Jarles Blogg om museum og slikt: Gamle Sunndalsøra

Det er vanskelig å forestille seg den lille trehusbebyggelsen med naust, vertshus, bolighus og lagerbygninger som lå ned på Sunndalsøra langs stranda der verkskaia er nå. Men det var her Sunndalsøra lå før. Som ei stripe ned ved sjøen. Neste bebyggelse begynte ikke før etter 500 meter med poetåker, det var Nergard Åker, som fremdeles ligger der den lå, i dag trengt inn mellom Domus og Amfi. Hvordan husene var plassert og hvilken funksjon de hadde ser man godt på et gammelt kart over strandstedet Sunndalsøra vi har på Leikvin. Det er fra 1869. Her er husene fargekodet etter funksjon, blått er strandhus, gult bolighus og grønt lagerbygninger.

Kart med fargekoding over Sunndalsøra

Det har nok vært naust nede på øra i ”all tid”, men etter hvert begynte noen å slå seg ned her også. På 1600-tallet lå det naust tilhørende mange av gårdene oppover Sunndalen. Til og med Musgjerd og Ørsund hadde naust her nede. Det bodde også noen få såkalte strandsittere her fast. De ernærte seg for det meste av fiske, i tillegg var vel noen av dem spesialiserte. Kanskje som snekker, smed eller skomaker. Alle disse hadde satt opp husene uten tillatelse og betalte ingen leie for å ha naust eller bo der. Den eneste som kanskje bodde der lovlig var gjestegiveren. I alle fall fra 1650 har det vært et overnattingssted på Øra med skjenkebevilgning. Vi vet at gjestegiveren i 1661 het Just Lossius.

Gatebilde fra Sunndalsøra

Strandstedet Sunndalsøra ble etter hvert et viktig lokalt sentrum. Her var det at tinget ble holdt. Bøndene fra Øksendalen og Ålvundeid kom roende inn hit på ting. Da ble varer utvekslet og handler avgjort. Det var ikke bare Ting på Øra, men også marked. Da kom også folk fra fjern og nær, ja helt fra Kristiansund og Trondheim. Det var nok gjerne også ekstra festlig og da trengtes det alkohol. I 1707 ble ei dame kalt Klokker-Eli saksøkt av gjestegiveren, fru Anne Ræder. Klokker Eli skal ha solgt ulovlig øl. Det var bare gjestegiveren som hadde rett til å selge skjenk. Etter familien Ræder ble det ny grunneier på Øra, det var den nye gjestegiveren. Han het Rasmus Teilgård og han var ikke videre interessert i at ørabyggene og sunndalsbøndene skulle ha gratis tomt. Så i 1742 ble atter Sunndalsøringene stevnet for retten. Det endte med at strandsitterne betalte og bøndene slapp. Det var vel ikke enkelt å drive salg av overnatting og bevertning den gang heller, spesielt siden man ikke hadde lov å selge til andre en reisende. Derfor skiftet vertshuset hender en god del ganger i årene framover. En tid var det bonden på Leikvin som drev vertshuset. I hans tid skal vist salget av drikke ha gått over styr slik at øra til tider mest var en stor fyllekule hele helga. Det var ikke lov å selge til de fastboende så han fikk store bøter for dette.

Fra bakgård på Sunndalsøra

Sunndalsøra var også åsted for smugling av varer noe blant annet Anne Halvorsdatter, gift med en av stedets gjestegivere, smertelig fikk erfare.

Gatebilde fra Sunndalsøra

I 1812 kom Anne Halvorsdatter bort i en slem sak på Sunndalsøra angående smugling. En Lars Larsen Prestgården hadde kjøpt inn 170 kg smør, 25 kg talg og 5 kg ost som han planla å selge i Kristiansund uten de rette papirer og avgifter betalt. Varene ankom Sunndalsøra om morgenen 5. februar 1812. Da sto 4-5 mann klar til å pågripe synderen. Men når det skulle tas telling på de beslaglagte varene viste seglene seg å være brutt og mange av varene manglet. Lars Prestgården hadde nemlig ant uråd og fått hjelp av de to konene til de to sameiende gjestgiverne på Sunndalsøra. De to, Anne Hågensdatter og altså Anne Halvorsdatter hadde synts synd på lars og hjalp ham til å få tilbake noe av smøret som var beslaglagt. Varene var oppbevart beslaglagt på Sunndalsøra 10-11 uker så det var god tid til planlegging. Anne Halvorsdatter skal ha blitt overtalt, skjønt motvillig av Anne Hågensdatter til å være med på dette. Også Anne Halvorsdatters svigersønn, Ole Ivarsen, var med på denne transaksjonen. Varene ble overflyttet fra lageret på Sunndalsøra til Bekken på Tingvoll (slekt av Lars Prestgården). Det gikk 7 ½ måned før dette ble fullt ut avslørt da Ole Ivarsen var utkommandert som soldat i denne tiden. 30 desember 1812 ble Lars Larsen dømt for tyveri av de konfiskierte varer og til å erstatte det bortkomne smøret. Hjelperne hans ble også tiltalt. Når det kom til forhøret var det ingen av gjestgiverkonene som kunne møte. Det var blitt 1813 og Anne Halvorsdatter var nylig blitt enke og begge var eldre og skrøpelige mennesker som ikke hadde godt av sjøreise til doms om vinteren. De ble idømt bot på 30 daler og til å felles erstatte den verdien av smøret som ikke Lars Prestgården selv var i stand til. I tillegg måtte de betale saksomkostninger.

Landhandel på Sunndalsøra

Gatebilde

Noen landhandel på Øra ble det derimot ikke før i 1834. Det var en Hoåsmann, Ola Gunnarsen som var den første handelsmannen på stedet. Han sikret seg også gjestgiveriet fra naboen nede på Løken. Det gikk ikke så bra for denne Hoåskjøpmannen heller. Gjestegiveriet og landhandleren ble solgt. Fra da av var Øra stort sett eid av to konkurrerende landhandlere. De to delene på Øra gikk under kallenavna ”Futrikje” og ”Knagalegda”. I den ene bodd de fine i den andre de fattige.

En bakgate mellom små trehus på gamle Sunndalsøra

Det har nok vært mange historier om folk og bygninger på gammeløra, men med det visuelle uttrykket forsvant vel også minnene etter hvert for mange. Seljedal har heldigvis skrevet ned en del i Sunndalsboka som er riktig interessant lesning. Ivar Seljedal sier at livet på Sunndalsøra den gang ”ikke uten videre var noen planteskole for det som var godt”. Her skal Sunndals siste trollmann blitt brent på bål. En annen av de mer fargerike personene skal ha vært Anna Meinholdt som var i innbitt fiendskap med Gjestegiver Anne Ræder, som hun blant annet en gang fikk bot for å ha ærekrenket. Hun skal også ha gjort seg til uvenns med de fleste andre som kunne krype og gå på Øra, hun solgte dessuten ulovlige varer. Det var Ræderne som gikk av med seieren i det Anna Meinholdt ble dømt i retten som ”en ond kvinne” og satt i fengsel. Og så var det ”Tyv Mons” Knutsen Åker. Det var vist hevet over enhver tvil at ”Tyvmons” var skyldig i det aller meste, men han var aldri grepet for noe. Derfor saksøkte ”Tyvmons” folk på tinget hvert år for at de kalte ham det. I et av disse rettsmøtene skal gjestegiver Ræder ha sett seg lei av dette og uttalt høyt og offentlig at ”Tyvmons ville han kalles så lenge Sunndal står.”

Hesestkyss på Øra

I 1915 og 1916 kjøpte A/S Aura opp hele Sunndalsøra. På det tidspunktet bodde det omtrent 150 mennesker, smått og stort, her. Så kom det 3500 mennesker til for å bygge Aura og Sunndalsøra ble aldri den samme. Storstilt bygging ble fulgt av bombing under krigen og oppbygging av verket. Så godt som bare bilder og kart er igjen og minner oss om en tid da øra sa annerledes ut.