Innvik og Reinsvatnet - To steinalderboplasser i Sunndal

For nesten 10 000 år siden kom et par skinnbåter innover sunndalsfjorden. De var lastet med folk, jaktutstyr, skinntelt og minst mulig annet. Et par hunder var antageligvis med på turen. Ellers var det viktig å gi god plass i båtene til den ekstra lasten man skulle ta med seg ut til kysten igjen. Da ville båtene være fullastet med reinskinn, gevir, tørkede senere og andre råvarer fra reinen som holdt seg og som man kunne frakte med seg.

Noen av de nesten 1000 flintbitene som er innsamlet fra Innvik. Foto: Jarle Stavik, Nordmøre museum.

Rett nedenfor dagens vei ved Innvika la de til med båtene. Her var det også da en vik med ei strand man kunne dra båtene opp på. En bekk rant ned i fjorden fra fjellet ovenfor. Teltet ble satt opp på det flateste stedet de fant, kanskje var det noen hasselbusker som trivdes i den relativt skjermede vika som ble til teltstenger. Noen strandsteiner ble brukt til å tynge ned flikene av teltduken.

En av flintøksene var blitt skjerpet opp igjen så mange ganger at den ble kassert. Så da måtte det lages en ny og mens en likevel var i gang, noen ekstra pilspisser og emner til å lage andre flintredskaper. I lasten var det med noen flintknoller, utsiden av flinten, den krittholdige cortexen var allerede fjernet før turen fra kysten startet.  Det var ikke vits i å slepe på mer vekt enn en måtte. Igjen etter redskapsproduksjonen ble det liggende mengder av flintbiter som bare var avfall. Et par pilspisser ramlet også inn i avfallet og siden de var så enkle å lage ble det ikke lett noe etter dem. Neste dag dro man opp på fjellet, båtene var hvelvet og satt inn under noen trær med ekstra dekke av løv. Forhåpentligvis holdt de seg til man kom tilbake igjen, hvis ikke var det vel med skinn tilbake man kunne lappe med.

Boplassen ved Innvik. Mørk blå er vannstanden den gangen.

Slik kunne det kanskje ha vært. Vi vet ikke hva de het, hvilket språk de snakket, guder de trodde på eller skikker de fulgte. Men redskapene deres og avfallet etter produksjonen av dem ble funnet i Innvika, nå nesten 100 meter over dagens vannstand. Omtrent 1000 flintstykker er samlet opp etter dyrking her på 1930-tallet og 1960 tallet. Av redskaper er det under hundre, en av dem en skiveøks. Dessuten flere skrapere. Her har man altså hatt redskapene til preparering av skinn. Stikler og borer til arbeid med bein var det også blant dette materialet. Menneskene som kom hit for omtrent 10 000 år siden var altså utstyrt for å preparere produktene fra jakten i fjellet og for å lage redskapene som trengtes for å utføre denne jakten.

Strandlinjekurve

Boplassene ble valgt ut fra egnethet. Det skulle helst være i en vik, tilgang på ferskvann var viktig og terrenget måtte ikke være alt for bratt slik at det var mulig å slå opp telt her. Boplassene fra pionerfasen av steinalderen, ofte kalt Fosnakulturen, er oftest å finne ved den tidens strandkant. Vet man når stranden var 100 meter høyere gir det en relativ alder på boplassen.

I fjellet var det ingen strand man kunne padle inn til. Det var transport til fots som gjaldt. Men nærhet til vann var også her viktig. Var det muligheter for ly var det også en fordel. I tillegg måtte leiren ikke være alt for langt borte fra området man drev jakt. Siden reinen er et vanedyr og kommer tilbake til de samme stedene er det samme området brukt flere ganger. De beste leirområdene rundt fjellvannene i fjellet i dag har derfor sannsynligvis blitt brukt også steinalderen.

En av disse var ved Reinsvatnet. Det er et regulert vann og varierer derfor i høyde. Spesielt på det laveste vasker vannet over tidligere boplasser og fører til at de igjen kommer opp i dagen.  En slik ble funnet i 2006 ved Reinsvatnet, ved utløpet av bekken nedenfor Reinvassbu. Her ble det tilfeldig funnet en pilspiss av turgåere som førte til at arkeologene ble tilkalt. Vannet var da på sitt laveste, tilnærmet slik det var før reguleringen og land som normalt er under vann stakk fram. Det ble gravd ut i 2006 og 2009.

De første pilspissene fra R1 med steinen på leiren i bakgrunnen.
Foto: Ragnar Orten Lie.

 Arkeologene kalte boplassen R1. Ved bekken var det (og er når vannet er lavt nok) en tange med en stor stein. I ly av denne steinen er det at steinaldermenneskene har holdt til. De har hatt bål her og laget redskaper. Fra materialet er det svært mange pilspisser i forhold til hva som er normalt ved en boplass på kysten. Det forteller noe om hva som har vært viktig her. Ingen av bitene er fra yttersiden av flinten som normalt ikke ble brukt til redskaper uansett. Det tyder på ønske om å spare vekt når flinten ble fraktet inn i fjellet. Ut fra mengden av flintavfall tyder alt på at leiren har blitt brukt bare en gang i en kort periode. Bålet ble tent for +/- 10700 år siden og er dermed av de eldste som er funnet i hele landet så langt.

Det kan være mange grunner til at leiren ikke ble brukt mer enn en gang. Flintstykkene er skarpe og ikke gode å tråkke på med bare føtter eller sko av mykt skinn. Det var få folk i Norge på den tiden og enorme fjellområder å ta av, det kunne derfor være langt mellom at man kom tilbake til samme stedet. Man kan heller ikke utelukke forestillinger om ulykke ved gjenbruk av leirplassen, spesielt hvis ikke jakten gikk godt den gangen. Dessuten var det mange andre gode leirsteder rundt Reinsvatnet noe videre undersøkelser viser.

Kulturminnene rundt reinsvatnet vitner om intensiv bruk til reinsfangst i 11 000 år.
Kart: Kulturminnesøk.

Mens de var i området utnyttet arkeologene ettermiddagene samt turer inn og ut av området til å se etter andre boplasser ved vannet. Det var det en hel haug av. Ser man på hvor mange andre rester etter reinsjakten som er i nærheten var det heller ikke så rart. Her er det flere lægre («hårbår» på dialekt) og fangstanlegg som tyder på jakt på reinen gjennom alle tider. Bare to av stedene ble datert R1 og R4 resten har bare datering etter typen redskaper, en av dem som nærmest konstant er under vann kan til og med være like gammel eller eldre enn R1. Ikke usannsynlig var det ved Reinsvatnet turen fra Innvika endte. Så ble hektiske sommer eller høstdager brukt til å jakte, preparere skinn, lage redskapsemner, tvinne fiskesnører og sytråd av ryggsenene og spise seg fetest mulig til vinteren kom. Da var det innvoller og næringsrike deler av dyret som gjaldt ikke magert viltkjøtt. Hundene, trofaste jaktkamerater, fikk sikkert del i gildet og åt det kjøttet man ikke evnet å ta vare på eller spise selv. Noe kjøtt ble sikkert også tørket for transport ned til fjorden. Ikke usannsynlig måtte man gå flere turer for å få med seg alt.