Strandsitterstua på Sande

I 1844 fikk Johan Pedersen Øren navnet sitt og navnet til kjerringa si, Marit Ingebriktsdatter, malt over dørene i stua si. Det er vanlig med innskrift over de to dørene som går fra stua på Nordmørshuset, oftest malt i forbindelse med byggingen eller med en ombygging. I dette tilfellet er det nok fordi huset ble bygd om.  

Eldhuset på Sande i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Oppdølslåven - En gammel bygning med mye å fortelle.

Skuende utover Sunndalfjorden sto en lang bygning på massive trestolper i skråningen ned mot fjorden ved Opdøl. Det var en kornlåve, hvor kornet ble kastet, tørket og malt. Der sto den i nesten 350 år før det moderne landbruket gjorde den overflødig og i veien. I 1978 ble den tatt ned og tømmeret lagret på Leikvin, i årene som fulgte arbeidet blant annet byggelever fra Sunndal Vgs med å sette den sammen igjen på Leikvin. Der sto den ferdig rundt 1980. Låven står på massive furustokker som har fått vokse til treet snurret seg på slutten av levetiden. Slik ble det plass til lager og annet under.

Oppdølslåven slik den står på Leikvin i dag. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Fjorårets arkeologiske hendelser i Sunndal (2019)

Det graves stadig fram spor som utfyller vår kunnskap om forhistorien i Sunndal kommune. Sunndal er allerede den kommunen som har flest gjenstandsfunn og spor etter jernalderen på Nordmøre. Over halvparten av alle gjenstander ved landsdelsmuseeene fra Nordmøre er fra Sunndal. Men det er ikke de store gjenstandsfunnene som dominerer arkeologien i 2019. Ivrige metalldetektorister går fremdeles på åkrene i kommunen, der de har lov, men det er få funn sammenlignet med tidligere år. Det har en sammenheng med at de funnrike områdene som ble oppdaget med detektor fra 2014 nå er fredet og dermed ikke mulig å søke på uten særskilt tillatelse fra riksantikvaren. I stedet er det den mer tradisjonelle arkeologien som merkes i funnbildet.

Denne øksa fra merovingertiden er sammen med noen andre verktøy det eneste gjenstandsfunnet fra storgården Husby i Øksendal. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Holtstuo fra Virumdalen på Leikvin - byggefaser i en gammel bygning

Holtstuo ble flyttet til leikvin på slutten av 1980-tallet. I forbindelse med oppsettingen ble det gjennomført en rekke reparasjoner og mange nye stokker ble satt på ytterveggene i eldste delen av bygningen. Slik sett er det på mange måter den eldste delen som nå er den nyeste. Men fremdeles er det mulig å finne en del som hinter bakover mot en svært gammel bygning. Mye eldre enn den offisielle dateringen.

Holtstuo våren 2019.

En gammel gård - Drøpping ved Todalsfjorden

Det er i dag vanskelig å se for seg at Drøpping ved innløpet til Todalsfjorden har vært en sentral gård. Kartet viser gården som avsides med en vei som går inn hit og ender her i stedet for å fortsette. Den eneste gården som er lengre ut langs denne blindveien er Rakaneset og den gården var vel en gang fram til slutten av middelalderen en del av Drøpping. Vei hit kom ikke før relativt nylig. Men den avsides plasseringen er et moderne synspunkt. I mesteparten av historien har Drøpping tvert i mot vært like sentral som andre gårder i Ålvundfjord. Det var båten som bandt sammen, fraktet varer og folk. Og Drøpping ligger godt til med grei avstand ut til kirke i Stangvik, over fjorden til Nordvik eller innover til Todalen.

Utsikt fra Ytre Drøpping mot Todalen. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Ei bjørneklo i jorda - hva forteller den?

En arkeolog fra Trondheim, Fredrik Gaustad, grov på 1960-tallet ut et par hauger på gravfeltet på Løykja. Nevnte Gaustad skrev senere den arkeologiske delen av første bind av sunndalsboka. På denne utgravningen var det ikke så mange spektakulære funn. Det var enkle branngraver hvor det meste var forsvunnet med flammene og tiden som var gått.

Foranledningen til utgravningen var at en skogsvei var anlagt med bulldoser opp skråningen fra elva i sør og inn på gravfeltet. Minst en grav var borte og restene ble undersøkt sammen med et par andre graver. I den ene graven ble det funnet en bit av en spenne av bronse typisk for romertiden. I den andre var det noe mer materiale. Beinrester av den gravlagte, brent til småbiter. Deler av en beinnål, en beinkam i mange biter, en jernklype og to bjørneklør.

Bjørneklør fra graven på Løykja. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Fimbulvinteren 536-539 e. Kr - Spor fra Sunndal

Da verden nesten gikk under

Da sa Ganglere: “Hva finnes å fortelle om Ragnarok? Jeg har ikke hørt noen fortelles før”

Guden sa: “Mange og store hendelser er å frtoell om det. Det første er att den vinteren som kalles Fimbulvinteren kommer. De kommer snø fra alle kanter, da blir det svært kaldt med kvasse vinder. Solen har ingen virkning. Tre vintrer kommer etter hverandre uten sommer imellom” Gylfaginning

Bror skal krige mot bror. Ulver kommer i store flokker og spiser dyr og mennesker. Det er stort mannnefall, bare det som er i skogen er å spise.

Overgrodde murer 60 meter nord veien på Ørsund vitner om en tid da verden nesten gikk under for dem som bodde der i Sunndal. Det var ikke bare på Ørsund at katastrofen inntraff. Store deler av Europa og Midtøsten ble påvirket av det som skjedde.

Murene etter ett av langhusene på Ørsund. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.