Historien om gården Flå - Del 3: Den eldste bygningen og folket som brukte den.

Omtrent rundt 1100 e. Kr, i det vikingtiden gav vei til middelalderen begynte det å vokse ei furu på Flå. Der vokste den sakte i den bratte lia gjennom flere hundre år. Hadde den kunnet se og snakke kunne den har fortalt om jevn trafikk inn og ut fjorden med handelsvarer og om stadig flere jordflekker som ble dyrket opp i liene ved fjorden. I 1349 kunne ble det stilt mange steder langs fjorden. Bare tre steder var det røyk fra åren i Sunndal tinglag blir det sagt. Pesten kom og la bygdene nesten øde. Det over tre hundre år gamle treet ble felt en dag rundt 1450 og ble til bygningstømmer, denne stokken eksisterer fremdeles og er en del av Flåstuo som i dag står på Leikvin.

Flåstuo står i dag på Leikvin. Den andre stokken over vinduene i første etasjen er fra 1450- Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Kanskje var et av stedene det røyk fra åren på Flå. Her bygde noen et nytt hus rundt 1450 på en tid da man andre steder hadde mer enn nok med å ta vare på det som var. Ti år tidligere er første gangen vi finner Flå nevnt i det skriftlige materialet. Den gangen eide erkebispestolen ½ øre i gården og erkebiskop Aslak Bolt fikk listet opp dette i det som senere er blitt kalt for Aslak Bolts jordebok. En stokk fra denne bygningen ble brukt om igjen like etter reformasjonen ca 1590 til et nytt enetasjes hus på Flå. På denne tiden eide kirken 3/5 del av gården, kongen eide ytterligere 2/5 del. Den siste delen må da ha tilhørt bonden selv. Regner vi med at kanskje 10 år har blitt økset av stokken het gårdbrukeren den gang ca 1600, Halvor Flå. Han var en driftig, men også uheldig mann.

Det er nevnt en Halvor på Flå ca 1520, om Halvor som satt på Flå fra 1600-1637 var en etterkommer vet vi ikke, men utenkelig er det slett ikke. Halvor var spillemann og ble en gang leid inn til ett bryllup i Trondheim. Det var en rikmann som giftet seg og vistnok ikke spart på noe, men Halvor skal ha likevel ha syntes at hans eget var bedre “for da fikk jeg den ære å ligge med bruden”. Det var ikke bare som spillemann han utmerket seg. I ungdommen var han gjeter på Rødset før han ble eier av Flå og hvordan en gjetergutt kunne bli driver av en betydelig gård er en av gåtene rundt Halvor. For tiden 1619-1635 er det ikke tiendeoppgaver å finne for Flå, visstnok fordi driveren her var lensmann og dermed fritatt for denne skatten. Så også her hadde han en finger med i spillet. Det må nevnes at Halvor ikke er direkte nevnt som lensmann ved navn på denne tiden.

Flå hadde mye og god skog. I liene her voks tømmeret sakte og ble dermed godt bygningstømmer. Ingebrikt Hågensen Løken skriver rundt 1800 at Flå har den “betydeligste furuskov i Sunndalens præstegjeld. Skade at den største del deraf ei vel kan dyrkes og nydes”. Folket på Flå fant vel likevel måter å felle tømmeret, trærne kunne felles rett i sjøen og deretter taues i land. Derfor var det viktig for bonden på Flå fram til våre dager å ha sag. På Halvors tid var det stor etterspørsel i Europa, spesielt Holland, etter tømmer og dette benyttet mange bønder her i rundt seg av. Til dels i så stor grad at det ble helt skogløst i enkelte fjorder. For å benytte seg av denne forretningsmuligheten eide Halvor deler av saga i Jordalsgrenda og også deler av en sag på Meisal. Tømmeret ble fraktet med hans egen jekt til Bergen. Det var altså en formuende mann etter lokal målestokk som satt på Flå.

Men Halvor var ingen heldig mann. To ganger brant gården ned for ham, første gangen mens han var på bergensfart. En tjenestejente skal ha vært uforsiktig med ilden. Bygningenene den gangen lå svært tett slik at storparten brannt ned. Minst en bygning må likevel ha berget, Flåstuo. Den sto kanskje litt utenfor selve tunet. Gården skal ha blitt bygd opp igjen nærmest som en herregård, men nok en gang brant husene. Enda en gang berget Flåstuo som en av få bygninger. Samtidig vet vi at deler av buskapen på Flå druknet på vei fra beite på Flåøya to ganger i Halvors tid. Selv en så driftig mann må ha sett bunnen på pengekassen da. Bedre ble det ikke av at Baltzer Kare, fogden på Nordmøre hadde stevnet ham, av for oss ukjente grunner. Kare ble rett etter 1630 fratatt sitt embete for misbruk av sin stilling, men det var for sent for Halvor. Han mistet saga si i Jordalsgrenda.

                                                        Slik så kanskje Flåstuo ut rundt 1700. 

I 1630 ble det ny driver på Flå, svigersønn til Halvor. Han ble den siste av den slekta som satt på Flå. Etter dette bygslet en Tore Andersen på Flå, etterfulgt av Gunnar Ivarsen i 1684. I 1702 fikk han kjøpt gården og det er samme slekta som sitter der enda. Gunnar så potensialet i ferdselen ut og inn fjorden og fikk bygd en sengestue til å huse gjestene på Flå, til dette tok han den gamle bygningen utenfor tunet som han satte på toppen av en nytømret første etasje. Nå hadde Flåstuo to etasjer, til inngang i andre etasjen var det en dør fra en svalgang fra tustiden som vi fremdeles kan se spor etter på veggen i dag. Han fikk malt døren og veggene i den nye etasjen med rødt, blått og hvitt mønster. 

Rester etter bjelkene i svalgangen. Vi kan se rester etter hvor døra har vært over det innfelte tømmeret. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Døra på Flåstuo og resten av første etasje ble rosemalt rundt 1700. Slik var det til et godt stykke ut på 1800-tallet. Bildet er tatt mens Flåstuo sto i Øksendal. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

I 1735 ble det bygd en ny røykovnstue på Flå. Denne ble etter hvert slått sammen med Flåstuo til en lengre bygning rundt 1820. Driveren da het Nils Andersen og skal ha vært en drivende, men vanskelig mann. Det står mye om både han og folket etter han i Sunndalsboka og i heftet “Litt om garden Flaa og folka som har levd her” og alt kan ikke være med her. I stedet får vi holde oss til det som angår bygningene som fremdeles eksisterer på Flå.

Vi er altså nå kommet fram til 1800-tallet i Flåstuos historie. Den sammensatte stuebygningen sto på tvers av fjorden og bar preg av å være et lappverk av flere bygninger. Flåstuo var ikke like bred som nabobygningene og ble dermed påbygd i bredden med to rom. Disse to rommene var soverom. Selve Flåstuo var finstue, og ble kalt “Nøstuo”. Her ble fremmedfolk bedt inn. Her var det også skole den tiden det var skole på Flå. Veggene var glattet ut med leire og hvitmalt, også den opprinnelige malte døren var tettet igjen. Soverommene ser også ut til å ha vært glattet og hvitmalt. På den andre siden av den gjenkledde stuedøra var et tilbygg som ble kalt “Øverstuo”, her var det også senger.

Denne veggen var bordkledd med stående bordkledning som var plugget fast med treplugger før ombyggingen på 1800-tallet. Her ser vi de gjentetettede døråpningene som en gang gikk til soverommene som ble lagt til for å gjøre denne delen av stuebygningen like bred som resten av huset. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Det var derfor ingen som visste om lengre at bygningen hadde vært rosemalt fra topp til bunn i 1. etasjen den gangen huset ble revet i 1931 for å gi plass til ett nytt hus. Einar Flå som skrev “Litt om garden Flaa” har tegnet planskisse av begge etasjer av stua. Der ser vi at det i Flåstuo som “Nøstu” var det to hjørneskaps, en ovn, et par skap på veggen der den gamle døra var og et bord med benk på hver side. I andre etasjen var det seng over der det på museet er trapp og en anen seng på samme veggen. En kiste og et bord fylte ut inventaret. I og med at det ikke er tegnet inn får vi regne med at de andre sporene vi har i Flåstuo etter senger er fra den tiden den var frittliggende sengestue.

I 1931 ble stua revet og man fant rester av maling og den malte døra. Det gjorde at den ble flyttet til Øksendal for på bli museum, der sto den til den ble flyttet til Leikvin i 2013/14. I dag forteller sporene i veggene om kjente og ukjente faser ved bygget historie. Sammen med “Historia om garden Flaa” er det mulig å forklare det aller meste vi ser på bygningen.

Flåstuo var malt fra gulv til tak i første etasje. Unntatt døren er det en rekonstruksjon fjort rett etter krigen. Årstallet er også malt på da og er basert på muntlige overleveringer som ikke er helt riktige. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum