Unge arkeologer på museet

Noe av det kjekkeste med å jobbe på museum er formidlingen, i alle fall når det går det er lydhørt og interesert publikum. Når det er skoleklasser som er på museet er det sjelden et problem, på Leikvin har vi så mye interessant at elevene fort blir fenget, så også mandag 23 april. Da var det en gjeng med håpefulle 4.klassinger fra Sande skole som var oppmøtt ved museet på Leikvin. Klassen hadde syklet fra Sande og samlet seg spente rundt arkeolog og museumsbestyrer Jarle Stavik (undertegnede) som fortalte elevene hva en arkeolog gjør på. Ryktet hadde gått om at de skulle få lov til å hjelpe til å finne ekte gamle ting.

I åkeren ved museet var det fra før funnet en flintdolk og et annet flintstykke, men denne dagen var det åkeren nedenfor Phillipshagen som var målet for turen. Her sto huset til Ethelbert Lort Phillips, Hvilestedet, fram til det brant ned etter forrige århundreskifte. På overflaten var det ingen synlige spor etter dette huset som i stil skal ha vært likt gamlebygningen på Tredalsbakken, bare noe mindre og koseligere. Men likevel var det mulig å finne ut hvor bygningen hadde stått.

Mange ting ble funnet, noen av dem ikke fullt så gamle "Ka e ta her?", "Gammel potet..." "ÆSJ!"

I plogfurene glimtet det av glass og hvite porselensskår. Med full iver kastet de unge arkeologene seg over oppgaven med å finne skattene fra fortiden. Biter med rester av mønster, glass som var smeltet av brannen, spiker og biter av murpipa ble alle brakt inn til Stavik som i de fleste tilfellene kunne fortelle hva bitene kom fra, om det hadde vært en kopp, et serveringsfat, vannglass eller vinduglass. Også en og annen gammel potet ble høytidelig overrakt for identifisering. Etter hvert var det mange elever som fikk lyst til å bli arkeologer og arbeide på museum.

Fornøyde finnere

To poser fulle av skår ble spredt ut over et av steinbordene i Phillipshagen og bitene ble sortert slik at man kunne identifisere rester av minst 4 forskjellige porselens og steingodsservicer. Et av skårene hadde også tydelig stempel fra Porsgrunn Porselen, siden fabrikken var grunnlagt i 1885, var nok dette rester av en de aller første seriene til Porsgrunn porselen.

Etter matpause ved leirstedet til Løykja Skole ved Skorga fortsatte turen over gravfeltet med en kort orientering om jernalderen siden de skulle til å starte med dette på skolen. Spesielt mange spørsmål dreide seg om hva som kunne være inne i haugene og røysene på gravfeltet. I motsetning til porselensbitene fra begynnelsen av 1900-tallet fikk elevene vite at det ikke gikk an å beholde ting som var så gamle, de skulle på museum og at det ikke var lov å grave opp gravene. Men finnerlysten ble ikke svekket av den grunn, det kunne nemlig være snakk om finnerlønn hvis man skulle finne noe og det var tydeligvis vel så interessant for mange som spenningen med selve funnet.

På vei opp på en av gravhaugene på Løykja

Dagen etter med rapport fra 4 klassen kom det en mengde 5. klassinger fra samme skole for å ha steinalderdag på museet. Normalt er dette et opplegg museet er innleid på gjennom fylkets Ut i sekken ordning, men siden det denne gangen var en lokal skole kom skolen til museet i stedet for omvendt. Etter å ha fått sett kopier fra stein og bronsealderen og skutt på villsvin og kastet med atlalt skulle også disse få være arkeologer. Men denne gangen på litt mer autentiske greier.
På åkeren ovenfor phillipshagen var det sjaktet tre sjakter med ti meters mellomrom, to kokegrøper, en mengde moderne pløyespor samt en mystisk grop full av bein og enkelte kullbiter var kommet for dagen. Kokegropene var snittet, tegnet og kull tatt vare på til datering. Men gropa med bein hadde fått ligge til denne dagen. En informert gjetning antok at denne var alt for ny til å være fredet, beina var i god behold og kullbitene hadde enda ubrent treverk på seg.
Med liv og lyst fikk halve klassen begynne å snitte gropa og det ene beinet etter det andre dukket opp fra jorden. En av dem hadde ansvar for å samle inn kullbiter. Den andre halvparten skulle finne mer kull i den snittede kokegropa i samme sjakt, også en interesant oppgave. Baktanken var at det kanskje var litt lite kull som hadde kommet fram til datering i den ellers så eksemplariske kokegropen. Denne tanken ble fort avfeid da kulljakten brakte elevene videre og utover i både pløyelaget og andre steder i sjakten slik at en ren prøve ble umulig. Heldigvis var det nok kull i prøven som allerede var tatt ut.
Blant beina i gropa dukket det etter hvert opp en hodeskalle av en gris, skjelettet ellers lå mer eller mindre inntakt og i sammenheng med resten av kroppen og det virket til slutt som om dette var et helt dyr som var lagtr ned i jorda uten å bli partert eller gnagd på, på forhånd. Antagelig var dette ett sjøldødt dyr som var nedgravd for ca 50 år siden da det enda sto ett skogholt på stedet. Denne konklusjonen ble imidlertid ikke kommet fram til før skoledagen var over og det var en fornøyd gjeng med unge arkeologer som lot seg avbilde sammen med hodeskallen (som etter tyngden enten enda inneholdt jernemasse, eller det samme omdannet til jord). Det er sjelden at det passer seg slik at man får anledning til å kombinere utgravinger med skoleopplegg så det blir nok ikke hvert år.