Husmannsfamilien på Vermøya

En gammel mann med hatt sitter med hendene om en bok. Kunstneren er Margaret Beale, født Crookshank. Mellom 1903 og 1911 tilbrakte hun somrene sammen med familien på Nyheim øverst i Sunndal. Mens hun var her malte hun mange bilder av personer i øvre Sunndal samt interiør og landskaper. Bildet av den gamle mannen er ikke ferdig, hendene er bare skissert inn med blyant, men ansiktet er levende, fullt av rynker. Beale malte minst en versjon til av dette motivet der fargene er ferdig, men fra en anen vinkel. Det er et ansikt som forteller om et langt liv med hardt arbeid utendørs. Alderdommen har innhentet ham og salmeboken gir trøst. Mannen på maleriet hadde fem barn som overlevde til voksen alder, men har i dag ingen kjente etterkommere(?).

Ole Vermøy på sine eldre dager, malt en gang mellom 1903 og 1910 av Margaret Beale.

Hovet innerst i Ålvundfjorden

 I 1309 og 1440 nevnes en Alfundynjar kirke på Ålvund. Når en kommer så langt som til reformasjonen er denne kirka borte og Ålvundeidingene har begynt å dra over fjorden til Øksendalen mens Ålvundfjordingene dro til Stangvik. Enda heter det Kjerkjehæn der kirka skal ha stått.

Fra gammelt av vet vi at det var vanlig at kirkene ble plassert der som det før hadde vært hedensk gudsdyrkelse. Slik ble det kirke på Hov og Leikvin i Sunndal. Disse stedene tilhørte gjerne den fremste mannen i nærheten. Gudsdyrkelsen ble utført på gården til den lokale høvdingen, tilberedning av store mengder mat var involvert og høvdingen selv ledet gjerne seremoniene. Men er det tilfelle for Ålvundkirka? Har det ligget et hov på toppen av Kjerkjehæn i forhistorisk tid? Om det tier de skriftlige kildene.

Kjerkjehæn. Opprinnelig var den brattere, men fyllmasse er lagt til sidene for å hindre erosjon under jorbruket.

Historien om Flå del 7,5

Einar Ivarsen Flaa arvet mye gjeld og klarte ikke å betale den, tvert om ser den ut til å ha økt. Det endte som tidligere skrevet med konkurs, men hvordan kunne det gå sånn over styr med en så evnerik og driftig mann. Lars Flaa har spekulert i om alkohol kunne ha noe med saken å gjøre. Einar har selv skrevet i «boken», et håndskrift der han forteller om seg selv og om gården, at han i perioder «vandrede i sus og dus» og at han fra «juni 1880 har jeg ikke smagt Brendevin eller andre sterke drikke for at breuse mig». I tillegg var det altså to kår, dårlig helse, en nedbrent gård i generasjonen før og gammel gjeld. Muligens er hovedårsaken at han var med på et sagbruk i Sandvika som gikk konkurs, men detaljene om dette er diffuse.

Einar I. Flaa var en mann med pengeproblemer