Skulle du være så heldig å finne noe gammelt i gård eller hage betyr det ikke at du ikke lengre er herre i eget hus eller at gjenstander som blir funnet blir konfiskert og havner i en mørk kjeller hvor man aldri får sett dem igjen. Det er heller ikke slik i alle tilfeller at man ikke får noen slags økonomisk kompensasjon for å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom, altså ting og strukturer eldre enn reformasjonen.
Husmur fra tufta av et langhus fra Jernalderen på Ørsund i Sunndal. Her er det mulig å få tilskudd på over 10 000 årlig mot at en holder vegetasjonen nede ved beiting eller anen skjøtsel. Å ha fornminner på eiendommen kan faktisk lønne seg pengemessig.
--------------------------------------------------------------------------------
I Sunndal Kommune er det flere gravfelter og mange som er blitt borte. At det ligger et gravfelt eller lignende på eiendommen betyr ikke derimot at det er et område som ikke kan utnyttes til noe. En ubrukelig brakkmark som våre lite framsynte forfedre for tusen år siden har belemret oss med. Arkeologene er nemlig svært glade hvis du rydder området for skog og eller bruker det som beite. Det finnes også en tilskuddsordning for denne typen tiltak. Tommelfingerregelen er 1000 kroner per automatisk fredet kulturminne opp til det tyvende kulturminnet, altså maks 20 000. Ved å holde vegetasjonen nede blir kulturminnene synlige og får en større opplevelsesverdi for folk, samt at synligheten minker sannsynligheten for tilfeldig rasering av området. Slike tilskudd er kommet i stand for at det skal bli mer attraktivt for grunneierne å ha automatisk fredede kulturminner på sin eiendom. Søknaden går til kommunen som forvalter dette gjennom SMIL ordningen, hvor en kan søke om støtte til miljøtiltak innenfor landbruket. I mange tilfeller kan man si at det kan være flere gevinster i en slik ordning. Først rydder du for skog og får ved til eget bruk eller salg. Deretter brukes området kanskje til beite slik at skogen ikke kommer opp igjen, og til slutt får man penger for å gjøre dette som i utgangspunktet allerede er fordelaktig for driveren av gården.
Overgrodd gravfelt på Hoven i Sunndal. Her er det mulig for driver eller grunneier å få 20 000 i skjøtselsmidler årlig for å hugge ned skogen og sette på beitedyr.
Det finnes også dem som rydder sine områder bare av interesse for å bevare kulturlandskapet sitt. I disse dager rydder for eksempel Ola Bræin fram overgrodde graver på Flatvad. Et vakkert område med både nyere og eldre kulturminner. Gravfeltet på Flatvad er beskjedent i forhold til det en gang har vært. De fleste gravene er jevnet ut og opp gjennom tiden havnet i rydningsrøyser steingjerder, eller blitt gravd ut av skattejegere. Opprinnelig var det plassert langs toppen av en hjell der veien og elva gikk rett nedenfor. Nå til dags har elva et annet løp og veien har ikke gått der heller på lenge. Men en gang i tiden var dette en måte for jernalderens bønder på Flatvad å vise at de var akkurat like gode som naboene. De hadde råd til å legge ned de store resursene som skal til i arbeidskraft for å gravlegge sine døde på standsmessig vis.
”Gjenstanden oppbevares på gården” står det av og til i arkivene om arkeologiske gjenstander. Dette er slikt som er blitt registrert, men ikke tatt inn. I en undersøkelse viste det seg at en stor del av de gjenstandene som hadde denne oppførselen var blitt borte. Neste generasjon hadde ikke hatt interessen eller ikke vist om gjenstanden. Heldigvis er det også folk som tar godt vare på slike gjenstander. I en del tilfeller har det også skjedd at arkeologer har fått høre av folk som har oppbevart uregistrerte gjenstander at de har et flott sverd eller lignende liggende. Når de prøver å finne det igjen er det forsvunnet, eller det er i mye dårligere tilstand, kanskje helt ødelagt når man ser på det igjen.
Det er ikke helt med arkeologiske gjenstander av metall og organisk materiale som hvis man forlater Shangri-La at det øyeblikkelig blir støv når tiden innhenter dem, men nedbrytingen går svært mye raskere når de forlater det miljøet de har stabilisert seg i gjennom tusen år. Spesielt organisk materiale når man er så heldige å finne det igjen vil brytes ned fort, i mange tilfeller tørke opp og sprekke eller bli til støv, man snakker da om måneder og år. Jern vil ikke brytes ned i samme fart, men vil likevel kunne bli betydelig skadet hvis det ikke oppbevares i rett klima og får konserveringsbehandling for å stoppe rustprosessen. Derfor er arkeologer gjerne mer insisterende på å få inn slikt, enn materiale fra steinalderen. Både fordi det yngre materialet faktisk er sjeldnere og fordi steinredskaper ikke brytes ned. Det blir likevel ikke praktisert noen politikk der slikt blir beslaglagt. Det viktigste er at man får gode bilder av gjenstanden og at man får vite hvor den er funnet så mest mulig kunnskap blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for flere enn bare for finneren. Gjenstander som blir innlevert behøver heller ikke å forsvinne fra kommunen for godt. På Leikvin har vi flere gjenstander fra Sunndal, også av metall, som er lånt fra både Trondheim og Oslo på utstilling. Framtidige funn folk er så vennlige å levere inn til oss planlegger vi å stille ut på museet med en gang. Så sende de inn etter et års tid til konservering. Hvis den egner seg for utstillingene våre, prøver vi å få den tilbake igjen, slik at folk får sett gjenstandene, noe man ikke får anledning til verken på peishylla eller i magasinet i Trondheim. Staten betaler også finnerlønn for den som leverer inn ting av edelmetall.
Denne øksa fra vikingtiden er kommet "hjem" til Sunndal og er nå utstilt på bygdemuseet selv om den i sin tid ble levert til Oldsakssamlingen. Ikke alt som blir innlevert går det slik med at det blir liggende usett til evig tid.
”Vi sier ikke fra om at vi har funnet noe, for da blir hele gården fredet”, kan man også ofte høre. Det er heller ikke helt riktig. Funn av enkeltgjenstander fører som regel ikke til at du ikke kan bruke området til det du allerede gjør. Om det dukker opp en steinøks i åkeren eller det viser seg at det en gang har ligget et gravfelt her blir den ikke lagt ut til brakkmark til evig tid av den grunn. Så lenge du ikke pløyer dypere enn hva du allerede gjør er det helt ok å fortsette å bruke åkeren slik som du alltid har gjort. Så da er det heller ikke farlig å si fra hvis du finner noe slik at vi i det minste får tatt bilde av det.
Flintdolk funnet på en gård i Ålvundfjord. Denne ble fotografert og befinner seg fremdeles hos finneren. Ingen arkeologer kom for å legge ned gårdsbruket eller ta fra ham gjenstanden.
Skulle det dukke opp større ting, du bygger en garasje og graver gjennom en steinalderboplass inne i tomta for eksempel eller det dukker opp en hel grav fra vikingtiden under pløyingen, betyr det heller ikke at du må betale for en kostbar utgraving. ”Ved mindre, private tiltak skal staten etter departementets bestemmelse dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren” står det i loven. Så det du driver med kan bli forsinket, det er vanskelig å unngå når man skal grave det ut arkeologisk, men det vil som regel ikke koste noe og etter at undersøkelsen er ferdig er det fritt fram å fortsette. Men da vet vi enda mer om sunndalshistoria. I mange tilfeller hvis en finner enkeltgjenstander, eller et ildsted eller en kokegrop i forbindelse med private tiltak fører ikke det til at det blir iverksatt noen utgraving heller. Det vurderes fra sak til sak etter hvor mye det er som dukker opp.
Forhåpentligvis er det enklere å kurere folk for arkeologskrekk enn for tannlegeskrekk, vi biter ikke, i alle fall ytterst sjelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar