Frederick Metcalfe - Den første britiske laksefiskeren i Driva

I historien om Barbara Arbuthnott får vi høre at den første Briten som fisket laks i Driva var Jarlen av Leichester. Han var uforsiktig og skrøt av den fine lakseelven på et selskap i England der ekteparet Arbuthnott var til stede. Dette var utgangspunktet for at en rekke briter etter hvert inntok elva om sommeren. Den nevnte britiske Lorden var imidlertid ikke den første, og ekteparet Arbuthnott var ikke de som satte i gang lakseturismen for alvor. Før alle disse kom presten Frederick Metcalfe.

Sommeren  1854 og 1855 reiste engelskmannen Frederick Metcalfe på kryss og tvers av Norge. Han var ivrig jeger og friluftsmann og ville oppleve uberørt natur og lokalbefolkning. Opplevelsene hans ble kort tid senere utgitt i form av boka “An Oxonian in Norway” som ble svært populær og som førte til at en rekke briter vendte snuten mot det eksotiske Norge. På turen var han innom flere lakseelver, gikk over flere fjell på reinsjakt og var også innom Sunndal og senere Surnadal.

Det første møtet hans med en Sunndaling var oppe i en seterdal, der to seterjenter holdt til. De to var sky og turte ikke komme bort til det britiske reisefølget til å begynne med. Metcalfe mente det skyldtes at de trodde seterjentene trodde de var et taterfølge. Til slutt kom de likevel i snakk med dem. Engelskmennene hadde stor oppakning og fikk vite at det snart kom opp forsyninger fra bygda til folket på setra. Ved hjelp av kløvhesten til forsyningsmannen kom de seg ned til Gjøra, hvor de slo seg ned en stund. De losjerte på skysstasjonen på Gjøras hvor “Mr Jüra” gjorde inntrykk der han klatret høyt opp i fjellsidene for å innkassere skuddpremie på rovfugler. Metcalfe skrev at Sunndal var rikt på rovvilt man kunne gå på jakt etter. Mr Jüra hadde for eksempel noe tidligere tatt livet av en gaupe like ved skysstasjonen og flere ulver var blitt felt i distriktet.

Nordmenn, observerte Metcalfe, var svært ubeskjedne. Damer og unge jenter kvidde seg ikke for å komme rett inn på soverommet til menn, uansett hvor lite klær de hadde på seg. På Gjøra opplevde Metcalfe å bli beglodd av egnens piker i det han tok seg et bad i elven. De hadde vist nok aldri sett noen svømme før, så det skal ha vært av ren nysgjerrighet på dette rare fenomenet.

Metcalfe skriver også om de mange snørasene som går i dalen. På Gjøra var huset til fergemannen langt unna fergen for å unngå snøras og Hovskirka hadde da han passerte skjevt tårn på grunn av fonnagusten. Fremdeles sto murene av et hus som ble ødelagt av et ras i nærheten av Snøva der en hel familie ble drept så nær som ett spedbarn og en arbeidskar.

Hardy fiskestenger. Kanskje var det akkurat slike Metcalfe hadde med seg på turen

Det var imidlertid laksefiske som var det viktigste i Sunndal også for Metcalfe. Laksen bet helt opp til Gjøra, men det beste stedet å fiske var Hoås. Denne rapporten var det kanskje som førte til at mange briter i årene som fulgte losjerte nettopp her. Den første gangen han var her var det ingen som hadde sett fluefiske før og folk i dalen betraktet britens kamp med laksen med interesse. Elveleie var enda ett ukjent fenomen, deler av fangsten ble gitt bort til vertskapet i belønning. Tre år senere vendte Metcalfe tilbake til Sunndal til helt andre forhold “Lord L” hadde kommet og betalt godt for å fiske i elva. Gratisfisket var en saga blott til den reisende prestens store irritasjon. Den rike lorden kunne med fordel betalt av sin store formue for å fiske i Skottland og overlatt til mindre rike landsmenn å fiske i Driva.

Vert Ole Hoaas var en vennlig tynn mann med runde jernbriller på nesen og en rød lue der stålgrå lokker sto fram. Han var en hendt mann og fikset draget på karjolen til Metcalfe som om han skulle hatt det til yrke. Han var gift med en yngre kvinne som vartet opp med det lille de hadde, beskjeden kost for en farende brite. På oppholdet i Norge fikk han store mengder, grøt og flatbrød, ferskjøtt derimot var sjeldent. På Hoås hadde de et par høner, sjeldsynt der i dalen slik at det var rikelig tilgang på egg. Senere viste det seg at de stakkars hønene slett ikke var tilstrekkelig for britens konsum, ved et besøk i Øksendalen fikk han nemlig ved en tilfeldighet høre at det ikke var ett egg å oppdrive der siden alt var solgt til bonden på Hoås. Ole Hoaas var far til Lars Hoås, men Lars var bare omtrent 5 år når Metcalfe var i Sunndal så han nevnes naturligvis ikke med et ord.

Sogneprest, ordfører og lokalhistoriker Christian Glükstad.

Metcalfe ble god venn med sin kollega presten Christian Glükstad på Sunndalsøra og losjerte blant annet på prestsetra ei natt og dro på fisketur til Tredalspollen og Dalavatnet med ham. På prestegården fikk han sitte i høysetet, en skikk han fant noe bisarr.

Folk i Sunndal var usedvanlig sunne og friske, spesielt tennene. Så hvite og rette var tennene til folk i Sunndal at Metcalfe senere regnet seg som bortskjemt i den retning.  "Sooth to say, I have become somewhat fastidious in the mater of teeth, after seing the exquisitely white theeth of the Sundalen damsels" skriver han. Selv mente han at det var kostholdet, mesteparten brunt brød og sure melkeprodukter, som var grunnen. Syren i surmelken holdt tennene hvite.

Metcalfe reiste på en tid da engelskmenn var sjeldsynte i Norge. Folket var eksotiske og naturlige, nysgjerrige og ærlige, men litt late. Senere forandret dette seg med flere turister slik at senere reisebeskrivelser etterspurte den gylne tiden da Norge var uberørt av britiske turister.