Fimbulvinteren 536-539 e. Kr - Spor fra Sunndal

Da verden nesten gikk under

Da sa Ganglere: “Hva finnes å fortelle om Ragnarok? Jeg har ikke hørt noen fortelles før”

Guden sa: “Mange og store hendelser er å frtoell om det. Det første er att den vinteren som kalles Fimbulvinteren kommer. De kommer snø fra alle kanter, da blir det svært kaldt med kvasse vinder. Solen har ingen virkning. Tre vintrer kommer etter hverandre uten sommer imellom” Gylfaginning

Bror skal krige mot bror. Ulver kommer i store flokker og spiser dyr og mennesker. Det er stort mannnefall, bare det som er i skogen er å spise.

Overgrodde murer 60 meter nord veien på Ørsund vitner om en tid da verden nesten gikk under for dem som bodde der i Sunndal. Det var ikke bare på Ørsund at katastrofen inntraff. Store deler av Europa og Midtøsten ble påvirket av det som skjedde.

Murene etter ett av langhusene på Ørsund. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Casodorius, prefekt i Rom skriver blant annet at: “Ut av alle elementene, finner vi to som står i mot oss: evigvarende frost, og unaturlig tørke. Sesongene har forandret seg ved å slutte å forandre seg; og det som man brukte å oppnå med regnbyger kan ikke bli oppnådd bare fra tørke(…)det (snøen) fortsetter i den tykkelsen den har fått (…). Det som ligger mellom jorden og himmelen som det mest skjøre elementet (luften), lar oss se klart når det er rent, og opplyst av solens lys. Men, hvis det er fortykket av en slags mikstur, som sett gjennom et stramt skinn, tillater det verken de naturlige fargene eller heten fra himmelen gå komme gjennom.”

I 536 kastet ett stort vulkanutbrudd massive skyer med aske opp i himmelen. Som de romerske kildene sier, skygget det for solen og gjorde at det var vinter om sommeren. Ut fra skriftlige kilder og isprøver fra Grønnland ser dette ut til å ha vedvart i 3 år.  Her oppe i det kalde nord betydde det tre år der kornet ikke grodde, graset nesten ikke var å finne for buskapen, lauvet ikke knoppskjøt.

Gjennom flere hundre år hadde samfunnet i Skandinavia utviklet seg parallelt, men med kontakt med Romerriket lengre sør. I folkevandringstiden nådde lokalt håndverk en topp med praktfulle smykker, ofte av gull, båret av en sterk elite som strides seg imellom i skiftende allianser. Det var egne spesialiserte verksteder som produserte spannformet keramikk som så spredtes til hele Norge, som drikkekar og som fulgte eierne som gravurner til det hinsidige. Tekstilhåndverket var så spesialisert, finvevd og dyktig bearbeidet at det lang overgår hva vi finner senere i jernalderen, for eksempel vikingtiden. Det var en blomstringstid for kunst og håndverk, men også en ufredstid. Romerriket gikk under og med det de kulturelle impulsene sørfra. En økonomisk stagnasjon kan ha fulgt.

Nå var denne storhetstiden over. Akutt matmangel førte naturlig til kamp om resursene, det var bror mot bror i en situasjon med ufattelig matmangel. De etablerte maktstrukturene gikk i oppløsning. Enkelte har foreslått at denne tiden var opphavet til forestillingen om fimbulvinteren, fra norrøn mytologi, der bror slåss mot bror i kamp om maten. 

Så i 541 e. kr kom en byllepest inn i det øst-romerske rike og i årene etter herjet den nådeløst i hele Vest-Europa. Kanskje så mye som 40% av befolkningen døde. Det er vanskelig å forestille seg hvor katastrofale endringer var som skjedde i samfunnet.

Den som var rik var kanskje død av sult, krig eller pest. Nye eliter kunne dannes. I løpet av en generasjon ble nesten halvparten av gårdene noen steder i landet helt forlatt og man bygde nytt ett stykke borte. Kanskje for å unngå smitte. De dyktige keramikerne var døde, håndverket kom ikke tilbake igjen til Norge for alvor før det var gått over 500 år. Tekstilarbeiderne var døde, kunnskapen gikk tapt og grovere stoffer pyntet med smalere brikkebånd uten så forseggjort mønster ble den nye normen ble den nye drakten. Runene som var brukt i Norden i 500 år skifter karakter sammen med språket som i løpet av få generasjoner endret seg slik at språket man snakket i 536 ikke var forståelig bare et par generasjoner senere. Tradisjonsbærere døde uten å bringe kunnskapen videre.

Det er nok i den sammenhengen vi også må se langhustuftene på Ørsund. Også her har man flyttet fra husene, eller alle var døde og ingen tok dem i bruk igjen. Enkelte steder i landet, spesielt i breibygdene på Østlandet og Sørvestlandet er utmarka fremdeles overstrødd med nedlagte gårdsanlegg med husmurer, oppmurte geiler, inn og utmark. Det ble til sauebeite for generasjonene etter og bare bebyggelsen nede ved kysten ble beholdt. Her i trange daler var det ikke like mange muligheter, geografien begrenset og man fortsatte å bo i nærheten av de gamle tuftene. Kanskje nådde ikke pesten inn i fjordene på Vestlandet, men like gjerne kan det ha vært, som når den samme pesten kom igjen i middelalderen, at enkelte steder var helt avfolket. Den eldre jernalderen sluttet og gav plass til den yngre jernalderen som slutter med vikingtiden. Selv regnet vikingene seg som skygger i sammenligning med storverkene gjort av sine forfedre, i tiden da Sigurd drepte dragen og Atilla levde.

Korsformet relieffspenne fra folkevandringstiden funnet på Løykja i Sunndal. Foto: Terje Hellan, NTNU Vitenskapsmuseet.

Kilder: 

Gräslund, B. 2007 Fimbulvintern, Ragnarrök och klimatkrisen ar 537–537 e.Kr.I Saga och Sed, Kungl. Gustav Adolfs Akademiens arsbok 2007, 93-123. Uppsala.

Iversen, F. 2016 Estate division: Social cohesion in the aftermath of ad 536-7, I The agrarian life of the north 2000 BC – AD 1000 – Studies in rural settlement and farming in Norway, Iversen F. og H. Peterson (red), s. 41-75, Portal.Academic.