Konge og adelsmakt i Møre og Romsdal i tidlig middelalder

 Fagfellevurdert artikkel, trykt versjon i "Fogderifylket Møre og Romsdal" fra 2022

Husby i Øksendal, en gang kongelig eiendom

 - Spor av  forskjeller i kongelig administrering mellom Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre.

I sen vikingtid og tidlig middelalder var det norske kongedømmet i en formativ periode. Allerede under begynnelsen av Harald Hårfagres maktkonsolidering beskriver Snorre Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre som egne kongeriker. Bjørn Ringstad argumenterer for at dette i alle fall for Nordmøres del må være riktig. [1] En skal alltid være kritisk når en tolker sagamaterialet, men om ikke Snorre her har helt rett viser dette likevel at man i høymiddelalderen når sagaene ble skrevet har hatt en oppfatning om at en tredeling av dagens Møre og Romsdal har hatt dype røtter. Det virket slik kanskje naturlig på folk i fylket når Norge ble inndelt i fogderier i 1595 og disse fogderigrensene fulgte de langt eldre administrative grensene fra vikingtiden og middelalderen.

Tredelingen av fylket har altså lange tradisjoner, tilbake til organisasjonen av områdene i fylker, sysler og len i middelalderen og kanskje egne kongedømmer i tidlig vikingtid. Nordmøre ble tidlig i middelalderen delt i to Fosen og Edøy hvorav sistnevnte utgjør Nordmøre slik vi kjenner det i dag. Fogderitilhørigheten i Møre og Romsdal har slik en lang historie knyttet til langt eldre administrative enheter.

Samer på Nordmøre - En gang mer vanlig enn vi har trodd?

 I samlingene til Nordmørsmusea i Sunndal ligger flere skinnpunger med fin dekor. Vel har de virket noe fremmede i forhold til andre gjenstander i samlingene, men siden det var flere av dem fra forskjellige gårder var det antatt at slik var det tobakkspunger i Sunndal så ut på 1700-tallet. Så viser det seg at dette slett ikke er slik sunndalingene har laget tobakkspungene sine. En del av samlingene er digitalisert og tilgjengelig på nett på digitaltmuseum.no og det var der et våkent øye observerte og tipset oss om at dette er samiske punger.

Tobakkspung fra samlingene ved Bygdemuseet Leikvin, Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea AS

Litt om datering av gamle bygg

 “Hvor gammelt er egentlig huset? Jeg har et hus som skal være styggamalt”. Dette er typiske setninger vi på museene hører stadig vekk. Hvis man vil vite det sikkert kan man bestille for egen kostnad en dendrokronologisk datering, det er en datering basert på årringene i treet. Men først kan det likevel være greit å se etter andre gamle trekk som tyder på at bygningen er så gammel som man tror, ofte kan en bygning være yngre enn man tror, mens en bygning som fra utsiden kan se relativt ny ut kan være mye eldre enn man tror. Så hva skal man se etter?

Flåstuo på Bygdemuseet Leikvin er fra 1450, 1590 og ca 1700. Det har den eldste daterte stokken i Sunndal.

Eldste huset i Ålvundfjorden* og et frammifrå eldhus

 

Stabburet på Rykjem er delt i to med plass til mye mat. Den eldste delen er delen til venstre. Foto: Jarle Stavik, Nordmørsmusea.

Høyt over fjorden på en grusrygg etter istiden med utsikt langt mot flere retninger ligger Rykkjem.

Rykkjem, også skrevet Røkkum, er først nevnt i skriftlige kilder i 1590. Gården er nok langt eldre enn dette og er antagelig blant områdene som først ble bosatt i Ålvundfjorden. Gårdene Ålvund, Hals, Rykkjem og Nes ligger etter hverandre på høydedrag over fjorden, de tre sistnevnte er alle plassert på toppen med utsikt langt ut over fjorden med lettdrenerende jord godt egnet for de første jordbrukerne i området. Det som var bra for de første bøndene fortsatte å gjelde utover mot moderne tid. En flintspiss ble funnet i jorden et sted på Rykkjem og innlevert av daværende gårdbruker Martinus Røkkum, den kan stamme fra tiden da de første jordbrukerne slo seg ned i Ålvundfjorden.

Almhjell - En lang historie om skred og arbeidslyst

 

Der dalen smalner etter Fale bru ligger gården Almhjell. Store istidsmasser er å se på hver side av riksveien ved brua, bratte hjeller ned mot dagens sletteland ved elven. En gang dannet disse dalbunnen i Sunndal, og før det var dette en langstrakt grunne innerst i fjorden. Landskapsformingen her er dramatisk. De gjenværende hjellene ovafor Gikling (Klinghaugen), Moen (Osphjellen) og Almhjell (Gammelheimen) er det som er igjen av en endemorene der isen en gang sluttet. En stund dannet siste resten av isen en propp i landskapet med en ferskvannsdam bak før isproppen på tvers av dalen fløt opp og vannet fosset lengre ned i dalen. Igjen ble flat fjordbunn liggende.

Kart over Almhjell med navn

Utistu på Hol – Ei gammel stue og den lange historien på Hol

 I dag ligger Hol nede på elvesletten nedenfor Nerbakkan. Men før 1689 lå husene oppe på hjellen der det i dag kalles Nerbakkan. Det er deler av åkeren en får på høyre side når en har kjørt opp Holsbrekka. Der er nok tomta fra vikingtiden og framover da det er funnet en rekke gjenstander som tyder på aktivitet fra denne tiden og lengre tilbake i jernalderen med metalldetektor på flaten. Grunnen til flyttingen var snøskred.

Hol er smekkfullt av løsfunn og graver. Skjermdump fra Askeladden.

Hov - gården, hovet og kirken

Hov Kirke, to ting som nærmest er motsetninger av hverandre. På Urgermansk, tilbake i tiden før kristus betydde det en høyde, navnet betyr “gård” på tysk, men har i løpet av vikingtiden her i Norden fått betydningen av et sted med en bygning der de norrøne gudene blir dyrket. Det var gjerne på slike steder man fortsatte å dyrke kvitekrist fra slutten av vikingtiden. Kultkontinuiteten gjorde det lettere å innføre den nye religionen, og stedene var jo også gjerne sentralt plassert slik at det var praktisk. Propagandamessig var det også hensiktsmessig, det viste hvordan kristendommen hadde seiret over hedendommen. I Sunndal kommune er det tre steder kirkene har blitt plassert ved fortidens religiøse steder, Ålvund (nedlagt i middelalderen), Løykja (nedlagt 1685-1707) og Hov. Det var derfor med spenning vi satte i gang med arkeologiske undersøkelse ved Hov.

Nykirka på Hov innvies i 1887. Foto: O. J. Gravem d.e, fra Sunndal bygdemuseums fotosamling