Ei bjørneklo i jorda - hva forteller den?

En arkeolog fra Trondheim, Fredrik Gaustad, grov på 1960-tallet ut et par hauger på gravfeltet på Løykja. Nevnte Gaustad skrev senere den arkeologiske delen av første bind av sunndalsboka. På denne utgravningen var det ikke så mange spektakulære funn. Det var enkle branngraver hvor det meste var forsvunnet med flammene og tiden som var gått.

Foranledningen til utgravningen var at en skogsvei var anlagt med bulldoser opp skråningen fra elva i sør og inn på gravfeltet. Minst en grav var borte og restene ble undersøkt sammen med et par andre graver. I den ene graven ble det funnet en bit av en spenne av bronse typisk for romertiden. I den andre var det noe mer materiale. Beinrester av den gravlagte, brent til småbiter. Deler av en beinnål, en beinkam i mange biter, en jernklype og to bjørneklør.

Bjørneklør fra graven på Løykja. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Hvem var den gravlagte? I romertiden (0-450 e.kr) var den alminneligste gravskikken kremasjon, en undersøkelse fra østlandet viser at de fleste som ble gravlagt i kremasjonsgraver var kvinner i eldre romertid (fram til ca 300 e. kr). De mest vanlige gjenstandene i kvinnegraver var kniv, perler, kam, spinnehjul og draktnåler. Nåler var mest vanlig i mannsgraver, sammen med våpen. Men også 25% av våpnene er funnet i kvinnegraver. Et skudd for baugen for det gamle bildet av kvinnene som aktive hjemme og innomhus.

Det er er bare en gjenstandsgruppe som ikke er funnet i kvinnegraver og som avgjør hvilket kjønn vi kan si den gravlagte har hatt: bjørneklør. I yngre romertid har kjønnsmønsteret forandret seg for mange av de hverdagslige tingene man fikk med seg i graven. Det er nå for eksempel mest vanlig å finne spinnehjul i mannsgraver, våpen er blitt noe mindre vanlige i kvinnegraver. Menn har oftere fine draktnåler med seg i graven. Igjen en utfordring av vårt bilde på mannen som utomhusarbeider. Hadde han med seg en bunt ull og spant i pausene ute? Var spinnehjulet et symbol for noe i stedet for at det representerte den begravdes syssel? Det er nok lurt å ikke overføre for mange forestillinger om hvordan vi mener at livet i romertiden har vært på tolkningen av materialet.

Det er bare bjørneklør som forblir nesten utelukkende en mannsgreie. Ellers ser det ut som om hverdagssyslene og hva man pyntet seg med har blitt mer utjevnet, nå kunne mennene også fjonge seg med bling.

At bjørneklør bare finnes i mannsgraver gjennom mer enn 450 år forteller oss noe om at den som har fått disse med seg i graven. Kanskje var det hele bjørneskinnet for alt vi vet siden det meste er forsvunnet i gravbålet. Disse har hatt en samfunnsrolle som ikke har forandret seg og som heller ikke var særlig forenelig med kvinnelig pynt som fine blanke draktnåler. Noen har hevdet at bjørnen har hatt en spirituell rolle, den gikk i dvale om vinteren og var dermed nærmere knyttet til døden og livet på den andre siden. Kanskje viste gravleggelsen av en mann på et bjørneskinn at dette var en mann med styrke og visdom som bjørnen gjerne ble regnet for å ha. Også i moderne tid har man omtalt bjørnens visdom og styrke.

Den rekonstruerte graven fra utgravningene på 1960-tallet. Graven med bjørneklørne lå bakenfor halveis utrast i elveskråningen. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Litteratur:

Gaustad, Fredrik 1965: "Bygdene i Oldtiden", I: Seljedal Ivar: Sunndalsboka bind 1, 55-113.

Skostrand, Lisbet 2010: «Romertidas menn og maskuliniteter». I: Gundersen, Ingar M. og Eriksen, Marianne Hem (red.) På sporet av Romersk jernalder, Artikkelsamling fra Romertidsseminaret på Isengran 23. – 24. januar 2010, Nicolay skrifter 3, Nicolay arkeologisk tidsskrift Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo, s. 20-35.