torsdag 22. desember 2016

Bronsealderen i Sunndal

Det er ikke mye av en bronsealder å spore på indre deler av Nordmøre. Folk flest har tydeligvis ikke hatt tilgang til bronse som redskapsmateriale. Flint og andre steinsorter har fortsatt å være i bruk helt til et stykke ut i jernalderen. At man ikke har hatt mye bronse betyr ikke nødvendigvis at ikke bronsealderens kultur har funnes her. I bronsealderen er det ikke lengre dyr og fisker som blir risset på berget, i stedet kommer folk i prosesjon, solsymboler, fotsåler, prikker, abstrakte mønstre vi ikke forstår og ikke minst båter. Båtene er de mest vanlige av de såkalte jordbruksrinstningene og et eksempel på dette finnes på Gravem, nesten øverst i Sunndal. Slike ristninger er nært forbundet med den tidens religion og ikke minst jordbrukssamfunnet som skapte dem. Siden de er å finne så langt opp i dalen er det sannsynlig at også områder lengre ned i Sunndal var bebygd av de samme folkene.
Det er ikke fra selve Sunndal at kommunens mest imponerende gjenstander, bronsen, kommer. De to bronsegjenstandene fra Sunndal kommune kommer derimot fra mer marginale områder når det kommer til jordbruk. Fra Drøpping i Ålvundfjorden og Viset på Ålvundeidet.
Kopi av bronseøksa fra Viset på Ålvundeidet.


Den mest imponerende gjenstanden fra Bronsealderen i Sunndal kommune kommer fra det ellers så funnfattige Ålvundeidet. I lia ovafor Viset ble det funnet en stor bronseøks fra eldre bronsealder. Den kommer antagelig enten fra en grav eller er lagt ned som offer i en bekk eller myr. De som la ned denne gjenstanden for nærmere 3000 år siden gav tapt på den for alltid. Det var kanskje den eneste av sitt slag i hele området. En øks med innrisset mønster som skinte i sola og vitnet om rikdom. Likevel ble den lagt ned og tapt for framtidige generasjoner. Det må ha ligget viktige grunner bak en slik handling. Kanskje var det folkets ve og vel det sto om? Åndeverden påkrevde et stort offer og da var bare det beste godt nok? I tillegg til slike årsaker var nok også symbolverdien ovenfor resten av samfunnet viktig. Her hadde man resurser nok til at man kunne ofre en slik kostbarhet. Det er lite ellers som tyder på at det var akkurat på Viset de bodde, ingen funn fra bronsealderen er levert inn, heller ikke fra resten av Ålvundeidet. Navnet Viset, ble i middelalderen skrevet Weseth, og Ve betyr hellig så kanskje har vi en sammenheng her. Navnet er ellers normalt tolket som at “vi” betyr skog. Hvis en skal peke mot det mest sannsynlige stedet hvor bonden som ga slipp på øksen bodde er det nok mest nærliggende å peke til Oppdøl eller Ålvund, hvor forholdene lå bedre til rette for jordbruk. Kanskje var det et hellig sted oppe på Ålvundeidet som gjorde at øksa ble brakt hit. Fra andre steder i Norden vet vi at myr og vann har vært steder for ofring av slike kostbarheter og øksa ble ikke funnet så langt unna dagens plassering av Visetbekken. Øksa har ellers reist ganske så langt. Analyser av bronsen viser at den sannsynligvis ble lagd et sted i Sør-Sverige. Det var dermed en lang vei den tok på en tid uten segl på båtene og bare hest eller mennesketransport til å bringe den helt hit. Kanskje var den innom en del steder på veien og ble byttet mellom folkegrupper i flere ledd. Originalen er i dag utstilt på Leikvin.
Bronsemeisel fra Drøpping. Bilde NTNU Vitenskapsmuseet.

Det er altså bare funnet to gjenstander av bronse fra bronsealderen i Sunndal Kommune. I tillegg til øksa fra Viset er det en meisel fra Drøpping. I motsetning til øksa fra viset har denne gjenstanden, selv om den har vært kostbar, vært en bruksgjenstand. Det er vanskelig å tenke seg at en brukte en meisel som statussymbol. Slike bronsemeisler kan tenkes å ha vært brukt til en rekke praktiske oppgaver. En av dem er i sammenfattingen av delene i bronsealderens langhus. Innfelling i trestokker er veldig mye enklere med metallredskap enn med stein og horn. Eieren må ha vært rimelig velstående for å ha hatt en slik gjenstand, kanskje forteller det også litt om personligheten til eieren. I stedet for å gå for ei øks eller enn dolk, gjenstander som viste status har han i stedet brukt resurser på å skaffe seg det beste redskapet. Ikke usannsynlig har gjenstandene han lagde med meiselen kunnet gjenspeile rikdommen hans på dette viset. Kanskje er det snakk om en slags råflotthet, på Drøpping var selv bruksredskapene av et materiale som folk flest ikke hadde tilgang til. Kanskje kan det også tenkes at meiselen er byttet til seg for å smelte om til en mer vanlig statusgjenstand senere.
Mest sannsynlig har gjenstanden blitt med i graven til eieren eller blitt ofret. Sett i sammenheng med en flintdolk som også er funnet her og funnene ellers fra yngre steinalder på Drøpping forteller dette om tidlig bosetning og sannsynligvis også jordbruk.  Drøpping har i historisk tid ikke vært den største og beste av gårdene i Ålvundfjorden, så kanskje kan vi se for oss lignende bosetninger andre steder i distriktet også, enda uoppdaget, men ventende på den første som stikker spaden i jorden rett sted.
Bare en plass i kommunen har vi sikre graver fra bronsealderen, nemlig på Nes. Fritt med utsyn til begge sider av halvøya, ligger gården Nes i Ålvundfjorden. Jorda her er drenerende og lettdrivendes. Alt dette, inklusivt navnet, er tegn som tyder på tidlig bosetning på gården. I mange tilfeller er det bare Gårdsnavn og beliggenhet som er brukt for å anslå alder på gården. I dette tilfellet heller det mot eldre jernalder og som oftest bruker man å anslå dette til den yngre del romertiden ca 300-500 e. kr. I Nes sitt tilfelle stemmer ikke dette. Bosetningen her er langt eldre. Kullprøver fra gravene på Flaten på Nes viser at de er fra sent i bronsealderen og tidlig i Førromersk jernalder.
En rekke stolpehull og andre strukturer ble funnet på Ålvund som ble datert til begynnelsen av bronsealderen. De tyder på at det har stått hus og dermed vært gårdsbosetning her. Dermed representerer de, de eldste sporene etter boliger fra jordbrukende folk i Sunndal.
St. Olavsøksa en båtristning fra Gravem i Sunndal. Laget i tidlig bronsealder ca 1500 år f.kr
I 2016 ble det avdekket to kokegrøper som lå i nærheten av noen til da ukjente små gravrøyser på Gjøra. Kokegropene ble datert til perioden ca 800 f.kr, som er sent i bronsealderen. I tillegg til dette viser et par kokegrøper fra Løykja at det har vært aktivitet i området. Til sammen viser bronsegjenstander, graver og helleristninger at om det ikke er mye bronse å spore var bronsealderens kultur vel etablert over store deler av Sunndal kommune. Flere spor venter bare på å dukke opp.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar