side fra isbjørn til eple, etter når de kom til Norge, boliger i midte fra steinalderleir til osebergdronningens begravelse (jeg har alltid synes dette kræsjet med hva resten av kolonnen skulle vise). Den siste linjen har materialer og redskaper. Ett av disse er en hånd som holder noen kornstrå som blir kuttet med flintsigd. Jeg la ved bilde av en flintsigd, en ekte gjenstand og altså uten skaft og beskrev hvordan den skulle festes i skaftet.

Første forsøk. Sigden er helt feil og hvorfor skjærer den i kornaksene etter at kornet allerede er skåret?

 

Et redskap som nektet å være «bare et objekt»

Allerede tidlig oppsto et mønster:
Uansett hvor presise instruksjoner jeg ga, ble redskapet konsekvent tolket som en sigd i bruk. Formen ble justert, orienteringen «rettet opp», og kornet ble plassert slik at det dannet en fortelling om høsting – også når jeg eksplisitt ba om å unngå handling. For å få sigden riktig la jeg ved et bilde av en rekonstruksjon av sigd. Men ai brukte ikke denne selv om jeg ba om det. 

Det krevde naturligvis en forklaring tenkte jeg så jeg spurte ai som beklaget seg så mye, var enig i alt jeg sa og forsto kritikken. Den foreslo selv tekst jeg kunne skrive inn for å få det riktig, men produserte omtrent samme bilde, selv med stadig presiseringer der den selv foreslo hva som skulle være bestillingen ble detbare enda verre:

Finn feilene....De er mange.

Nå prøvde jeg å starte på nytt (dessverre ikke nok på nytt). Jeg la ved bildet av en ferdig skjeftet flintsigd og ba ai om å bare tegne den med en kornbunt ved siden av:

Nå er vi på vei, eller er vi det...

Nå så det ut som det skulle løsne så jeg ba ai om å snu sigden opp ned slik at eggen lå inn mot endene av kornet. Det skulle vise seg at bildet over var det nærmeste jeg kom i samme chat:

WTF!...hvor ble sigden min av?

Selv når jeg:

• ba om at redskapet og kornet bare skulle ligge ved siden av hverandre

• presiserte at det ikke var snakk om en handling

• fjernet bakgrunn, hender og kontekst

… fortsatte AI-en å produsere bilder der mening overstyrte form.

Når korrigering gjør det verre

Et interessant – og frustrerende – fenomen oppsto etter hvert:
Jo mer jeg forklarte hva som var feil, jo vanskeligere ble det å få et korrekt bilde.

Ved å:

• diskutere bruk

• forklare korrekt skjærepunkter

• påpeke feil i orientering

• insistere på arkeologisk presisjon

… ble koblingen mellom redskap og funksjon sterkere, ikke svakere. AI-en ble stadig mer sikker på hva dette «egentlig» var, og justerte bildene deretter.

Ironisk nok fungerte tidlige forsøk bedre enn senere.

Et avgjørende eksperiment: å snu bildet selv

På et tidspunkt snudde jeg redskapet 180 grader selv, nettopp fordi AI-en ikke klarte å gjøre det uten å «rette det tilbake». Da jeg lastet opp det snudde bildet, ble det tydelig:

• AI-en slet med å gjengi objektet korrekt

• formen ble igjen "normalisert" til det ai mente at sigden skulle være. Dens egen sigd ble bedre og bedre men det var jo "min" sigd (bildet er fra nettet og redskapet er laget av Morten Kutchera) jeg ville ha.

Dette bekreftet mistanken:
AI-en så ikke lenger bare formen, men det den mente formen burde være.

Innsikten: AI tolker, den kopierer ikke

Kjernen i problemet ble etter hvert tydelig:

• AI-bildegenerering er semantisk, ikke ikonografisk

• Den tolker objekter ut fra sannsynlig betydning og bruk

• Den er dårlig til å være nøytral når noe er gjenkjennelig

For en arkeologisk gjenstand er dette kritisk. Små endringer i:

• kurvatur

• innfesting

• eggens plassering

• orientering

… kan bety en helt annen teknologi eller tidsperiode. Og ikke minst så ser det bare teit ut.

Hvorfor AI ikke alltid egner seg til arkeologisk dokumentasjon

Dette eksperimentet viste tydelig at AI-bilder kan være uegnet til:

• katalogillustrasjoner

• teknisk dokumentasjon

• nøytral framstilling av konkrete funn

Ikke fordi AI «er dårlig», men fordi den er designet for:

• gjenkjennelighet

• mening

• narrativ sammenheng

Arkeologisk illustrasjon krever ofte det motsatte:
bevisst fravær av fortelling.

En overraskende konklusjon

Mot slutten ble det klart at den beste løsningen ikke var «bedre prompts», men å:

• starte helt på nytt

• redusere kontekst

• og i noen tilfeller la et menneske gjøre jobben

AI kan være et nyttig verktøy for inspirasjon og pedagogikk.
Men når presisjon er avgjørende, er blyant, øye og fagkunnskap fortsatt vanskelig å erstatte.

Deler av denne teksten har jeg latt ai selv skrive og rettet på enkelte ting den har misforstått. Når jeg startet på en ny tråd ble det enklere, men jeg turde ikke å gi meg inn på å be den om å få redskapet til å faktisk se ut som det var i bruk så sluttproduktet ble slik:

NB! Det er ikke sikkert at bildet vil bli brukt. I utgangspunktet vil jeg prøve å finne penger til å betale ett menneske.