Holtstuo fra Virumdalen på Leikvin - byggefaser i en gammel bygning

Holtstuo ble flyttet til leikvin på slutten av 1980-tallet. I forbindelse med oppsettingen ble det gjennomført en rekke reparasjoner og mange nye stokker ble satt på ytterveggene i eldste delen av bygningen. Slik sett er det på mange måter den eldste delen som nå er den nyeste. Men fremdeles er det mulig å finne en del som hinter bakover mot en svært gammel bygning. Mye eldre enn den offisielle dateringen.

Holtstuo våren 2019.

Ovallaft/ buklaft på gammeldelen av Holtstuo. 

Det er spesielt avsmalingen mot topp og bunn

 av enden av stokken som identifiserer den. 

Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Ras, snøskred og flom rammet Holtan flere ganger opp gjennom historien. I 1819 ble to stabbur, to sommerfjøs og et kvernhus tatt av skred. Samtidig trengre snøraset inn under gulvet i “nystuen” og bør det opp. Møbler og gulv ble presset opp under loftet. I dagligstua ble taket løftet opp slik at folk så ut før de fallt på plass igjen. Halve stallen ble slått inn og deler av kornløa ble også skadet. Etter dette ble gården flyttet til sørisiden av elva. Holtstuo ble da sannsynligvis med på lasset, noe nytt satt inn, men mesteparten brukt opp igjen. Hvorfor sier vi det? Laftet er i en teknikk som er vanlig før 1800.tallet, oftest sett fra 1600- og 1700-tallet.

I Rundt 1835 ble det bygd loft. Før det var Holtstuo sannsynligvis en røykomnstue. Det vil si at den i hovedrommet var bare en etasje med åpenkonstruksjon opp til mønet. En røykovn er en peis uten pipe. Røyken slipper dermed rett ut i rommet et stykke over hovedhøye hvor den går oppover mot taket og slipper ut gjennom en ljore. En slik har det vært i Holtstuo også. Man har ved påbyggingen bare lagt til en etasje og plassert den gamle takkonstruksjonen oppå. I taksperrene kan vi se hvor ljoren har vært og sluppet ut røyken og mye av troet er også fremdeles farget av røyken som har sotet det ned i generasjoner. Laftet har samme utforming som på laftet nedenfor, så kanskje er det en eldre bygning som er plitt satt på toppen. Vi hører snakk om to stuer før flyttingen, dagligstuen og nystuen, kanskje er nå begge disse to slått sammen til to etasjer.

Trobord farget av røyk fra taket over eldste stuedelen. Langs kantene av hvert bord en profil som pynter på bordet. Opprinnelig var disse synlige fra dagligstua. Overflaten er høvlet. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

I 1845 ble det bygget på i lengden. Her er tømmeret og teknikken yngre, men deler av taket ser ut til å ha vært brukt opp igjen fra en eldre bygning for også her er det rester etter ljore i sperrene ett sted. Pyntehakk i den innfelte delen av sperrene vitner om en tid da takkonstruksjonen var en del av daglistua. Troet er her delvis sagd på oppgangssag ut fra sagsporene, de må være nylagd til trobord ved tilbygget.

Stripene tvers over trobordet viser at det er brukt oppgangssag til å sage trobordet. Den røffe overflaten og ujevne kanten var ikke ment å bli sett til daglig. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Hvis en skal gi seg ut på å datere de eldste delene av Holtstuo er det mye som taler for slutten av 1600-tallet. Lafteteknikken som vi spesielt ser på lafteknutene, såkalt ovallaft. Dette finner vi også på Flåstuo som ble tømret opp igjen som sengestue rundt 1700, men med eldste delene fra rundt 1590. Til sammen er nok røttene til over halvparten av Holtstuo eldre enn 1800 med eldste fasene godt før det.

Innfellingen i sperrene ved overgangen til mønsåsen er fremdeles farget av røyken. Sammen med en paralell sperre har røyken sluppet ut av ljoren her. Den andre sperrer er den til venstre inn mot tømmerveggen. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum